Johan I. Borgos:

Avdeling for historiske hendinger

Hvilke hendinger er historiske? I den videste betydninga kan vi si at alle hendinger som ligger bak oss, er historiske. Men da mister ordet ethvert innhold. Som historiske hendinger regnes til vanlig skjellsettende begivenheter, det vil si slike som på en tydelig måte endrer den videre historia.

Idrettsreportasjene omtaler imidlertid hendinger som historiske dersom de er av typen "for første gang, for første gang, det gir så mang en småting rang", som regel reine trivialiteter, gjerne iblanda litt tallmagi knytta til runde tall. Og den som står for dåden, blir dermed historisk.

Jeg starter med en del blomster fra den siste tysk-østerikske hoppuka, og det første klippet er henta fra Dagbladet (29.12.2001):

Dersom hoppuka blei lagt ned etteetterpå (fordi mulighetene til å bli historisk der var oppbrukt), kunne språkbruken hatt noe for seg. Men allerede dagen etter mista Malysz sjansen dette året - Sven Hannawald vant åpningsrennet. Adjektivet "historisk" brukes forresten i begge endene av skalaen. I det andre rennet i hoppuka sørga de norske hopperne for ei - akkurat! - historisk bunnplassering:

Også Aftenposten oppdaga samme dag at hendinga var historisk, og føyer dessuten til en diagnose som forklarer alt. Det kan da ikke være enkelt å hoppe i storbakke med brukket rygg, vel?

Hoppuka fortsatte med flere dårlige reaultater for det norske laget. Alle de tre store avisene skriver om "ny norsk nedtur", men det er jo noe alle hoppere må gjennom, ettersom de starter høyt oppe i ovarennet og lander nede på sletta. Sven Hannawald sanka imidlertid flere poeng på sine nedturer. Aftenposten (04.01.2001) slår to fluer i ett smekk og får med både den historiske susen og den triste nedturen i samme avsnitt:

Og så gikk det som alle hoppfrelste allerede veit. Adam Malysz kom aldri opp til den etasjen der Sven Hannawald regjerte alene, og den 6. januar fikk de tre store avisene igjen bruk for yndlingsadjektivet. Dette er Dagbladet:

VG kroner Sven Hannawald til konge, men tittelen har vel strengt tatt gyldighet bare for denne hoppuka? Avisa gjør dessuten Hannawald til historiker i sjølve teksten:

Aftenposten lager en språklig vri i overskrifta med en velkjent klisjé. Men sjølve reportasjen er ord for ord den samme som i VG. AHA! Denne gangen er det NTB som sørger for både kroning og historisk sus!

Joda, de norske hopperne fortsatte å sette rekorder, men i andre enden av tabellen. Avisene (det vil si NTB) orker ikke engang å kalle resultatet historisk. De kunne i det minste bedt dem om å reise den kjerringa som taperne alltid har liggende et sted.

Det er tydelig at Hannawald kaster en større skygge i år enn i fjor. Da blei bildet av den skinnmagre kroppen hans vist i norske aviser til skrekk og advarsel. Kanskje man burde engasjere Grethe Roede som ny hopptrener?

Pussig nok, midt oppi alle disse historiske resultatene, brukte Aftenposten ei langt mer presis og beherska formulering om ei anna sportsbegivenhet 04.01.2001):

Men når jeg tenker meg om: Fraværet av historisk sus skyldes kanskje at avisa ikke har nok statistikk fra amerikansk basket (heter ikke kurvball lenger!) til å gjøre milepælen historisk!

Neste eksempel er henta fra fotball, der antallet historiske hendinger og personer etter hvert er blitt svært stort. Denne gangen er klippet henta fra VG 29.12.2001, og jeg tar med to kutt fra sjølve reportasjen og i tillegg en bildetekst.

Stakkars Michael Owen kan vel neppe kalles historisk når fjorten spillere har gjort det samme før han i samme klubb? Og ikke er han historisk som toppscorer heller, som vi ser - han blir bare smågutten sammenligna med Ian Rush. Vel, muligens teller fulltreffere mer enn halv- og kvarttreffere i denne sammenhengen, men ei scoring er vel et mål, uansett? Jeg tar med enda et eksempel på at det historiske suset spakner til flau vind ved nærmere saumfaring. Tennis i Dagbladet (11.03.2002):

Det blei mye slåing der, ja. Synd at vi ikke fikk vite navnet på de andre åtte historiske personene. Og det er skummelt langt fram til 63 seire og Agassi. Så til fotball igjen.

Ruud van Nistelrooy heter en ung mann som allerede er historisk i alle de tre store avisene, det skjedde 19. januar 2002. Han triumferer når det gjelder å score i flest mulig kamper på rad, i hvert fall i den engelske toppdivisjonen. Det er der man lettest blir historisk, sikkert takket være gode tilbakegående statistikker. Slik markerer Dagbladet begivenheten:

Ruud van Historisk - joda, sportsjournalister behøver ikke å la språkregler stå i veien for en blødme, som for eksempel at "van" alltid etterfølges av et substantiv. Så var det VG ved samme anledning:

Ja, det er lett å bli historisk i fotball. Lurer på hvor historiske Kjersti Grini og Anja Andersen er i handball. Er Kjersti mer historisk enn Anja? Og kan scoringsmaskiner fra andre land komme i historiebøkene? Nok filosofering, værsågod til Aftenposten:

Oi, der kom et nytt moment inn i bildet: Kanskje det var juks at lagkapteinen lot van Nistelrooy ta straffen! Man skal jo ikke komme nærmest gratis til den historiske statusen. Det blei forresten dobbeltfeiring i Dagbladet. Dagen etter kampen nådde blødmene nye og nesten blasfemiske høyder. For en gangs skyld lå avisa foran VG, ikke i opplag, men i platte blødmer.

Historiske begivenheter bør være lette å finne i årskavalkader, og jeg har saumfart hva Dagbladet (31.12.2001) og VG (24.12.2001) har med. Merkelig nok har ikke de to avisene oppdaga de samme poengene. Dessuten slår VG konkurrenten 3-1, men det er vel ikke historisk? Jeg tar trøstemålet til Dagbladet først:

Jeg lurer på: Dersom noen tar fire individuelle gull, hva blir Liv Grete da? Uhistorisk, kanskje? Vel, her følger de tre fra VG. Pussig at historiske personer kommer så langt ned på lista. Den første står på 12. plass blant Norges fremste idrettsutøvere.

Hvem var det nå Mette-Marit gifta seg med??? Legg forresten merke til medielogikken: Det viktigste er ikke eå vinne, men at flest mulig får det med seg. Neste klipp:

Jeg gjør oppmerksom på at trykkfeilen står for avisa si regning. (Et øyeblikk trodde jeg at hun gikk en etappe på herrestafetten...) På plass nummer hundre (historisk?) og sist på lista finner vi en velkjent veteran:

Av og til er jeg i tvil om hvor det historiske poenget ligger. Blir for eksempel Edel Therese historisk dersom hun slår Hanne Staff og vinner fire gull? Eller er det deltakinga i seks OL på rad som gjør susen? Siden det viktigste en gang var å delta og ikke å bli historisk, håper jeg den siste tolkinga er rett.

Liv Grete S. Poirée, ja - hun er faktisk dobbelt-historisk, i hvert fall om vi skal tro VG. Den 27. januar 2002 blei hun med på en triumf som fikk avisa til å bruke sin aller kjæreste klisjé (og børste støvet av en gammel kjenning - den ensomme majesteten).

Enkelte ganger er det ikke nødvendig å vinne for å bli historisk. Rett nok må man gjøre mer enn å delta - man må også fullføre. Det gjorde den norske motorsyklisten Pål Anders Ullevålseter i begynnelsen av januar 2002. De tre store avisene hadde ikke journalister i aksjon på strekninga Paris-Dakar, så de valgte løsninga "NTB med variasjoner".

Her kommer de tre "reportasjene" fra 13.01.2002. Som man ser, overskriftene og tekstene forøvrig ligner sterkt på hverandre - Dagbladet først:

Formuleringa tyder på at det historiske ligger i at han er første nordmann på motorsykkel, men det er bare litt ufrivillig komikk i teksten. Så var det VG:

Det høres unektelig flott ut at "Ullevålseter skrev motorhistorie", og jeg man ser nesten for seg svære overskrifter i utenlandsk presse. Eh, vel, det var ikke mulig å finne noe der. Aftenposten var mer beskjeden i formuleringa:

PS: Ullevålseter kom ikke på pallen. Heller ikke på poengplass. Han blei nummer ni. Flott prestasjon, men når norsk motorhistorie skal skrives, finnes det lysende navn som Leif "Basse" Hveem, Trond Schea og mange flere. De kom heim med gull.

Olympiske leker er fullpakka av historiske hendinger - eller forventninger om at slike skal inntreffe. Her kommer en lang forhåndsreportasje fra VG (02.02.2002) om Bente Skari, som kan bli En Historisk Kvinne:

Ære være Bente Skari for at hun har et avslappa forhold til historiehysteriet. Kanskje det var grunnen til at hun lyktes i OL? Men jeg lurer på en ting: Hvem blei historisk på samme grunnlag i ski-VM? Det må jo journalisten vite - statistikken lyver aldri, påstår han. Sterke ord!

OL sørga sjølsagt for flere historiske hendinger. Både Dagbladet og VG gikk heilt av skaftet da han vatn sin andre gullmedalje (13.02.2002). Dagbladet kåra han dessuten til OL-konge lenge før siste gullmedalje var utdelt:

Så er det VG, der journalisten tydeligvis skriver etter mottoet "Ei god nyhet kan ikke gjentas ofte nok":

Rasende fort - bravo, VG, der har dere funnet et nytt adjektiv som kan drøvtygges til klisjé! Bjørndalen blei som kjent enda mer historisk etter hvert som OL fortsatte i sikksakk mellom sprøyter og blodposer. Thomas Alsgaard måtte vente med sin historiske status til Falun, ifølge Aftenposten (09.03.2002). Den setninga som er saksa fra reportasjen, kan forøvrig brukes som pusteøvelse for de som ikke har høydehus eller EPO og NESP: