En gang først på 1980-tallet trengte jeg noen spissformuleringer til et foredrag om utviklinga på Skogsøya (mer om øya på mine dias-sider). Så fant jeg på å lage en utkantlov. Den blei sterkt prega av frustrasjon og forbannelse, og noen vil sikkert kalle det syting (når folk nordpå klager, kaller riksmedia det syting, men uten å gå inn på bakgrunnen).
Utkantloven fikk - ikke uventa - ti paragrafer, og den blei sjølsagt skrevet på dialekt. Rekkefølgen av paragrafene er nokså tilfeldig, bortsett fra den siste - den banker nemlig fast hovedbudskapet i foredraget mitt, og måtte bli punktum - eller utropstegn. Jeg legger ikke ut foredraget her (det var vel helst et kåseri), derfor har jeg laga noen kommentarer til hver paragraf. Men først må jeg forklare hva jeg meiner med en utkant, og dermed også motstykket, et senter.
Jeg har altså definert utkanter som et økonomisk fenomen, og ikke en geografisk lokalitet. Grunnen til dette er grei: Det er økonomiske faktorer som skaper utkanter, ikke beliggenheta. En rekke av dagens utkanter var en gang livskraftige lokalsamfunn, og mange av dagens sentra kan lett blir utkanter, for eksempel hvis ressursene eller markedet tørker inn.
Nedenfor følger Utkantloven til fritt bruk for den som har behov for en slik 'lov'. Dersom den blir publisert på en eller annen måte, ber jeg om at opphavsmannen - altså meg - blir kreditert.
Vel, vi veit jo alt som foregår i 'Se og Hør'-verdenen og i samtlige såpeoperaer på TV, reality-showene medregna. Men viktig informasjon fra de som styrer oss, blir lett borte på vei til utkantene.
Poenget er at vi er sektorstyrt. Det er ikke noe problem i større samfunn, men for et utkantsamfunn kan slik styring lett bli et mareritt. Eksempel: Det hjelper lite at samferdselssektoren kommer inn med forbedringer dersom skolesektoren samtidig trekker seg ut av bygda.
Denne paragrafen er retta mot idylliseringa og romantiseringa av utkantene. Omkvedet var gjerne at med så mye vakker natur og frisk luft måtte man nøye seg med mindre ressursinnsats fra storsamfunnet. '- Dere kan ikke få både i pose og sekk!' Se forøvrig Småværloven ...
Her sikter jeg til to forhold. Det ene er at de fleste sentrale politikerne har beskjeden kunnskap om utkantsamfunnene, det andre er at politiske programmer er tufta på storsamfunnet og problemene der.
Ei spissformulering, sjølsagt, men med en god porsjon sannhet. (De hederlige unntakene får ha meg unnskyldt!)
Den påstanden firer jeg ikke på! Tankegangen er antakelig at dersom folk blir takknemlige for det lille de får, overser de kanskje det store som samtidig blir tatt fra dem.
Dette skreiv jeg for mer enn tjue år siden, og siden den gangen har paragrafen blitt sannere og sannere for hvert år. Og privatiseringa av en rekke samfunnstjenester har gjort galt enda verre.
Sånn går det når bedriftsøkonomiske vurderinger går foran de samfunnsøkonomisk. I ethvert samfunnssektor vil det alltid være deler som er mindre lønnsomme enn andre, det er uunngåelig. Og da rasjonaliserer/effektiviserer man vekk de mest perifere delene. Som regel vil det si utkantene.
Ingen har bestemt at det skal være slik, men sånn blir det likevel. Så snart et utkantprosjekt nærmer seg toppen av lista, dukker det alltid opp sentrumsproblemer som må løses straks. Og de får snart følge av flere, dermed ramler utkantene stadig nedover.
Den blir det bestandig diskusjon omkring! Du finner logikken ved å se på definisjonen av et senter (øverst på sida). Et sentersted som mister sitt omland, opphører å være senter, og blir utkant i forhold til et større senter.
Først av alt: Småvær betyr ikke 'en liten vær' (det ville blitt 'småvér' på min dialekt), men 'et lite vær', for eksempel fiskevær eller rorvær. Dernest: Denne loven kan sees på som et argument mot Bygdedyrloven, som er ført i penna av Ingar Sletten Kolloen (også den i ti punkter!):
Det er mulig at Bygdedyret fantes i visse isolerte småsamfunn til visse tider. Punktene stemmer imidlertid svært dårlig med kulturen i de åpne og dynamiske og egalitære kystsamfunnene. Men lanseringa av Bygdedyrloven kom samtidig med at bygdesamfunn generelt og utkantene spesielt blei stadig mer latterliggjort og nedvurdert i riksmedia, samt i film og litteratur. Plutselig så man Bygdedyret overalt. Den gamle idylliseringa fikk altså motsatt fortegn, og begge dommene er like gale. Sannheta er ikke engang midt i mellom, den er et annet sted.
Problemet med Bygdedyrloven er at den bare ser kulturen til bygdesamfunnet utenfra og finner ikke annet enn vrangsider. Et slikt samfunn som den beskriver, ville rett og slett ikke kunne overleve. Min Småværlov lister opp 'kjørereglene' i de bygdesamfunnene jeg kjenner, det vil si på kysten. For ordens skyld: Jeg laga den først på 1990-tallet, lenge før jeg så Bygdedyrloven. Og som man ser, atter en gang en lov i ti punkter!
- grunnprinsippet i alle egalitære samfunn.
- en advarsel mot grådighet og egoisme.
- gjensidighet er ei vesentlig forutsetning for tillit.
- viktig for å overleve i harde tider.
- ei forutsetning for samhold (men også ei kilde til splid).
- en advarsel mot å være gratispassasjer, til byrde for de andre.
- en nødvendig reaksjon til beste for fellesskapet.
- det vil si når krise eller katastrofe truer.
- bør være et motto i alle typer samfunn.