sitemap [backarrow] :tilbake til hovedsida..........jump to the English main page: [english-arrow] logo


1. Nu bløs det ikkje lenger ifra nord, Mariann,
og måsen skrik at nu e det like før.
Då trør vi av oss vintern sine spor, Mariann,
og får vi med oss fleir, veit du ka vi gjør?

Vi dansa samba på Sortlandsbrua –
himmelhøgt over havet ska vi trø hand i hand
på en regnbue av betong over sjø mot land.
Vi dansa opp mot en lysar himmel,
vi e pilespissa på en bue av sølv
og fær tel vers i en samba vi laga sjøl –
lalalala lalala – lalalala lalala – lalala.

2. Æ snakka med en gammel mann i går, Mariann –
kor full av ord før slit sånne kalla e.
Han sa vi har meir friheit enn vi førstår, Mariann,
men ennu vesst han mange som mangla det.

(Refr.)

3. Med kvært ser øyan dine tusen mil, Mariann,
når tankan streifa tengan som lett kan hend.
Vend ansektet mot synnavind' og smil, Mariann –
ei sol har laga varmen som du kan kjenn.

(Refr.)

Tekst/tone: Johan I. Borgos

Visa har en litt original bakgrunn. Vi prøvde først på 1980-tallet å få finansiert et ferjeleie på Skogsøya, men fylket hadde fjerna det fra prioriteringa si. På den tida var Sortlandsbrua nesten nedbetalt, og brupengene skulle bort. Jeg regna ut at dersom man forlenga bompengetida tre måneder, ville det betale ferjeleie til oss. Men nei, ei slik solidarisk handling kom ikke på tale.

I bilismens tidsalder betyr ei bru frihet til å dra hvor man vil, når man vil. Skuffelsen min førte til ei vise om slik frihet, der sambatakten symboliserte friheta. Det dukka forresten også andre tanker opp i teksten, og melodien blei visst like mye bossa nova som samba.

PS: Jeg prøvd et par ganger å justere teksten slik at visa handla om bruer generelt, og ikke bare om Sortlandsbrua. Men mange år etter at jeg laga visa, kjøpte jeg hus bare en kilometer unna brua, og kjører over den hver dag ...

[return arrow] til visesida
[backarrow] :tilbake til hovedsida..........jump to the English main page: [english-arrow]