Han Skjalg 'punn Tinden

Jeg blei ikke kjent med han Skjalg før i 1981. Da flytta jeg heim til Øksnes, og samtidig begynte jeg å studere historie. Det snappa han Skjalg fort opp, han var glødende interessert i lokalhistorie. Og jeg oppdaga at han var en karismatisk representant for ei tid og en kultur som var i ferd med å forsvinne. Dermed begynte et utformelt samarbeid. Han hadde mange spørsmål, jeg prøvde å finne svar. Jeg hadde mange oppdrag som guide på båtturer, han hadde kai, åpen butikk og stor gjestfrihet.

Butikken var både gammeldags og svært moderne. Han Skjalg førte alt fra fjorten linjers lampeglass til hæljern, fra kalosjer til lokale kalendere, fra angler til appelsiner. Og så kandissukker med tråd, i kremmerhus! Butikken hadde ingen betjening. Han Skjalg husja folk inn og sa: "Regn ut sjøl ka det kosta. Pengan legg dåkker i kassa." Han hadde sannsynligvis langt langt mindre svinn enn godt bevokta kjøpesentra.

Under et besøk i 1984 sa han til meg: "Du, kom opp på butikkloftet." Der åpna han et par skapdører, og jeg stirra inn i hylle etter hylle fullpakka med bøker og bilag. Jeg trakk ut en protokoll som så gammel ut, og fikk sjokk. Folianten starta rundt 1890. Nesten hundre års regnskaper, altså. I forfjamselsen blei jeg for ivrig. "Skjalg, dettan e verdifullt, det må sekres før ettertida. Du bør få det lagra i et sekkert rom på Myre (kommunesenteret)." Han så kvasst på meg. "Du sku førresten ha vorre og klept dæ!" Med et glimt i øyet. Jeg tok hintet og kom ikke med forslaget flere ganger. Men året etter så jeg han hadde lagt de fire eldste bøkene i safen på kontoret.

Våren 1985, den 11. april, møtte jeg han på Myre. Han huka meg i armen. "Kom, du må vær med. Æ ska få medalje." Jeg hadde ikke akkurar finklær på meg, og fant en anonym plass bakerst i lokalet, langt fra kommunestyre og innbudte gjester, alle stivpynta.

Ordføreren dekorerte han Skjalg med Kongens fortjenestemedalje i sølv, og postmesteren gratulerte han med hederen for førti år som poståpner i Tinden (bildene er tatt av Kjell Arne Halmøy). Og så kom talene. Losoldermannen sa mange pene ord, for han Skjalg hadde i mange år vært formann i lokalavdelinga av Redningsselskapet. Ikke nok med det, han var det største loddselgeren i selskapet. Hvert år solgte han lodd for over tretti tusen kroner, til tross for at det bodde bare to-tre mennesker fast i Tinden da.

Postmesteren hadde litt av forklaringa på loddsalget: "Når jeg kommer på inspeksjon, spør ikke Skjalg om jeg skal ha et lodd. Han spør: Du tar vel ei blokk?" Han Skjalg var ikke lett å målbinde. Da han fikk ordet, blunka han til postmesteren: "Nu fikk æ sølv før å ha vorre poståpnar i førti år. Kor mange år tel må æ hold på før å få gull?"

Postkontoret i Tinden blei imidlertid lagt ned få år etter, men postvesenet lot Skjalg få beholde stemplet og ga han lov til å stemple postkort med det. Noen av disse kortene blei nok sendt i posten, men langt flere blei tatt vare på som et minne om Tinden og han Skjalg.

I 1989 begynte jeg arbeidet med første bind av bygdeboka for Øksnes, og Tinden blei med der. Da mintes jeg seremonien på Myre, og skreiv dette i manuset: "Folketallet i Tinden sank i tiårene etter krigen, men ukuelige Skjalg holdt liv i stedet lenger enn noen annen ville ha klart. I 1985 fikk han Kongens sølv for virket som poståpner, men burde hatt gull for sivil ulydighet mot avfolkingspolitikken etter krigen."

Tinden blei fast stopp på alle båtturene jeg guida de neste årene. Turistene falt fullstendig for mannen og miljøet, og jeg visste at han Skjalg lærte de besøkende massevis om kystkulturen, ikke ved å dosere, slik jeg gjorde, men ved å være seg sjøl.

Gjestfriheta hans var synlig på mange måter. Når en båt nærma seg kaia, sto han klar for å ta mot tampen. Deretter handhilste han på samtlige som kom på land, og det var ikke et likegyldig handtrykk. Alle følte virkelig at de var velkommen. Og han kjente som regel igjen alle som hadde vært der før.

Til høyre er en klasse studenter fra universitetet i Karlstad, Sverige. De dreiv med kulturstudier og økofilosofi, og fikk ei svært lærerik stund sammen med han Skjalg. Legg merke til reklamen for Tiedemanns tobakk på veggen. Ikke tillatt andre steder enn i Tinden!

Alle ville til Tinden. En dag i oktober midt på 1990-tallet ba en delegasjon fra det franske handelskammeret om å bli guida til Tinden. Været var dårlig, og ingen tok telefonen hos han Skjalg. Vi la imidlertid i vei vestover mot tungsjø. Franskmennene spydde i kor, men til Tinden skulle vi, sa lederen. I ly av Dyrøya fikk vi vite at han Skjalg var bortreist. Lederen trakk på skuldrene, og tolken oversatte: "Da snur vi".

Våren 1996 kom et amerikansk filmteam (til venstre) på jakt etter kystkultur, og han Skjalg sto i dreieboka deres. Den gjengen var heldigere, han Skjalg var på plass og i sprudlende humør - på norsk. Dermed fikk jeg være også tolk for han Skjalg. Det var ingen lett oppgave, for han var en særdeles verbal herre, og dialekten vår er ikke alltid like lett å oversette på sparket.

Jeg glømmer aldri fjeset på amerikanerne da det gikk opp for dem at han Skjalg dreiv butikk og postkontor på et sted med bare én innbygger. Han Skjalg var nemlig blitt enkemann knapt et år i forveien.

Han syntes det var særlig stas når de gamle båtene kom på besøk til Tinden. Da tok han findressen på og steig ombord, der blei det både taler og bevertning. Bildet til venstre er fra jekta "Brødrene", muligens tatt i 1997. Som vanlig kom han Skjalg alltid i sentrum for oppmerksomheta. Han hadde et publikumstekke uten sidestykke, enten han satt eller sto.

På denne tida begynte han å spørre meg: "Ka ska det bli med Tinden?" Underforstått, når han var borte. Første gangen hadde jeg ikke noe svar, neste gang hadde jeg fått tenkt. "Hva med en stiftelse?" Han ba meg ikke gå til frisøren, men dreide praten inn på andre ting.

Fremdeles holdt han samme tempo når en haug turister anløp Tinden, i hvert fall nesten. Han måtte kanskje sette seg litt oftere, men langt mindre enn andre 85-åringer. Og han hadde like varme hender som før, ikke i alternativ medisinsk forstand, men målt i ærlige Celsius-grader.

Når seilskutene dro sin vei, sto han Skjalg igjen på kaia med fotoapparatet. Til høyre er det skonnerten "Anna Rogde" som glir fra land, denne gangen med Det norske Sjømannskoret ombord. Han Skjalg sendte meg bildet, og som vanlig skreiv han datoen bakpå: 27/7-91. Anledninga var hundreårsjubileet til Redningsselskapet, der han Skjalg var en av de store kjendisene.

På den tida lå besøket i Tinden rundt tre tusen mennesker i året. Han Skjalg kunne dokumentere det. Han hadde nemlig ei gjestebok liggende i butikken, og alle gjestene måtte værsågod skrive navnet sitt der, liten som stor. Altså: På et sted uten vei og med stadig knappere sjøverts kommunikasjoner trakk han Skjalg flere mennesker enn noe annet turistmål i Øksnes. Det vil si, han Skjalg og Tinden – en karismatisk person og et fotogent sted, en uslåelig kombinasjon.

Mannen og stedet innbyr til refleksjoner: Hva trekker turister? Hva var det han Skjalg hadde å tilby som traff folk både i hjerte og hjerne? Jeg tror de fleste oppfatta han som noe ekte og autentisk, i tillegg kunne han kommunisere med folk. Han var utadvendt, entusiastisk og inkluderende, og en showmann av stort format. Ingen forlot Tinden uten å ha fått seg en godt latter – og en god del til ettertanke. Det var ikke lenger nødvendig med tillegget 'punn Tinden. Man sa Skjalg. Alle visste hvem han var, akkurat som fjellet.

Han sendte med julekort hvert år, til tross for at han ikke fikk mange fra meg. Det aller siste, fra jula 2001, står nedenfor. Jula året etter døde han. Men Tinden lever videre – som en stiftelse.