sitemap [backarrow] :tilbake til hovedsida..........jump to the English main page: [english-arrow] logo

Johan I. Borgos

Den generelle delen

Denne delen av kapitlet beskriver gården fra ulike synsvinkler:


  1. Navnet
  2. Stedet
  3. Jorda
  4. Sjøen
  5. Eierne
  6. Bosetninga

Stort sett tar den generelle delen de to første boksidene av hvert kapittel, nesten uansett størrelse på gården. Formålet er tredelt:


  • som oversikt og innfallsvinkel til kapitlet for alle lesere
  • som utgangspunkt for pedagogiske opplegg i skolen
  • som faktadel for media og guider

I stedet for å forklare hvert enkelt punkt, gjengir jeg som eksempel den generelle beskrivelsen av gården Kjerringnes i Sortland:


Navnet

Gårdsnavnet Kjerringnes er blitt skrevet på mange måter. Det eldste belegget er ei skatteliste fra 1567, der står det Kierlingeness. Femti år seinere festa en annen skriver Kierlignes på papiret, og på 1700-tallet dukka forma Kierringnes opp.

Det er svært uvanlig med et så langt navn på en svært gammel og stor gård, og mye tyder på at navnet opprinnelig var kortere. Det første leddet kan opprinnelig ha vært «kjergje» eller «kjergjen», og så har sammensetninga «kjergjenes» tidlig blitt til «kjerringnes». Ennå bruker mange forma Kjærrnes i dagligtale, også den kan komme av «kjergenes».

Det gamle ordet «kjergje» eller «kjergjen» blei brukt om hindringer for ferdselen på sjø eller land. I gammel tid så man trolig slik på det kuperte neset som stikker ut i Sortlandssundet, enten man gikk over land eller seilte sjøveien.

På samisk heter gården Gernatse. Det er uklart om dette er et sjølstendig navn på gården eller om det er et lån fra norsk, men mest sannsynlig det siste.

Innafor grensene til Kjerringnes finnes en rekke områdenavn. De er omtalt nærmere under gårdshistoria.


Stedet

Kjerringnes omfatter et svært stort område. Foruten ei brei strandflate hører Kjerringnesdalen og halve Osvolldalen samt fjellryggen mellom til gården. I tillegg kommer Kjerringnesøya og Åserøya, som begge har vært bebodd.

Nordgrensa følger Osvollelva opp Osvolldalen og fortsetter over mot Sørfjorden. I øst grenser gården mot Liland (Sørfjorden) og Kvæfjord langs fjellene innafor dalene. Skillet mot Sigerfjord går mellom Lundgård og Heimgard, opp på Galten og videre østover fjellkammen.

Kjerringnes har vært en sentral gård i mange hundre år, og kontakten med andre områder dermed stor. Kildene viser mye samband både med gårdene på vestsida av Sortlandssundet og med store deler av Hinnøy-sida, fra Hadsel til Andøy.


Jorda

I 1723 vurderte en kommisjon alle gårdene med tanke på justering av landskylda. Det er den første omtalen vi har av forholdene for gårdsdrift. Arbeidet var imidlertid ikke ei jordbrukstelling, kommisjon prøvde å anslå hvor mange husdyr det var fôr til og hvor stor utsæd gården kunne ha.

Kjerringnes blei vurdert som en av de beste jordbruksgårdene i Sortland. Jorda var rett nok litt tørrlendt, men den fikk rikelig med sol. Alt i alt var den middels til kornvekst. Man kunne så tre tønner korn, omlag 420 liter, og få to og en halv ganger så mye i avling. Bare noen få gårder på andre sida av Sortlandssundet blei vurdert høyere.

Beskrivelsen viser at kommisjonen trolig bare hadde sett på innmarka rundt tunet på gården, det vil si rundt Kjellarbakken. Kjerringnesdalen og Ånes var ikke med, antakelig heller ikke Dalsand.

Husdyrholdet lå ikke like høgt sammenligna med resten av Sortland, men godt over middels. Kommisjonen regna med at man kunne fø to hester, ni kyr, atten sauer og tolv geiter på gården. I 1723 hadde gården bare én oppsitter, gårder med flere oppsittere fikk som regel høyere dyretall.

Kjerringnes hadde skog til brensel, men ikke seter eller kvern. Alt i alt fant kommisjonen ut av den gamle landskylda på to våg var passe stor.

Neste vurdering er fra 1802. Den delte inn gårdene etter bonitet, og Kjerringnes blei plassert i gruppa «middelmådig jordart», lavere enn både Osvoll og Riddarset, men jamt med Strand og foran Sigerfjord.

Kommisjonen besøkte gårdene etter et århundre med kaldt og fuktig værlag. Sjøl om åkerjorda og solgangen kalles god, blei Kjerringnes denne gangen beskrevet som en uviss korngård. Som grunn for dette oppgir kommisjonen at gården var frostlendt.

Anslaget for dyreholdet hadde økt siden 1723. Gården hadde gode beiter og kunne fø tretten kyr. Også denne gangen nevnes skog, men den lå langt unna. Det må dreie seg om Kjerringnesdalen, Gården hadde imidlertid dårlig torvmyr.

Til slutt trekker kommisjonen fram to «herligheter» på Kjerringnes. Stedet hadde både ei godt lakseelv og en flyndrebotn. Det siste blei regna som en del av jordbruksverdien.

Etter 1840 fikk jordbruket på Kjerringnes en kraftig oppsving, ikke minst på grunn av nydyrking i Kjerringnesdalen og på heile strekninga fra Ånes til Lundgård. Det slo særlig ut i dyretallet. I 1865 hadde Kjerringnes elleve hester, seksti kyr, 120 sauer og seksti geiter. Det store geiteholdet hang sammen med osteproduksjonen i Sørkleivdalen.

Ti år etter hadde antall kyr og geiter minka litt, ellers var tallene stort sett de samme. Antall buskaper var kommet opp i nesten tretti. Årsaken var økninga i antall husmannsplasser, og den fortsatte ut århundret.

Utover 1900-tallet hadde Kjerringnes fortsatte mange jordbruksenheter, men etter hvert førte oppdelinga av jorda til at de ikke passa for moderne driftsmetoder. Gårdsdrifta gikk tilbake, men når denne boka skrives, drives det fortsatt jordbruk på Kjerringnes.


Sjøen

De gamle vurderingene er stort sett enige om mulighetene for fiske fra gården: Kort vei til gode fiskefelter, men ubeleilig for vinterfiske. Høvedsmennene fra Kjerringnes rodde vinterfiske fra værene på yttersida, men resten av året kunne de bruke støene heime.

Kjerringnes og de nærmeste nabogårdene ligger kloss ved et stort og skjerma fjordbasseng med mange fiskearter. Den viktigste var silda, den kom rett nok ikke hvert år, men i periodene med godt sildefiske lå dette området så å si midt i smørøyet.

Mangelen på ei stor og skjerma havn spilte ikke så stor rolle mens fiskerne brukte nordlandsbåter. Støene på innersida av Kjerringneset lå godt nok skjerma for de fleste vindretningene, og det var lett å dra båtene på land når det kneip.

Sist på 1800-tallet hadde Kjerringnes aktive notfolk, de dreiv et fiske som krevde stadig større båter, især etter at de fikk dekk og motor. Det økte behovet for ei større havn, og det hadde Sigerfjord. Kjerringnes hadde flere fiskeskøyter, men først og fremst fiskere og sjøfolk som rodde med båter fra nabogården.


Eierne

Kjerringnes og alle de andre Sortlands-gårdene på Hinnøya hørte en gang til det såkalte Kanoni-godset. Det blei splitta opp etter 1600, og skjøtet på de fleste av disse gårdene, blant dem Kjerringnes, havna hos fogden Jakob Paulsen Rosenvinge i Bø og prosten Niels Brønlund i Hadsel.

Etter deres tid blei jordegodset splitta ytterligere opp, og Kjerringnes-skjøtet kom til Sortland med enka etter Rosenvinge. Hun gifta seg med Jørgen Ernst Dishington, og deres barnebarn Birgittha arva gården. Hennes mann Isach Johnsen solgte Kjerringnes til Aron Arctander først på 1800-tallet, dermed kom skjøtet heim til Kjerringnes.

Sønnen til Arctander, Jesper Arctander, blei lensmann i Hadsel. Han satt med skjøtet til i 1843, da solgte han Kjerringnes til Christen Hartvig Ellingsen. Han og barna fra tre ekteskap eide gården resten av århundret.


Bosetninga

Vi veit ikke hvor tidlig Kjerringnes blei bosatt, men trolig var det lenge før vår tidsregning. Gården hadde store ressurser og ei sentral beliggenhet ved sundet, det gjorde den til en trygg maktbase for mektige folk.

Allerede på 1600-tallet bodde en lensmann der, det gjentok seg både på 1700-tallet og i århundret etterpå. Disse storkarene brukte imidlertid det meste av jorda sjøl, dermed var antall oppsittere ganske lavt heilt til 1840, sjelden mer enn fire familier.

Veksten i folketall og utnytting av ressursene på gården begynte da Christen Ellingsen begynte å feste bort husmannsplasser i 1843. På kort tid vokste tallet på oppsittere til rundt tjue og fortsatte å øke. Før århundret var ute, bodde omkring førti par på Kjerringnes. Det var mer enn noen annen gård i Sortland.

Innflyttinga fra området vest for Mjøsa til Ånes og Sørkleivdalen sto for mye av denne økninga, men også økninga av den samiske bosetninga i Kleiva talte med. Da 1900-tallet begynte, var Kjerringnes bosatt fra Osvollelva til grensa mot Sigerfjord, samt i heile Kjerringnesdalen.

Utover 1900-tallet minka bosetninga i Kjerringnesdalen, til gjengjeld økte den mye på Dalsand og Lundgård. Årsakene var flere, med det dreide seg mest om arbeidsplasser, både på Kjerringnes og i Sigerfjord.

Midt på 1900-tallet hadde rundt hundre familier heimen sin på Kjerringnes. Gården regnes av mange som en del av Sigerfjord, men Kjerringnes har ei rik historie og en sentral plass i framveksten av Sortland-samfunnet.