Johan I. Borgos:

Avdeling for tapere

Tidligere var klimaks i idrettsreferatene avgjørelsen, det triumferende utbruddet: "We have a winner!". I dag synes vinneren å være kommet i bakgrunnen. Svært ofte brukes det langt mer spalteplass på taperne, altså et slags "We have a loser!". Ropet lyder ekstra sterkt når en tidligere vinner gjør det dårlig. Da er sølv i høyeste grad et nederlag, sjøl om det egentlig betyr å ha heile verden bak seg på lista - unntatt den ene øverst på pallen.

Denne forskyvinga av medieoppmerksomheta er ikke noe idretten er alene om. Den er ikke minst velkjent i politikken. Både Torbjørn og Jens har jumpa fra seierspallen og rett i skammekroken på svært kort tid. Kanskje er det i tråd med grunnprinsippet i kjendisjournalistikken: Bygge opp - holde på topp - rive ned.

Jeg starter med en mild variant, det vil si uten ynkeliggjøring av taperen. Siden fotballen heldigvis er rund, hender det rett ofte at topplag ryker ut i cup-kamper. Da blir oppmerksomheta mer retta mot tapet til topplaget enn mot seieren til "the under-dog". 26. januar 2002 dunka Middlesbrough selveste Manchester United ut av FA-cupen, og slik kom det på trykk - Dagbladet først:

Greitt. Men den store overraskelsen for ei feit overskrift var vel at "Boro" gikk videre. Så setter vi VG på saka:

Pussig. Etter mi oppfatning var det Middlesbrough som sørga for bomba. Og så Aftenposten:

Ja, her nevnes faktisk ikke vinnerlaget direkte. De som følger godt med i engelsk fotball, knekker kanskje nøtta når de ser navnet Steve McLaren. For oss uinnvidde ser det unektelig ut som han er spillende trener på et tremannslag.

Avisene har lenge sett på tårer som godt stoff, ikke minst når det gjelder bitre tårer. Da gjelder det å smøre dem utover så mange spaltemillimeter som mulig. VG satte olympisk rekord i denne øvinga da gullet glapp for Frode Andersen. Her et klipp fra reportasjen (12.02.2002), og legg merke til hvor langt journalisten hang på skiløperen for å tyne en ekstra tåre av en sliten kropp:

Så synd at Dusteforbundet ikke er i drift lenger. Fredrik Stabel ville ha stempla dette som en meget sterk søknad om opptak, og Lille-Maud Vonlausbråten hadde ubedt røska støvhetta av skrivemaskinen. Jeg ser faktisk for meg tittelen: Det vil seg bare ikke!