Forliset til "Jomfru Magdalena Helegunda"

Kartgrunnlag: Statkart

16. oktober 1715 gikk en konvoi seilskip ut fra Arkhangelsk i Russland med kurs for kontinentet. Blant dem var det nederlandske skipet "Jomfru Magdalena Helegunda", heimehørende i Amsterdam. Det fikk en dramatisk tur langs norskekysten.

I lasterommet hadde skipet svært mye lær, nesten 700 store ruller, men også noe skinn, en del hamp, seks fat husblas (fiskelim) samt 25 baller ris. Totalverdien var nærmere fem tusen riksdaler, grovt regna samme verdien som to tusen fullvoksne kyr.

3. november rauk det opp til storm og snøtjukke. "Jomfru Magdalena Helegunda" kom bort fra lagbåtene og sleit seg sørover kysten med minimal seilføring. Etter fire uker med stadig nye uvær nådde skipet Vesterålen, og møtte den 3. desember storm fra nordvest på det verst tenkelige stedet, utafor Skogsøya.

Stormen pressa skuta inn mot land til tross for at ingen seil var satt. Ut på dagen konfererte skipper Gierdt Berntsen med styrmannen Jacob Duncan og mannskapet, og de blei enige om å søke nødhavn mens det enda var litt dagslys.

Skipet dreiv da inn mellom Skogsøya og Gåsøya. Inne på land hadde folk oppdaga det som skjedde, og tre mann kom ut i en båt. Antakelig etter deres råd ankra seilskuta opp et godt stykke fra land og la seg der for natta. Ankeret tok botnen på femti favner (se punkt 1 på kartet).

Dagen etter kom skogsøyværingene tilbake, det var folk fra Fjellgrimstad (se punkt 2), og de loste "Jomfru Magdalena Helegunda" inn til havna på heimegården. Der blei skipet forankra i ly av neset.

Hadde været letna noen dager da, ville vi aldri fått vite om denne hendinga. Men før skipet kom seg ut i rom sjø igjen, dreide vinden til sørvestlig storm, og i den vindretninga lå "jomfrua" utsatt til.

Natta til 20. desember knakk trossene som var spent til land på begge sider, ankeret klarte ikke å holde igjen det svære skipet, og "Jomfru Magdalena Helegunda" dreiv på land. Mannskapet sloss fortvilt for å berge skuta, de fikk hjelp fra land av seks mann, men sjøl med to pumper klarte de ikke å lense unna sjøen som fossa inn gjennom knekte bord. Til slutt måtte de bare slepe skipet inn ved flo sjø og sette det på grunn.

En del ruller med lær var allerede våte av sjø, og skulle ikke skadene bli for store, måtte skuta losses og varene lagres tørt. Da begynte en del personer på land å bli svært aktive, og de trenger en liten presentasjon.

Øksnes kirke 1990

Kirsten Egede var søstra til "Grønlands apostel" og nettopp enke for andre gang. Første mannen hennes var presten Lars Hanssen Søeblad på Senja, den neste var Jochum Moltzau, som blei prest i Øksnes i 1713.

Omtrent da "Jomfru Magdalena Helegunda" møtte de første stormene på Norskekysten, falt Moltzau sammen på preikestolen. Han døde kort etter, og da skipet havna i alvorlig nød utafor Skogsøya, var Kirsten Egede nettopp kommet fra Hadsel, der prosten holdt minnetale over mannen hennes den 17. november.

Ny prest var ikke utnevnt, og Kirsten Egede tok en rask avgjørelse da lensmannen kom med sitt ærend. Hun stilte kirka til rådighet som lagringsplass (se punkt 3 på kartet). Ikke nok med det, stolene blei revet for å skaffe plass til alle lærrullene.

Askild og hans folk frakta det tørre godset innover, og snart lå det trygt forvart i kirka. Svært trygt forvart, skulle det vise seg.

"Jomfru Magdalena Helegunda" var ikke verre medfart enn at den kunne tettes og settes i sjødyktig stand. Utpå våren 1716 lå den klar, og skipper Gierdt Berntsen ba om å få godset så han kunne dra videre. Da kom lensmannen med ei kongelig forordning fra 1705 om strandvrak og krevde prosenter, fogden Jakob Paulsen Rosenvinge, en venn av Kirsten Egede, stilte også opp med krav, Kirsten sjøl forlangte diverse godtgjørelser før hun slapp noen inn i kirka etter varene, og Askild på Fjellgrimstad leverte sine regninger, han også. Det våte læret lå lagra på gården hans.

Breistrand ca. 1890

Vi veit ikke nårtid "Jomfru Magdalena Helegunda" seilte videre med lasta si, som i hvert fall var blitt mellom to og tre hundre riksdaler dyrere, pluss at noe var vannskada. Skipperen sa vel til mannskapet det han ikke torde å si i retten - "Regelrett sjørøveri!" I så fall var han trolig nær sannheta: Sjøl om det kanskje ikke blei planlagt slik fra første stund, så utnytta en del personer mulighetene godt når situasjonen bød dem fram.

De tre viktigste aktørene på land skodde seg tydeligvis på dette havariet. Knut Jenssen Breballe var 62 år i 1715, og han satt enda noen år som lensmann før han døde, faktisk den første som satt så lenge i vervet. Han har ikke etterslekt, verken i Øksnes eller andre steder, så langt vi veit i dag.

Kirsten Egede hadde mer handlekraft på lager. I 1718 søkte hun lagretten om lov til å holde bygdefarsjekt - og fikk det. Året etter gifta hun seg med Jens Monssen Bloch fra Hadsel og flytta utover til Breistrand.

Alt taler for at det var hun som fikk bygd Breistrand-gården, hovedbygninga som fortsatt står der (det kvite huset på bildet). I 1739 dro hun og familien sørover. De kan ha etterslekt i Øksnes i dag, men det er problematisk å dokumentere forbindelsen. Det er større sjanser å finne etterkommere på Vestlandet.

Modell av fløytskip med tre master –
bakfra mesanmast, stormast og fokkemast.

Aller først: Den korrekte skrivemåten av navnet var nokså sikkert "Jonkvrouwe Magdalena Helegonda", ifølge Maritiem Museum i Rotterdam. De antar også at båten var et såkalt "fløytskip" (nederlandsk "fluitschip, engelsk "pinkship"), det vanligste nederlandske frakteskipet rundt år 1700.

Store Norske Leksikon beskriver skipstypen slik:

"Rundgattet, flatbunnet og relativt smal hollandsk skipstype som hadde sin største utbredelse på 1600-tallet. Fløyten var kanskje det viktigste handelsskip i europeiske farvann og ble en tid bygd med sterkt innfallende skipssider, for på den måten å gjøre omkretsen midtskips mindre når drektighetene skulle beregnes i forbindelse med betaling av toll og avgifter."

Det er vanskelig å finne ut hvor stor "Jomfrua" var. Fløytene hadde to eller tre master, og størrelsen varierte fra 30 til 260 lester, det vil si fra omlag sytti til over seks hundre registertonn. Siden "Jomfrua" seilte den farlige ruta opp til Arkhangelsk, kan vi anta at hun ikke var av de minste, dessuten veit vi at lasta fylte Øksnes-kirka.

Skipet hadde mest sannsynlig tre master og målte mye over hundre fot. Vanlig bemanning på fløytene var åtte til tretten mann, og "Jomfrua" hadde sikkert over ti mann ombord. Det var imidlertid langt mindre bemanning enn på andre skipstyper fra samme tidsrom.

Modellen til venstre viser hvordan "Jomfrua" kan ha sett ut, tegna skrått bakfra. Det var altså et handelsfartøy, ikke et krigsskip, derfor er det ingen kanonporter langs sidene. Det er lett å se at dekket er forholdsvis lite sammenligna med omkretsen av skroget lavere ned.

"Jomfru Magdalena Helegunda" må uten tvil ha vakt stor oppsikt det halve året skipet lå på Fjellgrimstad. Vi kjenner imidlertid ingen sagn eller historier som forteller om denne hendinga. Hadde skipet forlist, ville dramatikken blitt større, da kunne beretninger ha overlevd. Men "Jomfrua" seilte altså videre etter at alle avgifter var betalt.