:tilbake til hovedsida..........jump to the English main page:

Johan I. Borgos

Utdanning og tilfeldigheter

Et avslappa tilbakeblikk på en kronglet utdanningsvei

Avsnitt:
  1. Folkeskolen
  2. Handelsskolen
  3. Militæret
  4. Lærerskolen
  5. Lærerhøgskolen
  6. NRK
  7. Historie grunnfag
  8. - mellomfag
  9. - og hovedfag
10. Doktorgrad?

I dag har de unge rikelig med muligheter for utdanning, det er bra. Men det kan være vanskelig å finne et arbeid etter eksamen. Det er ikke bra.

Situasjonen var motsatt for femti år siden, i hvert fall for en utkant-ungdom: Få muligheter til utdanning, men rikelig med arbeid.

Ulikhetene er flere. I dag følger de fleste unge utdannings-løyper fra endt ungdomsskole og til de er ferdig utdanna ett eller annet. Jeg tar min egen utdanning som eksempel på ei mer kronglete løype.

Folkeskolen
Høsten 1946 begynte jeg sju år gammel på folkeskolen. Læreren oppdaga fort at jeg kunne lese, skrive og regne. Jeg ”hadde lett for det”, som man sa. Og læreren flytta meg rett opp i andre klasse. Sånt kunne gjøres i den gamle landsfolkeskolen. Dermed var jeg ferdig med grunnskolen sommeren 1953, etter seks år. Jeg kunne ikke engelsk, det lærte man bare i byfolkeskolen, som dessuten hadde langt flere skoleuker i året. Pytt pytt.
På den tida kunne man gå videre i den ettårige framhaldsskolen. Det gjorde ikke jeg. Faren min var fisker, men fisket var dårlig. Han ordna meg jobb på land, og fjorten år gammel begynte jeg som butikkbetjent på samvirkelaget.
Dermed blei det ikke realskole eller yrkesskole på meg, men jeg ba heller ikke om det. Jeg tjente jo penger, først 125 kroner måneden og så 160 kr. Snart hadde jeg råd til både klokke og sykkel.

Handelsskolen
Antakelig var det foreldrene mine som fant ut at jeg burde gå handelsskolen, jeg husker ikke så nøye. I januar 1957 begynte jeg på J. Ellingsen Handelsskole, Sigerfjord, halvårig dagkurs. Jeg var sytten og et halvt, umoden for alderen, men ”hadde lett for det”. Og med Jens Ellingsen som lærer glei kunnskapene lett inn. Han var en fenomenal lærer, punktum. Og så lærte jeg å bruke skrivemaskin. Opplæringa i touch-metoden som frk. Eide ga meg, har vært gull verd siden.
Ei uke før eksamensdagene i juni sto jeg i fotballmålet, stupte rett inn i et angrep og våkna en halvtime seinere, himla forbauset over at det ikke var snø. Etter hvert kom nåtida på plass, og jeg stilte til eksamen med hjernerystelse. Det gikk over all forventning, masser av enere, som var den gjeveste karakteren.
Etterpå fortsatte jeg som butikkbetjent, men var blitt sugen på noe annet. Jeg søkte mange fine jobber, men alle spurte om realskole, noen til og med om gymnas.

Militæret
Nei, militæret er primært ikke en utdanningsinstitusjon, men for meg blei verneplikta langt på vei ei skoletid. Jeg trakk i uniform januar 1959 med null kunnskaper i engelsk, beskjedne i matematikk og utilstrekkelige i norsk. Så oppdaga jeg muligheter for å gjøre noe med det. Soldatene fikk gratis brevkurs i de fagene jeg ønska. Etter rekruttskolen gjennomførte jeg fem eller seks kurs, rakk til og med å begynne på tysk, men da var det juni 1960 og dimittering.
Hva nå? Jeg var lei av butikklivet, ville prøve noe annet. Kompanisjefen foreslo verving som kontorpersonell, jeg hadde prøvd meg med hell der, mens undervisningskonsulenten ba meg sende søknad om opptak på lærerskolen.
Jeg søkte begge steder, og ville slå til der jeg først fikk napp. Svaret fra militæret kom først, ”dessverre, vi verver ikke folk uten realskole!”. Nesna lærerskole sa: "Møt til opptaksprøve om ei uke." Kompanisjefen sa: ”Idiot!”

Lærerskolen
Det var så vidt jeg blei med på opptaksprøva. Kravet var minst ett års utdanning etter folkeskolen. Jeg hadde bare den halvårige handelsskolen. Brevkursene i militæret redda meg, skolen godkjente dem som ”halvårseining”. 120 møtte til opptaksprøven, tretti kom inn, blant dem jeg, som fortsatt ”hadde lett for det”. Og så fulgte fire interessante år.
Neida, jeg leste ikke døgnet rundt for å ta igjen ”forsømte år”. Jeg gjorde vel leksene der interessa var størst, og tok lettere på resten. Men hver eksamen blei et solid skippertak, dermed fikk jeg gode karakterer hver gang. Og etterpå kom det gratiskarakterer i de øvrige fagene. Sånn er det ”å ha lett for det”.
Kanskje jobba jeg mest med faget musikk, både i teori og praksis. Men jeg hadde starta alt for seint til å bli en god utøver. Dermed blei det en hobby, på linje med mye annet vi lærte utenom skoletid, som teater, korsang og volleyball.
Alt i alt kom jeg ut av skolen 25 år gammel som en typisk allmennlærer, med breie, men ikke særlig djupe kunnskaper.
Jeg søkte jobb som lærer i en realskoleklasse i heimbygda, men siden jeg ikke hadde realskole sjøl, blei det avslag. Pytt pytt, jeg var i mellomtida blitt lærer på en realskole på Nesna.

Lærerhøgskolen
Etter tre år som lærer begynte suget om mere kunnskaper og høyere lønn å melde seg. Det ville si videreutdanning, men i hvilket fag? Jeg grubla et halv år. Musikk? For dårlige ferdigheter på instrument. Favoritten biologi? Noe av pensumet på tysk, det kunne jeg fortsatt omtrent ingenting av. Historie? Det var på den tida et tørt og kjedelig bekvemmelighetsfag. Så endte jeg opp med matematikk, men uten å ha gymnaspensumet innabords.
En veileder ga meg dette rådet: Sats på moderne matematikk og statistikk, det går bra uten gymnas. Det var et godt råd, og det viste seg at jeg ”hadde lett for” sånn matematikk.
Skoleåret 1967/68 studerte jeg dermed i Trondheim. Jeg var altså en såkalt 68’er, men det gikk ikke opp for meg mange år etterpå. Det er gjerne sånn med periode-merkelapper.
Jeg måtte studere knallhardt fordi grunnlaget mitt var tynt. Likevel fant jeg på fritida plass for en gammel hobby – volleyball – pluss en ny. Ikke langt unna lærerhøgskolen på Rosenborg lå statsarkivet, der sysla jeg med slektsforskning i ledige timer.
Den viktigste eksamensdagen holdt på å gå i dass. Før jeg gikk til alvoret, hørte jeg nyheta: Robert Kennedy var skutt. Det satt hardt i tankene heile dagen, og midt i et vanskelig matematisk problem kollapsa magen. Mens jeg satt på skåla, datt løsninga på stykket i tankene. På nytt blei jeg belønna med en karakter som starta med ett-tall.

NRK
Jeg leste videre på mellomfag statistikk etter Trondheims-året, men kjente at det butta imot. Lek med symboler, aksiomer og teoremer blei for verdensfjernt, jeg ville prøve mer spennende oppgaver. Våren 1971 søkte jeg om å bli stipendiat i NRK, blei utplukka til videre testing og havna blant de åtte utvalgte. 25% skulle snakke nynorsk, dialekten min kvalifiserte. Så begynte jeg på det ett-årige programinnføringskurset, med forkortinga PIF (det skulle egentlig vært PIK, men så dristige var man ikke den gang).
Tida utover høsten var uhyre lærerik og morsom, men allikevel, jeg hoppa av til jul. Jeg ønska ikke å være et bittelite hjul i en svær bedrift i en by som jeg ikke fiksa. Men jeg rakk å kjøre den første ni-timen i NRK på nordnorsk dialekt!

Historie grunnfag
Stadig flere lærerkolleger kunne kalle seg adjunkter, dit ville jeg også. Men på nytt, hvilket fag? Jeg hadde lyst på norsk, men pensumet skremte meg. Så fant jeg en annonse: Der ferske universitetet i Tromsø skulle begynne med distanseundervisning i historie grunnfag. Kanskje var det slektsforskninga som motiverte, og jeg søkte. Dessuten, distanseundervisning passa utmerket for en travel undervisningsinspektør med studiegjeld og familie.
Hvordan kunne en med fire-årig lærerskole bli student på universitetet? Jo, lærerhøgskolen i Trondheim var blitt en del av universitetet der, så jeg var inne i systemet. Da sto døra åpen også i Tromsø.
Fra høsten 1979 tok jeg hurtigruta fra Brønnøysund til Harstad på helgesamling en gang i måneden, leste pensum på nordtur og reinskreiv notater på sørtur. Jeg er rimelig sjøsterk.
Jeg søkte Lånekassen om utsettelse av terminer på lånet, men fikk avslag. Mellom samlingene spilte jeg derfor på fest og finansierte studiet slik. Jeg fikk imidlertid et stipend på 800 kroner fra skoledirektøren i Nordland mot å binde meg til tre års tjeneste i Nord-Norge etter eksamen! Ingen problemer.
Våren 1981 var grunnfaget i boks, og det gikk bra, så bra at det ga meirsmak. Spørsmålet var bare: Hvor langt skulle jeg drive det?

- mellomfag
Høsten 1983 meldte jeg meg på mellomfag historie i Tromsø, men valgte å lese heime. Jeg var rektor på en skole og prosjektleder i et skoleforsøk, det måtte gjennomføres. Våren 1984 skreiv jeg sluttrapporten fra skoleforsøket ved sida av å pløye gjennom pensumlitteraturen. Jeg lærte den engelske delen av pensumet ved å oversette den. Maskinskrivinga fra handelsskolen og en elektrisk skrivemaskin gjorde det til en lek. Den norske pensumdelen lærte jeg ved å gjøre grundige notater.
Ei uke før eksamen leste jeg ei fersk bok om Hitler, og så dukka en oppgave om Hitler opp på den store dagen. Tidenes flaks sørga for at jeg fikk 1,5 på besvarelsen. Deretter blei jeg oppfordra om å gå videre på hovedfag.

- og hovedfag
Jeg brukte et år på å finne et tema for hovedoppgaven. Sjølsagt blei det om heimbygda mi, Øksnes, og jeg ville ta for meg den økonomiske og demografiske utviklinga fra 1700 til 1820. Enda en gang valgte jeg å ta studiet ved sida av jobben. Jeg kjøpte min første datamaskin og oppdaga at den moderne matematikken fra Trondheim gjorde all programmering lett, og i tillegg kom statistikkpensumet fra den gang svært godt til nytte.
Det hadde sine ulemper å studere heime uten særlig kontakt med forskermiljøet i Tromsø, blant annet klarte jeg ikke å holde meg godt nok oppdatert på hva andre forska på, så jeg sparka vel opp noen åpne dører. Men til eksamen høsten 1987 fikk jeg 48 år gammel atter en gang se ett-tallet.
Så begynte moroa. Ei uke etter eksamen fikk jeg brev fra Lånekassen som gratulerte meg og forkynte fem tusen kroner avslag på det gamle studielånet. Det hadde jeg nettopp betalt siste terminen på.
Deretter kom et undrende brev fra universitetet, det gjaldt tildeling av cand.philol.-graden: Hadde jeg ikke studiekompetanse, var jeg ikke cand. mag.? Jeg måtte beklage, sånt hadde jeg ikke tenkt på, men jeg kunne leve godt uten graden.
Nytt brev fra universitet: Be Nesna lærerskole (som var blitt lærerhøgskole) om å gi deg en ”regional cand.mag.-grad”. Jeg sendte et flirfullt brev til Nesna, og spurte om jeg kunne bli cand.mag. fra Bindal til Meløy?
Nesna ga meg den ønska graden, og så gratulerte universitetet meg som candidatus philologiæ. Ei av døtrene mine spurte hva det betydde. Se i ei ordbok, svarte jeg. Hun kom tilbake og sa: ”Det e' ein kvitkledd person som søk embete i det romerske senatet.”

Doktorgrad?

Om jeg er fornøyd? Det kan se sånn ut på bildet, men det er tatt på tampen av en tre uker lang bilferie uten uhell, og da kan man med god grunn være fornøyd. Målet er nært etter et langt løp, snart kan man slappe av etter ferieturen. Utdanning er imidlertid ikke noen ferietur, og der frister stadig nye mål. Hva med en doktorgrad, for eksempel?

Neida, denne sida kommer ikke til å bli forlenga. Det ville vært bortimot norgesrekord å satse på doktorgrad med bare elleve og et halvt års skolegang bak seg, grunnskolen medregna. Kanskje har tanken streifa meg et par ganger, men det har vært lett å slå den vekk. Jeg har kanskje ikke ”så lett for det” lenger!