sitemap [backarrow] :tilbake til hovedsida..........jump to the English main page: [english-arrow] logo

I tidsskriftet "Prosa" nr. 05/09 sto disse spørsmålene:

"Hvordan skriver du? Hva er dine metoder? Hvor er dine skrivesteder og hvilke verktøy og kilder bruker du? Hvem eller hva motiverer arbeidet med sakprosatekstene? Hvilke litterære, stilistiske og faglige forbilder har du?"

Og så fulgte utlysninga av en essay-konkurranse, der de tre beste fikk pengepremier. Frist 15. desember 2009, max lengde 15.000 tegn inkl. mellomrom.

Jeg var godt i gang med å skrive manuset til den eldste delen av mi tolvte bygdebok, "Andenes-bindet", og jeg tenkte: Ei fin anledning for å beskrive hvordan jeg arbeider! Dermed laga jeg et ekstra dokument med tittelen "Min metode" og klapra ned hva jeg gjorde, trinn for trinn.


Jeg fikk 3. premie, og bidraget sto på trykk i "Prosa" nr. 03/10 med denne kommentaren:

"Bygdebøker og lokalhistorie er en stor sakprosasjanger. Johan I. Borgos gir et spennende glimt inn i arbeidet med den tolvte bygdeboka si. Han mener "denne typen faglitteratur" ikke rager særlig høyt blant historikere, men lar seg ikke affisere av det. Borgos' bevissthet om leseren er eksemplarisk. Det er også interessant å lese hans kildenære beskrivelse av det mangfoldige pirkearbeidet det er for fagskrivere å leite opp og tolke et vell av kilder – også i lokalhistoriske tekster."

"Prosa" kjørte en serie forsider med bokstavene i alfabetet, og ved en vidunderlig tilfeldighet sto essayet mitt i det nummeret der bokstaven "Æ" pryda omslaget!


Min metode: Fingertupper og grafer

Den tolvte bygdeboka mi

Jeg strever med manuset til den tolvte bygdeboka mi. Det er ei gårds- og slektshistorie, dermed er den avgrensa i sak. I tid dekker den perioden fra 1500-tallet til andre halvdel av 1900-tallet. I rom omfatter den Andenes i Andøy kommune.

Denne typen faglitteratur rager ikke særlig høyt blant historikere. Men det er ikke dem jeg skriver for. De viktigste målgruppene mine er ”den interesserte allmennheta” – lokalbefolkninga i kommunen og folk med røtter der; dernest skoleverket – dersom lærerne vil bruke nærmiljøet i undervisninga; og så lokalmedia, som ofte trenger ”noe å slå opp i”.

Rammene og målgruppene styrer sammen med kildene valg av metoder, både form og innhold. Men med elleve utgitte bygdebøker, alle fra samme region (Vesterålen), er vel metodene godt utprøvd? Faktisk ikke. Hver ny bok byr på nye utfordringer, Andenes-bindet mest av alle.

”Norsk byhistorie” regner Andenes som et av kyststedene med bypreg på slutten av middelalderen. På 1500-tallet og langt inn i neste århundre hadde stedet seksti til åtti oppsittere, eller tre-fire hundre personer på det meste.

Nå holder jeg på med 1600-tallet, og hvilke kilder har jeg? Ingen kirkebøker, ingen skifteprotokoller, stort sett bare skattelister. Dem har jeg på data – vel 4600 poster bare for Andenes. Der ligger det gjemt strukturer og sammenhenger som skal bidra til et delkapittel. Og utgangspunktet er: ”Sitér minst mulig, tolk mest mulig.”

Redskapene er disse: Datamaskiner, databaser, tekstbehandler, regneark, grafikkprogram, nettleser og e-postprogram. De to siste gjør det mulig å arbeide på et heimekontor, tre hundre kilometer unna nærmeste høyskole- og universitetsbibliotek. Da setter jeg i gang.


”1607. Jakob Robertsen Skott, leidangsskatt, tre lobber”

Spørsmål i kø: Hva betyr tre lobber? Var det mye eller lite? Var Jakob skotsk? Hva gjorde han på Andenes? Hvor lenge var han her? Hadde han familie? Har han etterkommere? Svarene ligger dels i skattelistene, dels utafor, noen finnes antakelig ikke.

Lobben var en tørrfiskenhet. Andre poster sier det gikk seks lobber på ei våg tørrfisk, en mer kjent enhet. Men betalte Jakob mye eller lite sammenligna med andre? Det kan jeg lese av ”bakteppet”, ei samling studier av de 4600 postene.


Bakteppet er det første jeg lager. Jeg analyserer de datalagra kildene på flere måter. Kvantitative data melkes for middelverdier og spredning, kvalitative data sorteres etter type, alt sammen år for år. Resultat: Ei samling grafer og tabeller. Men de gjelder bare Andenes. De må sammenholdes med andre studier av perioden, ikke minst for å finne forklaring på store svingninger.

Jeg ser at skatten til Jakob i 1607 lå litt over gjennomsnittet, som var to og en halv lobbe. Men ingen betalte halve lobber. De med to lobber i skatt lå under middelen. Et histogram viser at gapet mellom to og tre lobber ser ut til å skille to grupper fra hverandre. Mer om det seinere.

Var han skotsk? Databasen gir tre viktige opplysninger: Det var ti skotter på Andenes først på 1600-tallet, og flest poster gjelder Jakob – 33 innførsler fra 1607 til 1623. Dessuten, en av de andre het Sander Robertsen, bergensborger og født i Skottland, i følge kildene. En bror av Jakob, kanskje? Sander brukte Andenes som base, det kan kanskje forklare de mange skottene. Men hva gjorde Jakob på Andenes?


Databasen viser at folket på stedet ikke var en ensarta masse. Noen var værmenn, andre husmenn, byborgere fra Bergen og Trondheim nevnes, dessuten en prest og en fogd. Kvinner står også i listene, de fleste som navnløse enker.

Borgere og øvrighet er kjente størrelser, men hva skiller værmenn og husmenn? Jeg slår opp i faglitteraturen. Den sier at en værmann var ”en skattyter i et fiskevær”. Så til kildene: Uttrykket brukes i den såkalte Reformatsen av 1589, i Nordland om oppsittere på Træna og Skrova, i Vågan, Bø og Øksnes – og i Andøy. Begrepet var altså vanlig før 1600.

Neste kilde, matrikkelutkastet fra 1723, sier: ”Ennå finnes her i fjerdingen et alminnelig fiskevær kalt Andenes vær, som ikke tidligere har vært lagt for landskyld på grunn av for lite jord, men oppsitterne, som for det aller meste ernærer seg av havet og blir kalt værmenn, har svart husmannsskatt med 3 mark hver, samt leidangen som de årlig har vært taksert for.”

Ingen landskyld, altså var ikke værmennene bygselfolk (leilendinger). Men var de husmenn? Databasen for Andenes viser at tidlig på 1600-tallet blei rundt tjue skattytere kalt værmenn, mens opptil femti kalles husmenn. Med andre ord, langt fra alle skattyterne på Andenes var værmenn. Bakteppet stemmer altså ikke heilt med faglitteraturen og heller ikke med kilden fra 1723.

Hva gjør jeg da? Vel, stemmer ikke terrenget med kartet, da må kartet justeres. Etter en ny analyse av databasen blir hypotesen min: Værmenn på Andenes tilsvarer leilendinger på jordbruksgårder. Kildene fra det neste århundret synes å bekrefte dette: Værmennene blei lagrettemenn på linje med leilendingene. Ingen husmenn fikk slike verv.


Hva var Jakob? Værmann, uten tvil, det kalles han i skattelistene. Dessuten, leidangsskatten hans lå over det husmenn betalte. Leidangen i Nordland var en personskatt, det slo professor Andreas Holmsen fast. Faglitteraturen sier videre at den blei betalt etter skatteklasser som bonde/bumann, husmann osv.

Stemmer det med databasen for Andenes? Delvis, men bildet er mer nyansert. Etter 1600 betalte folk fra en lobbe og oppover til seks, vanligvis en og to for husmenn, og over to for værmenn. Men fattige værmenn kunne komme ned på to og enkelte husmenn opp på tre. Skillet var altså ikke skarpt.

Hva er bildet for Jakob? Fra 1613 betalte han fire lobber og fra 1618 økte det til seks. Jeg sjekker mot grafene mine: Bare to andre på Andenes betalte da like mye, det samme gjorde en jekteskipper i naboværet Haugnes. Ingen andre i heile Andøy betalte mer. Skotten var blitt en storkar før 1620.

Hva bygde denne velstanden hos en innflytta skotte på? Mulighetene er ikke mange. Enten var Jakob høvedsmann eller så var han knytta til jektefarta. Betalte Jakob skipper- eller styrmannsskatt? Nei, ingen av de 33 postene gjelder sånt. Men kanskje han var bergensborger, i likhet med Sander?

Jeg leiter i borgerboka for Bergen, begynner med 1618 og blar bakover. I 1616 finner jeg: ”Jacob Robbertzon, kipper, født i Skottland.” En bødker, altså, hvis det er han. Det står nemlig ingenting om Andenes der. Og bødkerne hadde vanligvis ikke så god økonomi. Jakob var nok uansett høvedsmann, dessuten forteller skattelistene om ei anna næring.


I bind 5 av Aschehougs ”Norges kulturhistorie” fra 1980 står artikkelen ”Kystens bønder – kystens kvinner” av Brit Berggreen. Andre forskere har bekrefta og bygd ut dette bildet. Flertallet av kystbefolkninga var fiskerbønder, og en fiskerbonde var et par, en fisker i bukse og en bonde i stakk.

Andres forskning stemmer godt med egen erfaring. Den er ikke bygd bare på en hovedoppgave i historie og snart tolv bygdebøker. Jeg kjenner denne kystkulturen fra innersida som sønn av en fiskerbonde. Tilpasninga eksisterte enda da jeg var guttunge under og like etter krigen.

Personlige erfaringer kan være villedende, et særtilfelle eller kanskje fordreide minner, derfor sammenholder jeg dem med det store bildet. Og de sitter i fingertuppene når jeg blar gjennom kildene.

I heile regionen bygde livsgrunnlaget på at skreien kom forbi hver vinter, eller at silda dukka opp. Slo fisket feil, måtte jordbruket skaffe den nødvendige næringa. Men fiskeværene var ei ekstrem tilpasning innafor kystkulturen, basert mer på nærhet til fiskefeltene enn tilgang på jord.

Andenes var kanskje det mest ekstreme tilfellet. Der spilte jordbruket en mer beskjeden rolle enn de fleste andre stedene i regionen, derfor blei utslagene langt mer dramatiske når fisket svikta. Det jordbruket som fantes der, krevde like fullt kvinneinnsats. Mennene brukte all si tid på sjøen med fiske eller i fjæra med tilvirkning.

Kilden fra 1723 har rett, sjølve Andenes vær hadde lite jord. Men ei halv mil lenger sør lå slåtteteiger i utmarka. Noen av oppsitterne i fiskeværet – de fleste værmennene og noen husmenn – betalte ”gressleie” for å høste fôr der. Jakob leide ett kufôr de første årene, seinere to. Ingen andre leide mer. Hva kan dette fortelle?

Kufôr betyr buskap, buskap betyr jordbruk, som igjen betyr kvinner i huset, det er i hvert fall bildet på andre gårder. For å få en bygsel måtte man i praksis være gift. Unntakene er svært sjeldne. Gjaldt denne også regelen værmennene? Det ser slik ut. På kysten døde som oftest mannen først av ektefellene, og enker nevnes hyppig i skattelistene for Andenes.


Hvem var kona til Jakob? Når gifta de seg? Det siste først: Lav skatt de første årene var vanlig for nygifte par. Jakob betalte minst av værmennene i 1607 og fire år til, det tyder på at han og kona nettopp hadde etablert seg. Seksten år seinere, faktisk gjennomsnitts varighet av et ekteskap, falt skatten brått til det halve. Hva kan det fortelle? Enten tap av båt eller nedbrente hus, men mest sannsynlig sykdom. Året etter, i 1624, nevnes ikke Jakob, da betalte ei enke skatten. Det gjorde hun også i 1625, men navnet hennes får vi ikke.

Jakob må altså ha dødd i 1623. Det var et forferdelig nødsår på kysten, blant annet på grunn av bybrannen i Bergen. Den ødela både fisken som var sendt sør og kornet som skulle nordover. Men sammenfallet i tid kan være tilfeldig.

Hadde paret barn? Mangelen på kirkebøker gjør det umulig å gi sikre svar, men det finnes i hvert fall én kandidat med fornavn som et skotsk par kunne tenkes å velge: Elisabet Jakobsdtr. Hun var enke i 1639/40, men kildene forteller ikke hvem hun hadde vært gift med og heller ikke hvem hun var datter til. For lite å bygge på, altså.


Opplysningene jeg kan få ut av kildene om Jakob, er blitt til en kladd. Den skal jeg bearbeide til et avsnitt i manuset. Med fire hundre par å skrive om på 1600-tallet kan det ikke bli langt. Men paret utdyper viktige trekk ved Andenes-historia, det forsvarer litt mer spalteplass enn gjennomsnittet.

Til tross for de 33 postene, svært lite er egentlig dokumentert om Jakob og livet hans på Andenes. Opplysningene i skattelistene er dessuten åpne for ulike tolkninger. Jeg kan derfor sjelden svare på spørsmålet ”hva skjedde?”. Neste spørsmål blir: ”Hva må ha skjedd?”. Der har jeg flere svar, for eksempel at Jakob må ha dødd i 1623. For det meste må jeg nøye med å svare på spørsmålet ”hva kan ha skjedd?” og unngå ønsketenkinga – ”hva burde ha skjedd?”.

Usikkerheta signaliserer jeg til leserne med ord som antakelig, trolig, kanskje og godt mulig. På den måten håper jeg de forstår at historia ikke er noe som står skrevet klart og utvetydig i kildene. Den er hypoteser og gjetninger som bygger på svar jeg får på spørsmål til kildene, på fingertuppsfølelsen med materialet og ut fra sidegløttene til grafene som tegner bakteppet.

Metoden bygger sjølsagt på andres verk. To historikere har bidratt særlig mye: Emmanuel Le Roy Ladurie med boka ”Montaillou” og Carlo Ginzburg med artikkelen ”Ledtrådar. Morelli, Freud och Sherlock Holmes”. Mentalitetshistoriske teknikker er viktige i min bruk av fingertuppene, men jeg utfyller knepene med statistisk analyse, lært på grunnfag matematikk.

Kanskje skiller metoden seg litt mer fra den mentalitetshistoriske. Jeg vektlegger prosesser vel så mye som tilstander, men det er et valg av hensyn til målgruppene mine. Er det kanskje underskuddet på synkront perspektiv – ”hvordan var det?” – som gjør at bygdebøker har såpass lav anseelse blant faghistorikere? Diakrone framstillinger – ”hva skjedde så? – står høyere i kurs hos mine målgrupper”. Men jeg prøver å flette inn en del sidegløtt om samtida. Teksten må være litt mer enn ei krønike.

Siste ledd i prosessen er å hamre ut avsnittet som skal stå i boka. Da begynner jeg å tenke antall sider, ord og tegn – hvor mye har jeg plass til? Hva er viktigst å ta med? Historiske ”fakta” har forkjørsrett, anekdoter må vike med mindre de er autentiske og har et godt poeng.

Finnes det anekdoter eller sagn om Jakob? Ingenting, heller ikke kilder som viser at han var innblanda i såkalte ”u-hendinger” – utenomekteskapelige forhold, usedelighet, ulovligheter, ulydighet, ulykker og lignende. Slike opplysninger kan si noe om samfunnet på den tida, men Jakob bidrar ikke der.

Enn tabellene mine, bør de bli med i manuset? Nei, de er arbeidsredskaper til innvortes bruk. De fleste hopper over sånt stoff, det er få som får noe ut av kolonner med tall. Jeg formidler heller innholdet gjennom teksten. Noen grafer får derimot plass, de som kan visualisere ei utvikling eller gi bedre oversikt enn teksten makter.

Språket bør være enkelt og presist, færrest mulig fremmedord. Stilistiske forbilder? Kanskje folkeeventyr og sagaer, men tretti års trening som novelleforfatter er viktigere.

Teksten skal helst føre leseren rett inn i historia. Forfatteren må ikke stå i veien, heller ikke nåtidige normer og erfaringer. Målet er å få fram normaliteten i det gamle samfunnet. Sjølsagt er det litt juks: Det er mi oppfatning av denne normaliteten leseren møter i boka. Men det poenget gjør jeg oppmerksom på i innledninga. Teksten er ei samling hypoteser, de beste jeg makter å få til med sin metode og innafor rammene til bokprosjektet.


Etter at lobber og gressleie er forklart lenger fram i teksten, begynner historia om Jakob Robertsen Skott slik:

”Jakob Robertsen Skott het kanskje Jacob eller James Robertson i heimlandet. Han og kona (par 1607) gifta seg trolig like før 1607, det året betalte de tre lobber i skatt og gressleie for ett kufôr. Vi veit ikke hva kona til Jakob het eller hvor hun kom fra, men hun kan godt ha vært fra Andenes."

Dette er første utkast, finpussinga må vente til jeg leser korrektur. Teksten holdes åpen så lenge som mulig, det kan jo dukke opp nye opplysninger som må inn. Det er også en del av min metode.



tilbake-pil :tilbake til hovedsida .......... jump to the English main page: [english-arrow]