:tilbake til hovedsida..........jump to the English main page:

Pål og spøkelset Sofus

Det var en gang et spøkelse som bodde i en stor skog. Det het Sofus, og gjemte seg i et hult tre. Der hadde han bodd i mange hundre år. Sofus brukte å skremme de som gikk gjennom skogen når det var mørkt. Da raslet han med kvister og greiner, og så sa han:

- Bu-hu-hu-ho-ho-hu-hu-ha-ha-he-he-hi-hi...

Alle sammen la på sprang og kastet fra seg alt de bar på. Sofus brukte å leite gjennom sakene deres og spiste den maten han fant der. Men nå gikk det ikke lenger så mange gjennom skogen når det var mørkt. Folk kjørte i biler som raste langs veien, og de hørte ikke at Sofus sa:

- Bu-hu-hu-ho-ho-hu-hu-ha-ha-he-he-hi-hi ...

En kveld var en gutt som het Pål på vei heim. Den korteste veien gikk gjennom skogen, men Pål hadde ikke bil eller sykkel, så han måtte gå. Han stanset foran den mørke skogen og tenkte:
- Jaja, jeg går skogveien. Det er ingen farlige dyr der, men det skal være et spøkelse i skogen. Pytt, pytt, jeg er ikke redd spøkelser.

Da han hadde gått et lite stykke inn i skogen, hørte han plutselig noe et stykke unna:

- Bu-hu-hu-ho-ho-hu-hu-ha-ha-he-he-hi-hi...

Han stanset og lyttet.
- Hmmm, det der var ikke en rev, for den sier hui-hui. Men pytt, pytt, jeg bryr meg ikke om rare lyder.

Pål gikk noen skritt, så lød det på nytt, nærmere denne gangen:

- Bu-hu-hu-ho-ho-hu-hu-ha-ha-he-he-hi-hi...

Han klødde seg i hodet.
- Merkelig. Det er ikke en ugle heller, for den sier bu-huuu, bu-huuu. Nei, jeg har ikke tid til å høre mer på alle disse lydene.

Men han hadde ikke gått mer enn ti meter, så hørte han like foran seg:

- Bu-hu-hu-ho-ho-hu-hu-ha-ha-he-he-hi-hi...

Pål kikka rundt seg.
- Mystisk. Jeg ser ingenting. Og en bjørn er det i hvert fall ikke, for det finnes ikke bjørner lenger i skogen. Men kan det være et spøkelse? Det har jeg lyst til å finne ut av.

Han satte seg på bakken og venta. Ei lita stund etter sa det over han:

- Bu-hu-hu-ho-ho-hu-hu-ha-ha-he-he-hi-hi...

Pål reiste seg og nikka.
- Skjønte jeg det ikke! Det er et spøkelse, og det er oppi det treet der. Jeg får klatre opp og hilse på det.

Han klatra halvveis opp i treet og så seg omkring.
- Hallo, er det noen her?

- Bu-hu-hu-ho-ho-hu-hu-ha-ha-he-he-hi-hi!

Pål klatra litt til, han stoppa der greinene sprika ut til alle kanter.
- Er du her oppe, spøkelse?

- Bu-hu-hu-ho-ho-hu-hu-ha-ha-he-he-hi-hi!

Han knipsa med fingrene.
- Aha, du er inne i treet!

Pål kraup rundt stammen. Der så han ei åpning, og bakom den var det mørkt. Han stakk ei hand inn og famla omkring. Spøkelset satte i gang:
- Å, hihihi-bu-hu-hu-hihihihiiii-ho-ho-hu-hu-ha-ha-he-he-hihihihiiiiiiii...
- Neimen, er du kilen?
- Å jaaaa, hihihi-bu-hu-hu-hihihihiiii...

Pål rista på hodet.
- Det er det rareste, et spøkelse som er kilent. Hva heter du, forresten?
- Jeg heter Sofu-hu-hu-hus...
- Har du bodd her lenge?
- Lenge? Å ja-hu-hu-hu-ha-ha-ha, i mange hu-hu-hu-hundre år...
- I mange hundre år? Inne i treet? Har du spist i det siste?
- Spist? Å neida, jeg er så su-hu-hu-hulten at det rumler i magen. Har du mat?

Pål tenkte seg om.
- Ja, vent litt, jeg tror det er noe i veska mi.

Han rota nedi.
- Joda, jeg to knekkebrød med kvitost på. Liker du det?

Spøkelset Sofus pusta tungt inni treet.
- Knekke-hikke-brød med kvi-hi-hi-hitost på? Nei, men kan jeg få smake?
- Ja, værsågod.

Pål stakk knekkebrødene inn åpninga, og litt etter knaska og tygde det inne i det hule treet.
- Nammenammenamm, det var godt. Har du mer?
- Nei, men jeg kan komme tilbake i morgen med mer. Men da må du love meg en ting.
- Hva-hu-ha da-hu-ha?
- At du slutter å skremme folk med den der nifse latteren din.

Spøkelset Sofus rasla med ei lenke og blafra med et laken.
- Jada, jada, jeg lover det, bare du henter mer knekkebrød med kvitost til meg.

Pål sklei nedover stammen.
- Greitt. Jeg kommer i morgen.

Og snipp, snapp, snute, så var den spøkelseshistoria ute.