Johan I. Borgos:Sport og språkJeg begynte å følge med i idrett rundt 1950, kanskje litt før. Konkurransene foregikk alltid svært langt unna min heimplass (yttersida av Vesterålen). Reportasjer og resultater kom via radio (batteridrevet Radionette) og aviser (Sportsmanden og et bilag i Arbeiderbladet). Ord - muntlige som skriftlige - blei derfor stort sett enerådende i formidlinga av det som skjedde. Joda, det var noen fotografier også, men fjernsynet dukka ikke opp før sist på 1960-tallet. Mye har forandra seg i det halve århundret siden 1950. Idrettsresultatene er blitt langt bedre - og reportasjene langt dårligere. Vel, den siste påstanden står for egen regning, og må begrunnes. For det første er en stor del av reportasjene blitt utenomsportslige (det vil si kjendisstoff) eller dreier seg om andre forhold enn sjølve prestasjonen. Et eksempel på begge deler (Dagbladet 31.12.2001):
Heilt mot slutten kommer endelig et lite avsnitt som sier noe om det sportslige innholdet i dette dramaet:
Joda, konkurranser og resultater er ikke lenger det viktigste ved idretten. Det dreier seg stadig mer om penger, penger betyr i stigende grad sponsorer, sponsorer krever reklameeffekt, og reklame dreier seg om oppmerksomhet. Det viktigste blir at aktørene havner på skjermen og forsidene. Ikke nødvendigvis via pallen. Og aktørene lærer fort hva spillet dreier seg om. Her sies det rett ut (VG 17.01.2002, fra Bild am Sonntag, via NTB):
Noen satser forresten på at publikum er interessert i mer enn bare bakender. En draktprodusent har ifølge Dagbladet (25.01.2002) fått en glimrende idé som skal trekke enda flere til skøytestevnene. Det sies ingenting om bedre tider ...
I denne omgang lar jeg dreiinga av reportasjene vekk fra det sportslige ligge. Jeg bruker inntil videre denne sida til å vise eksempler på ei anna markert endring i reportasjene: Språkbruken er dreid fra det relativt saklig beskrivende til å bli ei merkelig blanding av følelsesladde og moraliserende uttrykk, og ikke minst en hyppig bruk av store og feite ord om små hendinger. Jeg kaller dette språket for sportinesisk. Eksemplene henter jeg fra avisene, og det overrasker neppe at de tre største - VG, Dagbladet og Aftenposten - leverer det meste av moroa. Sjøl kan jeg ikke motstå fristelsen til å henge på noen kommentarer her og der. Send gjerne dine kommentarer til meg. For å lette oversikten deler jeg klippene i avdelinger. Noen hører heime i flere båser, da velger jeg plassering etter skjønn. For ordens skyld: Jeg klipper og limer fra de reportasjene som ligger på nettet - det tar for lang tid å taste inn godbiter som bare finnes i papirutgaver. Her er inndelinga mi:
|