Æ holdt en liten fuggel i handa mi –
æ strauk den så førsektig som æ kunn.
Den vesste ikkje ka den hadde landa i.
men hjertet slo i redsel uten grunn.
Ta den varmen du treng
før du flyg, lille venn.
Vær'kje redd – du e fri,
men velkommen igjen.
Den lå med lukte øya og trengte så
tel kvile i ei natt med frost og sny,
men skjønte ikkje at æ berre tenkte på
å gje den all den varmen æ kunn by.
Ta den varmen du treng
før du flyg, lille venn.
Vær'kje redd – du e fri,
men velkommen igjen.
Æ kunne ikkje sei med dens eien sang
at den va trøggast her i handa mi
når hindringan va mange og veien lang,
men alt den tenkte på va å bli fri.
Ta den varmen du treng
før du flyg, lille venn.
Vær'kje redd – du e fri,
men velkommen igjen.
Æ kjente hjertet svei av en sang i moll –
di tonan kunne fuggeln aldri lær;
før den va handa mi som et gangeholl.
Æ strekte fengran ut og lat den fær.
Ta den varmen du treng
før du flyg, lille venn.
Vær'kje redd – du e fri,
men velkommen igjen,
velkommen igjen –
velkommen igjen ...
Tekst/tone: Johan I. Borgos
Jeg skal ikke utdype teksten nærmere, bare si litt om melodien: Verset går på en "nervøs" samba, refrenget har en rolig melodi. Denne todelinga skal sjølsagt understreke teksten.