På leiting etter kvinner

[Tale til kvinnene ved ei 8. mars-tilstelning på Sortland i 2013.]

Denne talen er ei historie som bekrefter ei velkjent erfaring, at den som leiter etter noe, som regel finner noe annet – kanskje til og med et lite budskap til dere på den 8. mars. Vi får se.

Jeg bodde mange år på en plass der det var ei forretning med ei stor avdeling for kvitevarer. Men det var ofte vanskelig å finne betjening der, av en eller annen grunn. En kunde brukte bestandig å stanse i døra til avdelinga, og så ropte han: «Bare kom fram, jeg veit dere er her!»

Jeg hadde lyst å rope det samme da jeg for tretti år siden begynte å pløye gjennom 1600-tallskildene for kommunene i Vesterålen. Hvor er alle kvinnene? De må jo være der, minst halvparten av befolkninga. Og hvorfor er de utelatt?

Av og til – omlag hver tjuende innførsel – dukker et jentenavn opp i de eldste kildene. I et manntall fra 1666 står for eksempel dette:

«23. Bergsengen 1 våg fisk. Lisabett Olsdtr bruger den til gressleie. Sønn: Daniel Olsen 13 år. Se nr. 32.»

Gressleie vil si at hun leide jorda i Bergsenga til slåttemark. Hvem var så Lisabett – ei mektig dame med mange kyr og sauer å fore? Jeg leita videre til nummer 32. Der står det: «Tilset. Lisabett Olsdtr, 60 år. Husmann.».

Ei husmannsenke på Tilset, altså. For de som ikke er lokalkjent: Bergsenga ligger på Dyrøya, Tilset er på Skogsøya, minst et par timers roing lenger øst. Slitet med å få høyet heim lar jeg ligge her. Jeg prøver heller å forklare hvorfor hun er synlig i manntallet, som en av de få.

Kildene på den tida blei skrevet av mannfolk og stort sett om mannfolk. Det vanlige mønsteret er at ektemannen skygger før kona, mens embetsmannen skjuler henne. Lisabett var enke, dermed skygga ingen mann før henne, og hun satt med jorda i Bergsenga aleine, da kunne ikke fogden skjule henne.

Men sjøl om kvinnene på den tida er usynlige i kildene, skal man ikke gi opp å finne ut mer om dem. Vi veit at de var der, og at de dessuten var den ene av de to pilarene i økonomien. Det gjelder bare å få dem ut av skyggen.

Hvert navn i skattelistene står for et hushold. Kjerna der var fiskerbonden, som var et par – en fisker i bukse og en bonde i stakk. Heilt tel siste krig var 90-95% av parene i regionen fiskerbønder, et hav av familieforetak som sto for det meste av verdiskapinga her. Da ser vi formødrene deres litt bedre.

Mannen og kona kunne ikke bytte plass, så likestilling fantes neppe. Men man måtte vær to for å sitte med en gårdpart eller en husmannsplass. Mannen og kona var altså like viktige for familieforetaket. De var likeverdige. Og uansett om det var han eller hun som falt fra først – den som satt igjen, måtte gifte seg på nytt eller overlate jorda til neste generasjon.

Her er det to poenger. For det første, å snakke om kystkulturen uten å ta med kvinnedelen, blir meiningsløst. Det poenget lar jeg ligge, det andre er viktigere i dag: Fiskerbondesystemet bygde på likeverd, sjøl om likestilling mangla.

Dette skal jo være en 8. mars-tale og ikke ei historieavhandling, og det kan hende jeg drar før bastante slutninger om likeverdet. Men det er lov å våge seg ut på tynnere is i en tale enn i ei avhandling, også når det gjelder et så viktig begrep.

Mange vil spørre om likeverdet virkelig fantes. Det er så få klare belegg for det i kildene. Men hvis man leser mellom linjene, leiter bakom ordene og lytter etter det usagte, da finner man straks ledetråder. Får man bare øye på kvinnene, da ser man også sporene etter likeverdet.

Jeg skal bruke en del sitater som forteller mellom linjene om livet til kvinnene før i tida, men der sitatet samtidig viser hvordan de blei skjult i kildene. Den vanligste måten var rett og slett å anonymisere dem. Presten Mathias Brun skreiv dette i kirkeboka for Øksnes like før jul i 1764:

"Paa Søen ved Kuld-Segling forulykt d. 12te Dcbr. Erich Monssen af Grødset, meget stille og Gudfrygtig Mand – ligl. Anders Pedersen Findræng i 20 Aar tienænde hos Sander Pedersen Østring som selv var Høveds Mand og blev berget med sit Liv af Niels Josephsens Quinde Findvog, der med en Wanfør Datter udskuede en stoer Baad og roede efter Raabet i Mørket til hun fandt Hvælvett og reddede Manden. Erich Monssen var 45 Aar gml."

«Nils Josefsens kvinne» het forøvrig Synnøve Olsdtr, og dattera Marta Nilsdtr. De fikk ingen medalje, bare en anonym omtale i kirkeboka. Men egentlig ser det ut som presten Brun var imponert over bragden til de to.

Det har også vært vanlig å skjule kvinnedelen av arbeidet til fiskerbonden. Et eksempel på det er skulpturen av fiskerkona på moloen i Svolvær. Turistene som ser kunstverket fra hurtigruta, får ingen kunnskap om hennes liv, bare at mannen er på sjøen. Da ser de sjølsagt heller ikke likeverdet.

Skulpturen gir også et feil situasjonsbilde. Hvem var det som måtte springe på haugen for å se etter båtene? Det var ungene eller de gamle, ho mor sjøl hadde ikke tid – slitet i fjøs og hus krevde sitt.

Enkelte embetsmenn var svært negative til kvinnearbeidet, især den måten jorda blei drevet på. Prosten Eric Colban, som bodde i Kabelvåg, skreiv dette i 1810 etter en tur til Vesterålen:

"På de allerfleste gårdene der det finnes flere oppsittere, er det et skadelig fell­es­skap såvel i hjemmemark som i utmark, skog, torv­skjær m.v. Visse åkerstykker dyrker vel enhver for seg når de blir sådd, men alt det øvrige er felles: Høyet deles på marken mellom oppsitterne, som gjerne har like andeler i gården."

Jeg veit ikke om prosten var klar over at det «skadelige fellesskapet» mest av alt var et kvinnefellesskap, men han hadde i hvert fall ei datter som visste bedre.

Kristine Colban Aas skreiv omkring 1830 «En sang til den Nordlandske bondestand». Visa forteller om arbeidsdeling og arbeidsfellesskap, og handler dermed også om likeverd. Femte verset er slik:

Å vinterfeske e' dyrebart
for alle nordlandske sonnan,
di styre båtan så de' e' rart –
men heim' e' veikjan å konnan:
Di spinn å vev å di syr å bett,
di lære bonnan sin' skjekk å vett.
Å stjernan blenka å månen skin
i vinternatta før alle.

150 år seinere skreiv Herbjørg Wassmo «Sol bakom skyan» med ei tante som modell. Da pågikk kampen før likestilling for fullt – og likeverdet var tapt:

Kjemp før et samfunn
der vi får en plass
der kvinnfolk kan tjen pengan sjøl
knyt skautet på haka og vis du e sta
det e sol bakom skyan kvær dag

Enkelte ganger er kildeskriveren naiv eller har feil kulturelle briller, dermed ser han ikke kvinnene og deres innsats. Presten Nils Anthon Aall laget i 1880 ei beretning om tilstanden i Øksnes, og der står det:

"Således har familiefaren heller ikke riktig øye for den autoritet som Gud har gitt han, og gjør hverken sine plikter eller rettigheter gjeldende. Jeg må tilføye at jeg på et par unntak nær heller ikke kan se at husfaren ved hus­andakt eller på annen måte forsøker å gjøre sin autoritet gjeldende for å be­skytte familielivet og hindre usedelighet og slapphet i sedene."

Presten oppdaga antakelig aldri det Stine Colban Aas skreiv femti år tidligere om hvem som lærte ungene «skjekk og vett». Men om presten kan unnskyldes som et barn av si tid og kanskje et offer før si utdanning, så er det vanskeligere å forstå hvordan offentlige eksperter i nyere tid tenkte når de rett og slett definerte bort et viktig kvinnearbeid.

I 1955 kom utredninga "Nordland. En statistisk-økonomisk analyse", laga av «Kontoret for områdeplanlegging i Nordland» og utgitt av Arbeidsdirektoratet. Det var kanskje den Herbjørg Wassmo sikta til når hun lot tanta si: «Stopp kjæften på dem som prata sæ varm om teng de ikkje førstår». I utredninga står det nemlig:

"I Nordland er den andel yrkesbefolkningen utgjør av folkemengden over 15 år, noe lavere enn for riket. Dette skyldes utelukkende den lave yrkesandelen blant den voksne kvinnelige befolkning."

Med andre ord, innsatsen til kvinnebøndene i fiskerbondeheimene blei i praksis satt lik null. Deres gjerning blei ikke regna som et yrkesarbeid.

Noen ganger gir kildene mer direkte støtte før påstanden om likeverd, blant annet når vi ser på det som skjedde når fiskerbondeparet opphørte.

To av tre ekteskap her i Vesterålen endte med at det satt ei enke igjen med alt ansvar. Som jeg har nevnt, hun kunne gi gården til en ny generasjon eller gifte seg på nytt, men uansett var enka den som oftest førte verdiene i boet over til et nytt hushold. Det var livet til formødrene deres, det gjorde dem til den sentrale tråden i kystkulturen.

Skifteprotokollene gir ofte grei beskjed om hvordan boet blei gjort opp. I 1730 blei det holdt skifteoppgjør etter Arnt Olsen i Kvalsaukan. Til slutt noterte sorenskriveren i boka de siste formalitetene som måtte på plass i oppgjøret:

"Endelig er Encken Margrethe Christensdtr bleven tilspurt om der ennu fandtes meere som kunde komme Stervboen og Arvingene tilgode. Dertil svarede hun at icke videre fandtes end allerede var angivet og anviist. Er saa dette Skifte saaledis som foreskrevet staar tilendebragt."

Da hadde Margrete dessuten fått holde utafor oppgjøret det mest nødvendige for å drive gården til et nytt par var på plass. Slike enker sa neppe ja til den første frieren som banka på døra. De satt med sterke kort på handa og kunne vente før de valgte en ny mann. Det ga makt – og sjølsagt likeverd.

Av og til forteller protokollene om dramatiske skifteoppgjør. 2. mai 1900 omkom Dorius Vinje på sjøen. 28. mai begynte lensmannen å registrere boet som enka, Henriette Isaksdtr, viste fram. Om kvelden blei hun syk, hjertet svikta, og dagen etter skreiv lensmannen i protokollen at hun var død.

Da tok svigermora plassen hennes og fullførte prosessen. Anna Olsdtr Vinje var da 73 år, og det var ikke første skifteoppgjøret hennes. Tidligere hadde faren, svigerfaren, ektemannen og fire andre sønner omkommet i forlis. Hun hadde lang erfaring med å føre virksomhet og verdier videre.

Det finnes et annet interessant uttrykk for likeverd i gamle skifteoppgjør fra Vesterålen. Før 150 år siden og mer sa arveloven at bror skulle arve dobbelt så mye som søster. Det er ikke likeverd, men fra samme tidsrommet har vi flere oppgjør der arvingene omfatta både gifte og ugifte søsken.

Da fikk de ugifte en heimegave som svarte til medgifta de gifte søsknene allerede hadde fått, og her blei det ikke gjort forskjell på bror og søster. De fikk like mye, et uttrykk for likeverd, sjøl om loven bestemte noe annet.

Så langt om likeverd innafor husholdet. Kvinneinnsatsen er synlig også på andre områder i fiskerbondesamfunnet, hvis vi har øynene åpne. I 1889 inviterte fire damer på Skogsøya til et møte. Brevet deres er bevart, det starter slik:

"I anledning den længe paatenkte Vej fra Bredstrand om Vaagen til Hjeldsand for derved at forbindes med Kirkevejen, tillader undertegnede sig at henvende sig til samtlige Kvinder paa tilliggende Gaarder at slutte sig sammen for kraftigen at medvirke til at det længe følte Savn av denne Vej bliver avhjulpet. Maaden hvorpaa dette kan ske, kan være forskjellig, først og fremst gjælder det for os Kvinder at paavirke den mandlige Befolkning til fra sin Side at fremme Saken."

Det var prestefrua, væreierfrua, lensmannsfrua og hennes svigerdatter som sendte brevet. Men samtlige 33 kvinner over konfirmasjonsalder fra sørsida av Skogsøya kom på møtet og skreiv under. Det var gifte, ugifte og det var enker.

Alle forstår vel hvorfor de 33 måtte be mennene om å fremme saka. I 1889 måtte de enda arbeide utafor det politiske systemet. Ikke var de valgbare og ikke hadde de stemmerett. Men de bygde på en tradisjon med likeverd.

Initiativet førte fram. Begge kjønn gikk sammen og arrangerte basar, folk betalte andeler i veien og gjorde arbeid, og to år etter var veien ferdig. Så søkte de kommunen om å få den overtatt som offentlig vei. Det blei vedtatt, men på det vilkåret at oppsitterne påtok seg alt vedlikehold før framtida.

Under leitinga i gamle kilder etter kvinnene fant jeg altså likeverd. Det er ikke mi romantisering av fortida, også andre har sett det samme. Likeverdet er en sentral del av kulturarven fra fiskerbondesamfunnet. Den arven lever ennå i kystkulturen, sjøl om fiskerbondesystemet stort sett er historie.

Men betyr ikke likestilling og likeverd det samme? De overlapper nok, men ikke heilt. Vi har ei fortid med likeverd, men uten likestilling, og motsatt – det finnes i dag samfunn med vedtatt likestilling, men uten særlig likeverd.

Likestilling og likeverd måles heller ikke likt. Graden av likestilling leses gjerne ut fra kvantitative mål – lønningsnivå, andeler i råd og utvalg, utdanning og så videre. Likeverd er derimot en kvalitet som vanskelig lar seg plassere på en måleskala. Det er et kulturtrekk mer enn et prinsipp.

Men uansett likheter eller forskjeller – begge må forsvares hver dag og i nær sagt alle sammenhenger. Sjøl om vi formelt sett har likestilling, ser det ut som likeverdet minker eller av og til mangler heilt på en del områder.

Jeg leser mange kommentar-spalter rundt om på internett, men deltar ikke lenger der. Jeg er blant de mange som er blitt skremt vekk av det brutale språket og de usaklige argumentene. Og jeg har sett at brutaliseringa av debattene har en kjønnsdimensjon:

Kvinner rammes med andre ord og på en styggere måte enn menn. Heldigvis står en del jenter nå fram og viser hva de blir utsatt for – og får sjølsagt enda mer kritikk fordi de «tar igjen», som det heter.

Jeg ønsker ikke sensur av internett, men jeg tror de som skriver innlegg der, trenger ei større forståing av hva likeverd er. Det kommer kanskje etter hvert, får vi håpe.

Da er jeg mer pessimistisk når det gjelder kulturterrorismen i norsk utgave. Den står for en antifeminisme som blant annet gir likestillinga skylda for det meste som er galt i samfunnet. De som har slike holdninger, henter idealene sine fra ei fortid vi aldri har hatt, og de tror det er mulig å sette utviklinga i revers.

Dere som feirer 8. mars her i dag, står for det motsatte synet. Dere er spydspisser i videreføringa av en verdifull kulturarv, og dere har et særlig ansvar for at nye generasjoner tar den til seg. Dere er også blant de fremste til å forsvare det som er oppnådd. Det vil alltid være bruk før jenter som «tar igjen» mot den nye undertrykkinga.

Som avslutning gjør jeg et lite sprang fem-seks tusen år bakover, altså til steinalderen. Ei gruppe forskere har studert i alt 478 hodeskaller fra det som i dag er de nordiske landene. En sjettedel av skallene viser med grusom tydelighet å være blitt knust av ei øks eller ei klubbe, med fatal utgang, som det står i rapporten.

Det interessante er at de knuste skallene førdeler seg nesten likt på menn og kvinner. Vi veit ikke hvem som slo, og heller ikke hvorfor de slo, men siden vi her har et kvantitativt mål, altså andelen knuste skaller, kan resultatet kanskje tolkes som et uttrykk før ei slags primitiv likestilling, eller kanskje likeverd.

Kjære forsamling, lykke til videre med feiringa av 8. mars – i 2013!