sitemap [backarrow] :tilbake til hovedsida..........jump to the English main page: [english-arrow] logo

Johan I. Borgos:

Eventyret om den store dialektkrigen

[Hint: En mulige parallell med Sortland og blåbysaka er ikke utenkelig.]



Det var en gang et sted med mange innflyttere og mange dialekter. Noen snakka tregt, andre var rappkjefta, noen prata flatt, andre sang nesten, noen brukte gamle ord og uttrykk, andre pynta praten med nye ord. Men alle førsto hverandre.

Når folk snakka samtidig på mange dialekter, syntes noen det var pent, som et talekor med masse stemmer. Men de musikalske sa det ligna mest på kaklinga i en hønsegård blanda med gryntinga fra en grisefjøs.

En dag var det konsert på stedet. I pausen satt tre av de musikalske og lytta mens praten summa rundt dem.
– Er det ikke forferdelig å høre på? sa den ene.
– Gammeldags og sidrumpa, sa den andre.
– Vi må gjøre noe med det, sa den tredje.

De to andre bøyde seg framover.
– Hva tenker du på? spurte de samtidig.
– Vi lager en dialekt som alle her skal snakke.

De andre prata i munnen på hverandre.
– Hvordan skal vi lage den?
– Og hvordan skal vi få folk til å bruke den?
– Enkelt. Vi bruker internett. Wikipedia har alt vi trenger for å lage dialekten, etterpå lager vi grupper på facebook og gjør den kjent. Der får vi venner. Og så lager vi et navn som selger. Det kan ikke slå feil.

Så satte de i gang. De lasta ned tekster og kopierte regler, de lytta på opptak og gløtta på video, de sletta innfall og retta utkast. Til slutt dytta de tastaturet til side og nikka.
– Den klinger godt, sa den ene.
– God rytme, sa den andre, – men hva skal vi kalle den?

Begge stirra på den tredje.
– Den skal hete y-normalen.
– Hvorfor ikke x-normalen? spurte de andre i kor.
– X betyr forhenværende. Y kan bety både yndig og ypperlig. Jaha, da setter vi i gang. Facebook neste.



Ei tid etterpå satt noen byråkrater rundt et bord i rådhuset og spiste lunsj.
– Har dere hørt om y-normalen? spurte en.
– Ser den har fått mange venner på facebook, sa en annen.
– Vi må gjøre noe med det, sa den eldste.

De to andre bøyde seg framover.
– Hva meiner du? spurte de samtidig.
– Slike spørsmål er vårt bord. Vi godtar ikke at private forslag styrer dialekten.

De andre prata i munnen på hverandre.
– Har vi noe annet forslag?
– Og har vi penger til dialektarbeid?
– Enkelt. Vi oppnevner en komite. Du har en konsulent som bare tvinner tomler, han kan vi bruke til leder, og du har en del midler du ikke klarer å bruke i år, de overfører vi. Komiteen får også i mandat å finne et godt merkevarenavn, og så kjører vi et seminar og en konferanse som markedsføring. Det kan ikke slå feil.



Ei uke etter satte komiteen i gang. Etter ti møter, tjue utkast og tretti avstemminger leverte den innstillinga. Byråkratene bladde og leste, så nikka den eldste til konsulenten.
– Godt jobba. Har dere forslag til merkevarenavn?
– Vi foreslår «z-normalen». Z er en bokstav med internasjonalt sus over. Kan trekke utlendinger hit. Egner seg godt i en logo også.
– Utmerket. Vi trenger ikke politisk behandling av ei så opplagt sak. Du får jobb som leder av dialektetaten.



Så begynte den store dialektstriden på stedet. Byråkratene sørga for at alle i etatene snakka z-normalen, i hvert fall på jobben. De ansatte i butikker og banker holdt seg mest til y-normalen, også de i arbeidstida.

Både papiraviser og nettaviser trykte innlegg og utfall der begge sidene gjorde narr av den andre. «Z betyr besett», skreiv y-folket, «Y betyr ynkelig», svarte z-folket. Striden blei lønnsom underholdning. Papiraviser solgte mer, flere klikka inn nettaviser, og mange lo.

De som brukte andre dialekter prøvde å komme til orde. De var i stort flertall, men alle blei oversett. Noen hevda at dialektene måtte få utvikle seg fritt, andre sa de var imot all slags kulturformynderi, og stadig flere snakka om unødvendig bruk av tid og penger.

Det siste blei snart et problem for både y- og z-sida. Ingen av normalene skapte økt tilflytting eller nye arbeidsplasser, interessa for dialektstriden tørka inn både på trykk og nett, og de første gikk over til sin gamle dialekt igjen. Noe måtte gjøres.

En dag møttes y- og z-sida for å drøfte situasjonen.
– Vi på y-sida har den beste normalen, men krangelen ødelegger oppslutninga. Det er alt for mange grupper på facebook.
– Vi på z-sida har den mest lønnsomme normalen, men striden tapper ressurser. Det er alt for mange som roper på bevilgninger.
– Vi må gjøre noe med det, sa den eldste i forsamlinga.

De andre bøyde seg framover.
– Hva meiner du? spurte de i kor på y- og z-normaler.
– I motgang skal man enten splitte opp eller slå sammen. Jeg foreslår en fusjon. Slå sammen y og z. Da kan vi samle alle ressursene omkring ett alternativ.

Alle klappa, også folk fra partiene som snakka mest om frihet til å velge. Ei hand gikk i været.
– Hva skal fellesnormalen hete, y eller z?

Den eldste tenkte litt, så løfta han blikket og smilte.
– Vi prøver noe fullstendig nytt. Vi kaller den Normal1. Det kan ikke slå feil.

Ny klapping, alle reiste seg. De to sidene sto hand i hand og smilte mot journalistene, så løfta de den eldste på gullstol. Deretter gikk de ut i solskinnet, der gater og veier og parker krydde av folk i et fargerikt fellesskap. Over alt summa de gamle dialektene som før.

Og snipp, snapp, snute, så var det eventyret neppe ute.



[backarrow] :tilbake til hovedsida..........jump to the English main page: [english-arrow]