Ingeborg Mikkelsdatters legat

Dette dokumentet kjenner jeg bare gjennom ei avskrift som står i kirkeboka for Øksnes, innført av Peder Borch Lund i 1796. Jeg går ut fra at den stort sett er lik originalen:

Vi Efterskrevne Reinert Frich og Jørgen Blichmand, Borgere udi Bergen, Embedsmænd til Domkirken her sammesteds kjendes og herved vitterliggjøre for alle udi dette vort aabne Brev, at saasom Salig Hustrue Ingebor Mickelsdtr, fordum boende herudi Bergen have udi hendes Velmagt givet og foræret til de Fattige og Nødtørftige til deres Underholdning udi Vesteraalen Lehn udi Sortlands Sund, Langenes værende, Øxnæs Fjæring og Tinds Fjæring 300 Rixdaler in Specie og samme Hovedstoel til bemældte Domkirke her udi Bergen sadt paa en kjendelig Rente aarligen deraf at udgive til de forbemældte Fattiges Forstandere udi bemeldte Nordland en halv Læst Meel, da bekjænde vi nu samme Pending, som er 300 Rdr in Specie paa bemældte Domkirkes Vegne af forbemældte Salig Ingebor Michelsdatters Arvinger at have til rede og fulde nøye annammet og oppebaaret, og forpligte os derimod vi forbemældte Domkirkes Embedsmænd for os og vore Efterkommere Embedsmænd til forbemældte Domkirke aarligen Aar og ethvert Aar besynderlig udi St. Olai Kjøbstævne at erlægge og betale aarligen til rette Tid samme halv Læst Meel, det gjælder lidet eller meget til bemældte Fattiges Forstandere paa deres Anfordring og skal samme halve Læst Meel uddeles efter den salige Quindes egen Fordring og Befaling, den ene Tønde til Sortlands Sundet, den anden til Langenes Værret, 2 Tønder til Øxnæs Fjærding og 2 Tønder til Tinds Fjærding, hvilket Meel dennem paa deres Anfordring vi nu for vores Personer og for vore Efterkommere anlaaver og forpligter os til godt Rede og fulde Nøye med god ustraffelig Vægt og Maal aarlig Aar og det første at angaa udi Kjøbstævne anno 1622 og siden til en evindelig Ret Aar efter Aar at erlægge og afbetale og holde bemældte Hustrue Ingebor Mickelsdatters Arvinger og forbemældte Forstandere paa de Fattiges Vegne dette alt skadesløst udi alle Maader. Til disse bedre Forvaring have vi herunder trykt vore Signeter og med egen Hænder underskrevne, endog begjæredes af vores Byes Øvrighed, at dette udi Byens Bog maa fortegnes og indføres.
Actum Bergen d: 22^de August 1621.

Jeg antar i fortsettelsen at dokumentet er "presist", det vil si at ordvalget ikke er tilfeldig eller slomset, men at brevskriverne stort sett brukte formuleringer med velkjent og veldefinert innhold.

1. Hovedpersonen kalles "Salig Hustrue Ingebor Mickelsdtr". Hun var altså død ("Salig") da brevet blei skrevet (1621), og blei titulert "Hustrue" mens hun levde (tittelen brukes to ganger i brevet). På den tida blei også enker kalt "hustrue". Tidligere fortalte tittelen om adelig opphav, men etter reformasjonen blei den brukt også om prestefruer.

2. Ingeborg kalles ingen steder fru Ingeborg Mikkelsdtr. Det har ettertida gjort, trolig ut fra antakinga om at hun var prestefrue.

3. Legatet blei oppretta mens hun levde – "udi hendes Velmagt". Utsagnet "det første at angaa udi Kjøbstævne anno 1622" betyr antakelig at iverksettinga blei gjort etter at dette dokumentet var skrevet, og fattigforstanderne skulle foreta utdelinga.

4. Brevet er en bekreftelse på at hun hadde "givet og foræret", med andre ord oppretta et legat eller gavebrev. Det var altså ikke et testamente, som mange i dag tror.

5. Mottakerne av melet skulle ikke være alle nordpå, men "de Fattige og Nødtørftige" som bodde "udi Sortlands Sund, Langenes værende, Øxnæs Fjæring og Tinds Fjæring".

6. Sjøl om det står "Fjæring", viser stedsnavnene at at det siktes til fire menigheter, nemlig Sortland, Langenes, Øksnes og Tinden. Sortland og Langenes menigheter utgjorde tilsammen Langenes fjerding fram til 1617, Øksnes og Tinden menigheter var det samme som Barkestad fjerding. Tinden var aldri en fjerding.

7. Melet skulle fordeles med ei tønne til "Sortlands Sundet" (det vil si Sortland) og ei tønne til "Langenes Værret" (det vil si Langenes), så skulle Øksnes ha to tønner og Tinden like mye. Dette var ei fordeling som stemte ganske godt med folketallet rundt år 1600.

8. Ingeborg må ha kjent til at dette utgjorde et geografisk sammenhengende område, men vi veit ikke om det var hun eller brevskriverne som forveksla den kirkelige inndelinga (menigheter) med den verdslige (fjerdinger). Presten i Langenes betjente kirkene i Langenes og Øksnes samt korshuset i Tinden, presten i Hadsel betjente kirka på Sortland.

9. Ingeborg hadde arvinger da hun døde, men dokumentet nevner ikke hvor de bor. Det går heller ikke klart fram at hun døde som enke, uttrykket "arvinger" utelukker ikke en enkemann blant dem.

Det er kanskje/kanskje ikke et poeng at legatbrevet rommer litt upresise opplysninger om de områdene som skulle motta melet, men for ordens skyld – her er en tabell som viser den kirkelige og den verdslige inndeling fram til 1617:

På kartet er de fire kirkene merka med rød sirkel. Barkestad fjerding hadde to kirker, Øksnes kirke og korshuset i Tinden. Den siste blei flytta til Finnvågan før 1660, seinere gikk denne menigheta inn i Øksnes sokn.

Også Langenes fjerding hadde to kirker, Langenes kirke (i Langenesværet) og Sortland kirke. Langenes fjerding blei omkring 1617 delt i to fjerdinger etter soknegrensa.

Fjerdingene blei seinere kommuner (herreder), som fikk navn etter kirkesoknene. Kommunerevisjonen i 1964 flytta grenser mellom kommunene, samtidig blei Bjørnskinn, Dverberg og Andenes sokn (alle stort sett utafor høyre side av kartet) slått sammen til Andøy kommune.

Sjøl om vi ikke veit hvem som blanda menigheter og fjerdinger sammen, er det kan neppe være noen tvil om at Ingeborg hadde vært i Vesterålen. Skriverne i Bergen Domkirke hadde neppe så detaljerte kunnskaper om de administrative inndelingene i regionen. Men hva gjorde hun i Vesterålen?

I praksis er det bare to muligheter å velge mellom. Hun kan ha vært prestefrue, slik ettertida meiner, eller hun kan ha vært gift med en bergensborger. Det eineste stedsnavnet som nevnes, er Langenesværet. Det var både kirkested og borgerleie. Før reformasjonen holdt også setesveinen til Nidarosdomen til der. Den siste var Rasmus Skriver (nevnt 1567), andre embetsmenn som har bodd i de to fjerdingene kjenner vi ikke til.

Dersom Ingeborg var gift med en bergensborger, er det sikkert flere å velge mellom. Dersom hun var gift med en prest, kan mannen hennes ha vært Hr. Morten. Tittelen "hustrue" åpner for begge mulighetene og utelukker ingen av dem.

Kan de geografiske benevningene si noe om Ingeborg?

1. Hvis hun var prestefrue i Langenesværet, rimer det godt at hun ga mel til menighetene. Men hvorfor tok hun med Sortland, som ikke blei betjent av presten i Langenes? Og hvorfor bruker hun betegnelsen fjerding og ikke menighet?

2. Hvis hun var borgerfrue, stemmer de fire enhetene med det samla området en borger i Langenesværet hadde mest kontakt med. Men hvorfor omtaler hun dem med menighetnavnene?

Bruken av navn og enheter gir altså ingen klare spor om hvorvidt Ingeborg var prestefrue eller borgerfrue.

Andre dokumenter og utsagn

Nedenfor gjengis de dokumentene jeg så langt har funnet som inneholder utsagn om Ingeborg eller Hr. Morten, eventuelt om begge.

1592

Her er disse punktene verd å merke seg:

1. Dette ser ut til å være det eineste belegget for at farsnavnet hans var Tuesønn.

2. Dokumentet viser at Hr. Morten levde i hvert fall til 1592.

3. Han var i 1592 fortsatt prest i Langenes.

4. Tittelen "sogneprest" er egentlig ikke korrekt. Langenes var annekskirke under Hadsel kirke, strengt tatt var Hr. Morten kapellan.

1621

Legatbrevet skrives i Bergen (se foran). Da virker det i hvert fall som at Ingeborg er død. Andre navn på personer i nærmeste familie nevnes ikke.

ca. 1700

På ei kartskisse over Øksnes har presten Jonas Rasmus (1649-1718) skrevet dette:

1. Hr. Morten paa Langenes

2. Hr. Christopher

3. Hr. Niels Joens. Budde

4. Hr. Hendrich Rolfsøn

5. Hr. Peder Eriks. Blix

6. Hr. Erik Blix ord. Anno =86

Ramus oppgir ingen kilde, men kartet viser at han uten tvil har vært i området. Trolig har han fått opplysningene om presterekka fra Erik Eriksen Blix, som var prest i Øksnes fra 1686 til 1711.

1754

1774-1777

Christopher Frimann gir ut "Stiftelser og Gavebreve i Bergens Stift". På side 61 og 62 er mellegatet omtalt.

1796

Pesten Peder Borch Lund (1796-1804) skreiv dette i kirkeboka i 1796:

Under min Nærværelse paa Hadsel fandtes herfølgende Document, som ey allene oplyse den rette Oprindelse til Stiftelsen av de aarlig opkommende 6 Tønder Rugmeel til Øxnæs og Langenæs Fattige, men ogsaa tillige udtrykkelig viiser Donationen av den eene Tønde til Sortlands Fattige som i Hr. Celiusses foranførte findes uforklaret, tilligemed den urigtige Beretning om Hr. Morten Olsen og hans Hustrue som Legatets Stiftere.
Øxnæs, 3die Juni 1796. P.B. Lund

[Her følger den avskrifta av legatdokumentet som er gjengitt ovenfor.]

Dette at være ordlydende med det Originale, som fandtes i den forrige Ministerial Bog, bevidnes fortegned, men da det løse Document let kand forsvinne, bliver det til desto meere Betryggelse og som her tilført. P.B. Lund.

Flere punkter er interessante:

1. Det dokumentet som Lund fant i Hadsel, kan ha ligget der siden mellegatet blei oppretta, men var mest sannsynlig det svaret Celius etterlyste.

2. Han påpeiker at dokumentet forklarer korntønna til Sortland, som Celius fant merkelig.

3. Så stempler han som uriktig utsagnet til Celius om at Morten Olsen og Guri Christophersdtr hadde stifta legatet. Årsaken må være at dokumentet han fant, sier at Ingeborg Mikkelsdtr var giveren, ikke Hr. Morten.

4. Dette er første gangen ei kilde viser at navnet Ingeborg Mikkelsdtr blir kjent av en person i Øksnes. Vi veit imidlertid ikke om Lund brakte dette videre til allmuen.

1829

C.A. Diriks gir ut sin "Fortegnelse over Stiftelsesbreve og Legater i Norge". Mellegatet omtales på side 10 i delen om Nordland.

1847

Bergens byting behandler gyldigheta av mellegatet (siteres ikke her). Ingen andre navn enn Ingeborg Mikkelsdatter nevnes. Kjennelsen gikk ut på at legatet skulle gjelde til "dommedags ettermiddag".

1851

Den eldste bevarte kallsboka i Øksnes blei ført av Hans Emil Diesen (1847-1857). Han førte inn dette i 1851:

Rygtet taler ogsaa om en Lars Storm der skal have været Præst i Øxnæs og fornemmelig om en Morten Olsen, som skal have boet paa Stø i Langenæs og som antages med Rimelighed at have levet strax før eller etter Reformationen. Men skal have fortalt meget om denne Mands Troldomskunster, hvilket synes at vise at han har været en for sin tid kyndig og erfaren Mand. Han skal være død i Bergen og hans Hustru Ingeborg Mikkelsdtr er det som i sin Tid skjenkede en Legatcapital stor 300 Rigsdaler til de Fattige i Øxnæs og Sortland, af hvilken endnu begge Sogn nyde godt, idet der tilfalder Øxnæs aarlig i Renter 5 Td. Rugmeel og Sortland 1 Td. Det Dokument der utstededes af hende i denne anledning er dateret Bergen 22 Augusti 1622 og lyder saaledes:

[Så følger ei avskrift av dokumentet.]

Også her er flere punkter verd en kommentar:

1. Dette ser ut til å være det tidligste utsagnet vi har om at Hr. Morten og Ingeborg Mikkelsdtr var et ektepar. Det er mulig at siden 1796 hadde myte (se Celius 1754) smelta sammen med fakta (Lund 1796) og skapt ei forklaring som inneholdt både folkelige tradisjoner og faktiske opplysninger. At Hr. Morten døde i Bergen, kan være en av de folkelige tradisjonene.

2. Diesen utstyrer Hr. Morten med trolldomskunster. Denne tradisjonen kan ha vært gammel, og den blei forsterka seinere (se under 1879).

3. Diesen er litt upresis når det gjelder utsteder og datering av legatbrevet (se siste setning).

1857

Seks år etter innførselen til Diesen blei Andreas Erlandsens verk "Geistligheden i Tromsø Stift" utgitt. Erlandsen hadde antakelig god kjennskap til Øksnes. Hans søster Iveranna Susanna Iversen (1807-1845) var gift med Peter Andreas Berg, som var prest i Øksnes fra 1837 til 1847 og ordfører en del denne tida. Erlandsen skriver dette:

1. Morten Olsen el. Christophersen, en duelig og indsigtsfuld Mand. Skal have levet ved Enden af det 16de Aarhundrede eller Begyndelsen af det 17de, og med Kone forladt Kaldet. Levede senere som privat Mand i Bergen.

Gift med Ingeborg Mikkelsdtr, som overlevde Manden. Hun har stiftet et Legat til Øxnæs Fattige, idet hun skjænkede 300 Rdlr. til de Fattige "i Westeraalen Lehn i Nordland udi Sortland Sund, Langenæs Værende, Øxnæs Fjæring og Tinds Fjæring", hvilken skulde udbetales til Domkirken i Bergen, mod at Domkirken for samme aarlig sendte ommeldte Fattiges Forstandere en halv Læst Meel. For denne Kapital have Domkirkens Ombudsmænd i Bergen, Reinert Frich og Jørgen Blichmand, efter hendes Død givet Arvingerne deres Kvittering 22 Aug. 1621. Den nævnte halve Læst Meel skulde efter hendes Bestemmelse uddeles saaledes: 1 Tønde til Sortlands Sundet, 1 do. til Langenes Været, 2 do. til Øxnæs Fjæring og 2 do. til Tinds Fjæring. Dermed skulde gjøres i Begyndelse i Kjøbstevnen 1622.

[Som kilder oppgir han Frimann (1774-1777) og Diriks (1829).]

Sønnen Christopher succerede Faderen.

2. Christopher Mortensen. Foregaaendes Søn. Skal først have været Capellan her og faaet Embetet efter Faderen.

Hos Erlandsen har historia om mellegatet fått flere detaljer som ikke er nevnt tidligere. Noen punkter om biografien over:

1. Formuleringa "Skal have levet" viser at Erlandsen ikke bygger på skriftlig dokumentasjon, men på sagn og tradisjoner.

2. Opplysninga om skjebnen til Hr. Morten er blitt ytterligere detaljert ut i forhold til Diesens innførsel.

3. Erlandsen gjentar Diesens utsagn om at Hr. Morten var gift med Ingeborg.

4. Erlandsen har tydeligvis lest legatbrevet eller en kopi av det.

5. Opplysninga om at sønnen Christopher overtok etter Hr. Morten, skyldes etter alt å dømme ei sammenblanding med neste prest, Christopher Jakobsen, som tradisjonen sier var svigersønn til Hr. Morten.

1862

Presten Erik Thormodsæter (1862-1868) begynte på ei ny kallsbok da han kom til Øksnes, der satte han opp "Præsteembedets Historie med series Pastorum". Han skriver:

1. Morten Olsen el. Christophersen, omkr. Aar 1600.

Anmærkninger: Series pastorum for nevnte Morten Olsen el. Christophersen ere her efter dette Schema opførte efter Andreas Erlandsen, der opfører Præsternes Navne med Anmærkninger lige til Prost Diesen.

Som en historisk Anmærk. kan herunder anføres at den nævnte Præsts Enke, Ingeborg Mikkelsdatter, stiftede et Legat, stort 300 Rdlr. til fattg. See Erlandsen. Anm. Det er besynderligt at Erlandsen nævner Mortens Hustru ved Navn Ingeborg Mikkelsdatter medens H.D. Celius (No. 8) kalder Morten Olsens efterladte Hustru: "Guri Christophersdtr." Se Celius' Notits, dat. 16 Mai 1754.

Noen kommentarer til innførselen:

1. Thormodsæter bruker Erlandsen som hovedkilde.

2. Men han har også bladd bakover i kirkebøkene og funnet hva Celius skreiv i 1754. Han finner avviket "besynderlig".

1879

Nils Anthon Aall har skrevet dette i Øksnes kallsbok, visstnok i 1879:

Ramus skal et Sted i hans Historie omtale en Ingebor Salig Hr. Mortens ved Langenes efter en gammel Protocol.

Tre punkter om dette:

1. Aall sikter tydeligvis til "Norriges Beskrivelse" av Jonas Ramus (se også under 1700 foran).

2. Vi veit ikke hviken "gammel Protocol" han viser til.

3. Det har så langt ikke vært mulig å finne den nevnte opplysninga hos Ramus.

1879

Samme året som Aall skreiv det forrige sitatet i kallsboka, blei "Sagn og Eventyr fra Nordland" av Olaus Martens Nicolaissen utgitt. Han var født i Øksnes og gjorde seg bemerka på mange felter, blant annet som arkeolog og folkeminnesamler. I "Sagn og Eventyr fra Nordland" står dette, men uten kildeangivelser:

Herr Morten, som var Prest til Øksnes omkring 1590, og hvis Enke, Ingeborg Mikkelsdtr, opprettede et Legat til Fordel for de fattige i Øksnes, Langenes og Sortland, skal have været en meget oplyst og forstandig Prestemand. Om han fortæller Sagnet, at han var i Besiddelse av Svartebogen, og at han meget ofte bragte Fanden til at udføre vanskeligere Arbeider. Han boede ikke paa Øksnes som de senere Prester, men paa Gaarden Stø i Annekset Langenes. Nerved Gaarden er det et lidet Sund, som kaldes Støvalen; dette skal Presten have ladet Gamlingen selv grave gjennom det faste Land. Midt i Sundet ligger en stor Sten, som kaldes "Bantrua", og som skal være Gamlingens Spyt.

Her er tre utsagn verd å kommentere:

1. Nicolaissen hevder uten forbehold at Hr. Morten og Ingeborg var gift med hverandre.

2. Tilleggsopplysningene om Hr. Morten signaliserer han ("skal have været") er sagn. (Boka inneholder flere sagn om Hr. Morten.)

3. Den første presten som bodde på Øksnes, var nokså sikkert Peder Eriksen Blix, prest fra omlag 1661. De andre prestene mellom Hr. Morten og P.E. Blix (med unntak for Nils Jonsen Budde) bodde på Stø eller mest sannsynlig i Langenesværet.

1918

I 1918 utga Nicolaissen boka "Kirker i Nord-Norge", og der blir historia ytterligere pensla ut:

Av prester til Øksnes kirke efter reformationen nævnes først Hr. Morten, som hos Erlandsen kaldes med tilnavnet Olsen eller Christophersen. Begge disse navnene er urigtige; han het Morten Thuesen og nævnes 1592 som tilstedeværende i Bergen med sin jægt. Om ham er der talrike sagn, og han lever fremdeles i bygden som en sagnfigur. Mere navnspurt end presten selv er hans enke Ingeborg Mikkelsdatter blit formedelst sin vakre gave til de fattige i Langenes vær, Øksnes fjerding og Tinds fjerding. Gaven bestod av en halv læst mel - 6 tønder, som aarlig skulde betales av domkirken i Bergen med 1 tønde til Sortlands fattige, 1 tønde til de fattige i Langenes, 2 tønder til de fattige i Øksnes fjerding og 2 til de fattige i Tindens fjerding, den nysnævnte Vestbygden i Øksnes. Disse 6 tønder mel var renter av 300 rdlr., som hun hadde testamentert til domkirken. Hun nævnes som død før 1622 og var formentlig datter av presten Mikkel Olufsen i Hadsel. Presten Celius, som i den første halvdel av det 18de aarhundre var sogneprest i Øksnes, antar at presten Morten var gift med en Guri Christophersdatter. Det er ikke overensstemmende med den almindelige lokaltradisjon. Der har vistnok været en prestekone i Øksnes av navnet Guri. Men hun var gift med Christopher Jacobsen, sogneprest til Øksnes, og nævnes som enke i 1642. Hun het Guri Mortensdatter og har sandsynligvis været datter av Hr. Morten Thuesen. Hendes mand, Christopher Jacobsen, nævnes 1621 i indskriften paa en klokke som tidligere har hængt i Øksnes kirke, men nu ikke findes der; formodentlig er den omstøbt.

Flere av utsagnene hans må kommenteres:

1. Nicolaissen hadde nå lest sjøforklaringa i Bergen (se 1592), og han korrigerer Erlandsen når det gjelder etternavnet til Hr. Morten.

2. Legatet er i denne utgaven blitt til et testamente, ei oppfatning som blei vanlig etter at boka til Nicolaissen kom ut.

3. Nicolaissen antar (som den første?) at Ingeborg var datter av Hadsel-presten Mikkel Olufsen. Han oppgir ingen grunn for denne antakinga.

4. Han avviser videre at Hr. Morten var gift med Guri Christophersdtr (se Celius 1754) fordi det ikke stemmer med den lokale tradisjonen.

5. I stedet tror han det kan være ei forveksling med Guri Mortensdtr, kona til presten Christopher Jakobsen (det paret er godt dokumentert), og antar at hun var datter av Hr. Morten. Minst to av barnebarna til Guri var imidlertid samtidige med Celius, så det er merkelig at Celius skulle ha gitt Hr. Morten både feil etternavn og feil ektemake dersom han var far til Guri.

– og seinere:

I ettertid har mange basert framstillinga på Erlandsen og Nicolaissen, blant dem "Lofoten og Vesterålens historie 1500-1700" (side 145). Der antas forøvrig Ingeborg å være datter av jekteskipperen Mikkel Olsen på Myre i Øksnes. Versjonen til Olaus Nicolaissen er dessuten brukt som grunnlag for flere nettsider om mellegatet og om Ingeborg Mikkelsdtr. Den versjonen kan sjølsagt ha ei riktig kjerne, men det meste av historia er antakelig ei myte. Sitatene på denne nettsida viser hvordan den har vokst fram ved at stadig nye trekk er blitt lagt til, stort sett uten dokumentasjon.

Ett eller annet sted kan det ligge dokumenter som bekrefter aller avkrefter mytene omkring Ingeborg Mikkelsdtr. Mest sannsynlig kan det finnes noe i Bergen. Et svært sentralt spørsmål å få besvart vil for eksempel være: Hva het mannen hennes? Dersom det ikke var Hr. Morten, faller heile historia fra hverandre, og vi må finne en ny sammenheng å sette henne i. Det aller viktigste spørsmålet vil imidlertid uansett stå ubesvart: Hvorfor ga hun mel til fattige mennesker nordpå?