:tilbake til hovedsida..........jump to the English main page:

Johan I. Borgos

Gårdshistoria

Aktørene

Gårdshistoria forteller hovedsakelig om par, de fleste gifte, men også en del ugifte. Et gårdkapittel skal i prinsippet omtale alle par som ifølge kildene har bodd på gården.

Mange par var innom flere gårder i løpet av samlivet, de omtales ikke like grundig alle stedene. De får hovedomtale på bare én gård og en knappere omtale andre steder de bodde. Omtalene kan være spredt over flere bind av verket.

Hovedomtalen kan stå der de bodde lengst eller kanskje sist, eller der de eide eller bygsla jord framfor gårder de var husmenn på. Plasseringa er ofte skjønnsmessig. Fullstendig slektstabell (det vil si med barn) har samme plassering som hovedomtalen.

Disposisjonen

Ekteparene kunne være sjøleiere/leilendinger, husmenn/strandsittere eller innerster/losjerende. Overgangen fra bygsel til sjøleier i mitt område skjedde hovedsakelig på 1800-tallet, humannsvesenet forsvant etter 1900.

Hovedtyngda av gårdhistoria begynner fra 1600, men noen gårder har kildeopplysninger bakover til 1430 (Aslak Bolts jordebok). Stort sett går historia fram til 1950.

Framstillinga følger i hovedsak tidslinja, men deles etter hvert opp i flere "linjer" etter bosted/gårdpart, så langt kildene gir grunnlag for det. Denne tabellen gir et omtrentlig bilde av disposisjonen:

Etter 1900 forenkles framstillinga, ikke bare fordi viktige kilder er klausulert, men også fordi personvernet tilsier ei mer varsom linje. Dermed blir gårdshistoria mellom 1900 og 1950 i sterkere grad ei bosettingshistorie med hovedvekta på å forklare opphavet til eiendomsstrukturen.

Framstillinga

I gårdshistoriedelen prøver jeg å fortelle hvordan folket prøvde å skape et livsgrunnlag med de ressursene de rådde over på land og sjø, under de rammevilkårene som rådde da, og med sine personlige ressurser. I noen tilfeller inneholder den også dramatiske hendinger som spilte inn i livet på gården.

Det meste av gårdshistoria er ei kjede av narrativer. Et narrativ betyr her et rekonstruert handlingsforløp bygd på samtidige kilder og kjennskap til rammevilkårene på den tida. Kildene viser det som har skjedd eller rettere som skal ha skjedd, de må etterprøves gjennom kildekritikk og settes inn i en sammenheng. Narrativene er følgelig slutninger om hva som må ha skjedd eller det som kan ha skjedd.

Anekdoter er bare unntaksvis brukt i narrativene, stort sett i tilfeller der de kan verifiseres eller inneholder et godt "poeng". Her er et eksempel på et narrativ med innslag av anekdoter:

Åne Ånesen og Anna Paulsdtr (par 1771) hadde vært gift i femten år før de blei husmenn i Kjerringnesdalen. De bodde først i Evenes, der begge var født, og deretter noen år på Kinneset i Godfjorden. Trolig holdt de til i Lovika i Andøy fra 1778 til 1785 og kan ha fått barn der, men soknet mangler kirkebok for de årene.

Åne og Anna overtok nokså sikkert den husmannsplassen som Mikkel Pedersen og Ellen Jonsdtr forlot, men på den tida var det enda ikke blitt vanlig med husmannsedler. Åne var heller ingen vanlig husmann. Han var en vidgjeten bjørnejeger.

En sorenskriver i Vesterålen har beskrevet ei ordning som blei kalt «bjønnskatten», trolig det eineste tilfellet vi kjenner der en same skattla norske bumenn. Den blei krevd inn ved at bjørnejegeren rodde fra gård til gård med en skutt bjørn i båten, både som ei påminning om bjørneplaga og for å vise at jegeren kunne sine saker.

Sorenskriveren nevner ikke Åne i denne sammenhengen, det gjorde derimot Olaus Nicolaissen i «Sagn og eventyr fra Nordland». Han forteller at Åne og «Ånekjerringa» en gang kom til Strand for å kreve inn bjønnskatten, og vi veit at tidligere bjørnejegere måtte møte på tinget med skinnet for å få skottpremie.

I historia til Nicolaissen er det nokså sikkert Anna Paulsdtr han kaller «Ånekjerringa», men i ei anna historie sier han at hun bodde på Skjerfjordeidet i Øksnes. Det må dreie seg om Marta Maria Hansdtr, kona til Åne Anfinnsen, en dattersønn av Åne og Anna. Også den unge Åne var bjørnejeger, antakelig opplært av morfaren.

Åne Ånesen hadde jaktplasser fra Kinneset i nord til Djupfjorden i sør, de er oppkalla etter han. Etter alt å dømme var han vidt kjent og omtalt i si tid, for det finnes flere historier knytta til han. En gang skal han ha slåss med en bjørn, men klarte å felle bamsen etter sjøl å ha blitt skada.

Olaus Nicolaissen skriver at Åne skal ha felt over hundre bjørner, et tall som trolig er overdrevet. Da han lå på det siste, forteller Nicolaissen, hørte han en bjørn som krafsa utafor. «Nå får han være,» sa han.

Åne døde i 1811. Folketellinga ti år tidligere sier at han også rodde fiske, og skiftet etter han viser at enten han eller sønnene dreiv sjøen. Han hadde som de fleste andre gjeld til kjøpmannen i Bergen, det betyr nokså sikkert at han leverte tørrfisk dit. Men mest skyldte han Abel Ellingsen på Sortland, og sjøl om boet etter Åne var forholdsvis stort, rakk det ikke til å dekke all gjelda.

Da Anna blei enke, flytta hun til dattera Marta, som bodde på Riddarset. Der døde Anna i 1822. Hun og Åne har ei svært stor etterslekt i Vesterålen, og også utafor regionen. De fikk over førti barnebarn, og da 1900-tallet begynte hadde paret omkring 300 etterkommere bare i Sortland.