Johan I. Borgos:

Avdeling for pinlige affærer

Et nytt trekk i sportsjournalistikken har blitt mer og mer tydelig de siste årene. Det går ut på å framstille tap som pinlige, ydmykende eller skammelige, altså ei slags moralsk fordømming.

Jeg er usikker på opphavet til denne skammeliggjøringa av tap. Første gangen jeg blei skikkelig oppmerksom på fenomenet, var for minst et tiår siden. En kjent fotballspiller blei intervjua etter at laget tapte på overtid, og på spørsmålet om han syntes dette var bittert, svarte han tørt: "Nei, men det var sjølsagt ergelig!"

Det er mulig at språkbruken er ei markering av at resultatene ikke har svart til forventningene. Da er det unektelig interessant at journalistene sjøl har skapt slike forventninger! Første eksempel kommer fra VG 30.12.2001:

Man kan nesten høre skadefryden hos konkurrentene - eller er det bare journalisten som har den? Det må forresten hha vært en enda pinligere opplevelse i 1977. Jeg har dessverre ingen mulighet til å finne ut hvordan avisene omtalte fiaskoen den gang, men har en mistanke om at referatene var mer edruelige for 25 år siden.

Det er også pinlig å dumme seg ut, slik Leeds gjorde 12.01.2002, om vi skal tro VG. Overskrifta trakk sikkert noen ekstra lesere. Det gjør jo livet lysere av og til å lese om andre som roter det til. Og legg merke til formuleringa "barnslig utvisning". Da må vel også dommeren ha dumma seg ut?

Skandaler er pinlige saker. I idrettsreportasjene dreier deg seg enten om dopingskandaler eller skandalekamper. Her er et eksempel på det siste, henta fra VG 19. januar 2002:

Jeg er ikke heilt klar over hva som er skandaløst: At Winters fikk en mynt i hodet, at tjue supportere storma banen - eller at det var nordmenn med? Noe måtte i hvert fall journalisten skrive om, for det var som sagt "en kamp med svært få sjanser". Men det var vel ikke skandaløst?

En annen pinlig opplevelse forekommer stadig oftere i idretten: Å bli ydmyket. "Ydmyke" betyr egentlig noe heilt annet enn "knuse", men i sportsreportasjer har de to ordene omtrent samme funksjon - å fortelle at A har slått B med to-tre mål eller mer. Et eksempel fra Dagbladet (25.01.2002):

Jeg er litt bekymra. For en kineser betyr ei ydmyking å tape ansikt. Enn om de vil gjenopprette si ære, for eksempel med å gi Norge en leksjon i effektiv krigføring? Gjett hvem som da blir ydmyket. Da føles det litt tryggere når ydmykinga skjer på en engelsk bane (Aftenposte 03.03.2002):

Jeg skjønner ikke hvorfor Liverpool trengte å stikke av med de tre poengene. Med fire måls overvekt kunne vel spillerne gå stolt og rolig av banen. Men kanskje var Leeds-supporterne forbanna for at de punkterte den fine ballongen. Og hva sier bergenserne etter at Brann tapte for et svensk lag? Slik strødde VG salt i vestlandske sår (05.03.2002):

For ordens skyld: Dette var ikke finalen i en Europa-cup, men bare en skarve treningskamp. Forsmedelsen blei nok langt større for Lazio da laget tapte en dypt alvorlig seriekamp noen dager etter. VG forteller (11.03.2002):

VG fulgte opp med en reportasje som skildrer ydmykelsen blandt de som blei ramma av den. Den blei særlig sterk for forsvarsspilleren Nesta, som nærmest spilte i angrep for mostanderen, om vi skal tro reportasjen. Og hva verre var: På tribunen satt Fergusen fra Manchester United med halvåpent sjekkhefte (jeg går ut fra at "Fergie" betyr han, og ikke en forhenværende prinsefrue).

Ja, der mista Nesta sjansen til å bli historisk! Jeg begynner forresten å ane verdiskalaen. En tremåls-seier er knusende, et par mål mer blir en ydmykelse. Det finnes sikkert flere trinn på skalaen, jeg skal prøve å kartlegge dem etter hvert. Foreløpig topper "total ydmykelse" lista, ifølge Dagbladet (11.03.2002), som også antyder "slakting":

Men av og til dukker det opp reportasjer som tilsynelatende ødelegger skalaen min. Her er et eksempel fra Dagbladet (12.03.2002), der ydmykinga var et faktum etter bare to mål:

Alt har imidlertid ei forklaring: Det var heimekamp for Arsenal. Deportivo skåra altså to bortemål, og de teller dobbelt. Med andre ord, de tilsvarer fire ordinære mål, og dermed er skalaen min redda!