Vi gikk i skumring gjennom skogen i et mykt, romantisk yr,
du stakk din hånd i min og ba meg å fortelle eventyr.
Og jeg fortalte deg om Askepott og Snehvit og no'n fler,
du gikk der tankefull og drømmende og smilte mer og mer.

Og så med ett løp du ifra meg, og du sa – såvidt jeg minns,
du ville vandre ut i verden for å finne deg en prins.
Men jeg sto sørgende igjen, og det var regn og ikke yr –
jeg ville aldri mer fortelle pene piker eventyr.

Og tiden gikk – som tiden gjør,
men ingenting ble slik som før,
for i mitt hjerte sto prinsessetronen øde og forlatt.

Jeg gikk i skumring gjennom skogen og var trist og lei til sinns,
da gikk du plutselig ved siden min og hvisket ømt: – Min prins ...
Men jeg var bitter, og jeg svarte ganske kort: – Nei, takk som byr,
jeg er forlengst blitt litt for gammel til å tro på eventyr.

Da ble du stille, og på kinnet rant det store tårer ned,
jeg fanget hånden din i skumringen, og så ble allting fred.
Vi vandret videre gjennom skogen i et mykt, romantisk yr –
en liten søt prinsesse med sin prins i livets eventyr.

Tekst/tone: Johan I. Borgos

Vi gikk i skumring gjennom skogen – den var nemlig full av røk,
og lyttet hånd i hånd på sangen fra en blind og halvkvalt gjøk.
Vi vandret videre over markene imellom skrot og vrak
til vi så sjøen som lå speilblank under tykke oljeflak.

Vi så en blyforgiftet måke gjøre sine siste kast,
og så spaserte vi langs stranden gjennom haugevis av plast
mens månen hang der som en kvikksølvklump og skinte matt fra sky
igjennom fire tykke striper etter siste rutefly.

Og du sa: – Hør på vindens sus,
er ikke dette livets brus?
Så trakk du pusten dypt og måtte sendes rett på sykehus.

Jeg gikk alene hjem langs veien som lå hyllet i eksos,
og inn til byen, full av mennesker som stimer av ansjos.
Det var en deilig kveld, og støyen fra fabrikkene var fjern –
det skulle også bare mangle, for jeg brukte hørselvern.

Og inni byen tok jeg gassmasken og satte den på plass
og ruslet svimmel til min leilighet av stål, betong og glass.
Jeg tenkte: – Jaggu er vi heldige som lever langt mot nord,
jeg synes synd på for eksempel de som nedi Oslo bor.