:tilbake til hovedsida..........jump to the English main page:

- eller mer korrekt: St. Petersburg

Denne sida viser glimt fra en tur som en avgangsklasse fra den fire-årige linja på Nesna Lærerskole gjorde til Leningrad, som byen het da vi besøkte den i august 1963. Initiativet til denne høyst uvanlige turen kom fra en i klassen, Arne Hammer (du ser ryggen hans til høyre på det første bildet). Han organiserte heile turen, klarte å rydde unna problemer med inn- og utreisetillatelser, visum og departemental godkjenning, og sikra samtidig offentlig støtte. Dermed kunne vi reise.

Dette var i "tøværs-perioden" mens Khrustsjov satt med makta, og vi fikk stort sett gå fritt og i hvert fall ta de bildene vi ville. Det blei en lærerik gløtt av en fremmed verden bak en høy mur. Jeg hadde med et Agfa Optima kamera og fire ruller diasfilm. Det ga 96 lysbilder, men en rull Ectachrome var tydeligvis gått ut på dato eller hatt det for varmt, og bildene på den filmen blei blasse.

Jeg har plukka ut knapt halvparten av bildene jeg tok, med få unntak slike som ikke viser norske fjes. I ei travel tid har jeg ikke hatt muligheter til å finne de andre turdeltakerne for å spørre om lov til å vise dem på nettsida, så da lar jeg heller være. Men en del rygger er blitt med ...

PS: Alle bildene nedenfor er klikkbare. Ingen er særlig verd å kopiere. 45 års lagring og nedstøving har tatt glansen av dem, dessuten blei de knipsa av uøvd (men ivrig) fotograf.

	Reisa gikk med buss til Mo i Rana og tog til Hell. Til venstre står to av gjengen og gløtter opp på det berømte stasjonsnavnet. Dessverre fikk jeg ikke "Gods Expedition" med på bildet. Togturen endte dagen etter i Stockholm. Jeg tok bilder i hytt og pine, hadde aldri vært i byen før og visste sjelden hva jeg så i søkeren. Men noen sa at den store bygninga bakerst på bildet til høyre var Det Kungliga slottet. Kanskje korrekt.

	Til venstre: Like før avreise med "Birger Jarl" til Helsinki. I bakgrunnen ligger skoleskipet "Stockholm" foran et slott eller en herregård, hva veit jeg - seilskipet var motivet mitt. Så bar det ut på Østersjøen. Seint på kvelden passerte vi på sørsida av Ålandsøyene (Ahvenanmaa) i praktfullt seinsommervær. Til høyre det vi fikk se av øygruppa - noen lave øyer og et fyrtårn nå og da.

	Om morgenen nærma vi oss Helsinki. Det meste virka uvant for oss nordlendinger - lav og flatt landskap og null forskjell på flo og fjære. Nesten som en innsjø. Vi passerte et torg på vei fra kaia til jernbanestasjonen. Den gangen la jeg ikke merke til de store eskene med tyttebær, jeg så bare "sydfrukter" som tomater og blomkål. Tid til handling blei det ikke, vi skulle rett opp til jernbanestasjonen.

	På toget fikk vi smake den gode russiske teen - tschai, tappa fra samovar i kupeen og drukket i høye glass med sølvholk. Så hørte vi sang fra nabokupeen. En dristig konduktør låste opp, og de neste milene tonte et norsk-russisk sangkor på smalspora jernbane. Noen knipsa bildet til høyre og ga det til gitaristen - meg. De to andre er russiske fabrikkarbeidere.

	Vi hadde fire dager på oss, de måtte utnyttes godt. Her er vi på vei til første severdighet, tolken til høyre og sjåføren til venstre. Og Leningrad - Nord-Europas Venezia - hadde ei rikholdig samling av godbiter å vise oss. Første stopp var Peter-Paul-festninga, strategisk plassert på ei øy i Neva. Tavla til høyre viser festninga med de 16 meter tykke murene.

	Festninga er den eldste delen av Leningrad, som blei grunnlagt av tsar Peder den store i 1702. Innafor murene dominerer Peter-Paul-katedralen Det 127 meter høye spiret var høyeste punkt i byen, i hvert fall i 1963. På bildet til høyre skimter vi nederst sarkofagen til Peter den store, og øverst henger faner som russerne vant i krig, blant annet noen som Peter den store erobra fra Karl 12. i slaget ved Poltava i 1709. Guiden fortalte med åpenbar skadefryd at svenske turister stirra rett i golvet når de gikk forbi fanene.

	Katedralen var blitt museum og festninga et sted for fritid og ikke krig. Til venstre gløtter en søndagskledt russisk gutt forundra på en nordmann med kamera. På andre sida av den breie og trege Neva ligger marinemuseet med et fyrtårn på hver side. Klokka 12 hver dag avfyres salutt på muren (til høyre). Kanonade og festninger hører liksom sammen ...

	Utafor festninga står dette monumentet (til venstre) over destroyeren "Stereguschchy". Under den russisk-japanske krigen i 1905 åpna mannskapet ventilene og senka båten med alle ombord i stedet for å overgi seg. Til høyre Peter-Paul-festninga sett fra andre sida av Neva. På stranda utafor muren kan man til venstre skimte mennesker som nyter godværet og bader i elva. Livet bak jernteppet var langt fra så grått og trist som vi hadde hørt.

	Kirkene i Leningrad er mer "vestlige" enn i Russland ellers, men også her finnes de særprega løkkuplene. Et eksmepel er "Kirken bygd på blodet" (til venstre), som står der tsar Alexander II blei drept i 1881. St. Isaac-katedralen med sin gullbelagte kuppel (til høyre) er den største. Merkelig nok unngikk den svære katedralen å bli ødelagt under krigen, men gullplatene blei tatt ned for sikkerhets skyld. I 1963 var visstnok de fleste kirkene museer, i dag har de fått tilbake sin gamle funksjon.

	Smolny-katedralen fra ca. 1750 (til venstre) er arkitektonisk noe for seg sjøl blant de mer enn hundre kirkene i Leningrad - en vid kropp med et overraskende tårn toppa av slanke løkkupler. På bildet til høyre viser det røde flagget på taket at bygget huser kommunistpartiet. Men dette er mer enn partiets hovedkarter i byen. Bygninga er tett knytta til Lenin og revolusjonen i 1917, derfor ville russerne at vi skulle se stedet.

	Byen er full av monumenter, ikke bare over kommunistisk heroisme. Til venstre troner byens grunnlegger, tsar Peter den store, til hest oppå ei granittblokk som visstnok veier mer enn 1600 tonn. På folkemunne heter de Bronserytteren og Tordensteinen. Det kraftfulle monumentet blei avduka i 1782 og er plassert foran Isaac-katedralen. Statuen til høyre forestiller den despotiske tsaren Nikolai 1. Den er langt nyere (han døde i 1855), men likevel mer tradisjonelt.

	Vinterpalasset med Eremitasjen er en av verdens mest berømt bygninger. Hoveddelen blei ferdig på 1760-tallet og tilhørte først tsarfamilien. Etter 1917 blei det offentlig eiendom. Til venstre litt av den mer enn hundre meter lange fasaden mot Neva. Palasset i seg sjøl er imponerende, men enda mer alle kunstskattene som finnes der. Til høyre en takkuppel med ovale malerier i barokkstil innramma av arabesker.

	Jeg veit ikke om bildet til venstre viser et kunstverk, men det var et imponerende syn. Handtverkere fra Leningrad og Ural laga det 4x5 meter store kartet over Sovjetunionen av 45 tusen heil- og halvedelsteiner. Maleriet til høyre er knøttlite i sammenligning, men ruver sikkert mer i verdi, sjøl om motivet er vanlig. Denne "Madonna og barnet" er malt av Leonardo da Vinci. Jeg så fem Leonardo-bilder til, og i en annen sal hang 23 Rembrandt-malerier. Mye av dette var krigsbytte fra nazistene, gjetter jeg.

	Fotomotivene var langt flere enn jeg hadde film til, og knipsene blei kanskje tilfeldige. Bildet til venstre viser imidlertid noe av interiøret, med golv i mosaikk og enorme trappeoppganger. Med millioner av besøkende hvert år må mye skjermes mot slit, derfor er mosaikken avsperra. Til høyre: Den forgylte og velbrukte tronstolen til tsar Peter den store. Han raga med sine bortimot to meter over de fleste av sine samtidige, og han står fortsatt høgt i byen han grunnla. Nå heter den på nytt "Petersbyen", vedtatt av folket i valg.

	Vi blei stadig vist minner fra revolusjonen i 1917. Ikke noe å si på det, hendinga forandra så avgjort verden. Til venstre krysseren "Aurora". Signalet som starta opprøret, var et skudd fra kanoen på fordekket. Skipet var sjølsagt bevart som museum. Til høyre et glimt fra et annet revolusjonsmuseum. Monumentet skal vise alliansen som muliggjorde revolusjonen - sjømannen (øverst), soldaten (nærmest) og bonden (gløtter fram bak foten til sjømannen).

	2. verdenskrig blei minnet i mange monumenter. 1963 var bare nitten år siden den over tusen dager lange tyske beleiringa tok slutt. Da hadde nesten halvannen million mennesker i byen blitt drept eller sulta i hjel. En halv million døde ligger på gravplassen Piskarevskoye. Stedet har ingen kors, bare navneplater, ingen salmer synges, men sørgemusikk lyder i bakgrunnen. Virkninga er ufattelig sterk. Og ved enden av plassen holder Mor Russland opp en krans som takk.

	Siste dag, og besøk i Peterhof, en gang jakthytta til Peter den store, nå fornøyelsespark for alle. Det var den dagen jeg brukte en dårlig Ectachrome-film. Peterhof har noe for alle, ikke minst ungene. Alle aldersgrupper seilte en tur i karusellen til venstre, til musikk fra "Svanesjøen" av Tsjaikovskij, sjølsagt. Parken inneholder et mylder av fontener i alle fasonger og dimensjoner. Til høyre den første vi så.

	Barn er barn og vann er gøy, uansett hvor man er. Gutten til venstre fryder seg over kaldtvatnet som strømmer ut av krukka til en bronsedame. Han er mindre opptatt av de nakne formene hennes! Til høyre troner "jakthytta" bak en skog av fontener som spruter i alle retninger. Landskapet rundt parken er lavt og flatt, så vatnet må pumpes opp i digre tanker i løpet av natta.

	Fontenevatnet renner til Finskebukta gjennom kanalen til venstre. Ved kanalen sto benker som blei redninga for trøtte bein etter mye gåing. Så kom tre soldater fra Den røde armé spankulerende. Jeg våga fram fotoapparatet og tok sjansen på at et knips ikke skulle føre til arrestasjon. Den nærmeste skaut fram brystkassa, den midterste så mutt ut, den borteste holdt på å knekke av latter. 2-1 i min favør og et artig bilde.

	Vi tok hydrofoil til Leningrad igjen og kjørte trikk inn til byen. Kvinnelig fører, et godt motiv, hun var til og med sminka. Så pakka vi ut fra hotellet og kjørte med buss til jernbanestasjonen. Bak oss hadde vi langt flere opplevelser enn disse bildene viser - ballettforestilling i et stort teater, kveldskonsert i en park, undrende blikk fra russiske jenter, seine turer gjennom gater og over noen av de sju hundre bruene i byen - et eventyr!

	Til venstre Vainikkala stasjon på finsk side etter turen gjennom Karelen, der sporene etter krigen fortsatt syntes svært godt. Men det fikk vi ikke ta bilder av. Så bar det videre til Helsinki, med god tid til å se oss om. Ved Storkyrkan havna vi midt oppi en militærparade. Den var til ære for Tanzanias president Juliur Nyerere, og ikke for norske lærerstudenter på heimvei.

	Vi hadde med heim en haug med lesestoff, det meste kommunistisk propaganda. Jeg har kasta det meste, men heftet til venstre har overlevd i biblioteket mitt. Det aller øverste bildet på denne sida er scanna fra permen av en Leningrad-guide. Men boka fulgte et kart. Til høyre et utsnitt av kartet, merka av flere tiår med bretting av papir med lite lim i. Til tross for den kyrilliske skrifta viser kartet ved hjelp av små tegninger lett og greitt de stedene vi besøkte.

Jeg kaller fortsatt byen Leningrad, i minnet mitt heter den det. Drar jeg på nytt dit, bruker jeg sikkert St. Petersburg. Nå er byen antakelig mye forandra siden 1963, det politiske regimet er et annet i dag, det økonomiske systemet likeså. Hvordan skal jeg summere opp i lang ettertanke det jeg så da jeg var 24 år? Kanskje dette: En varm by i en kald krig.