sitemap [backarrow] :tilbake til hovedsida..........jump to the English main page: [english-arrow] logo

Dette er et tema jeg første gang snakka offentlig om i 1992, så vidt jeg husker. Siden har det blitt mange kåserier og foredrag om samme emne, som regel nå kystkulturen sto som hovedtittel. Reaksjonene har alltid vært udelt positive. Våren 2003 prøvde jeg å få stykket nedenfor inn som kronikk i Dagbladet. Det blei refusert med den vanlige grunngiinga, at det var for mange manus å velge mellom. Jaja. Bladet "Vesterålen" har seinere trykt stykket.

Johan I. Borgos:

Den mytiske nordlendingen

Framtidsanalytiker Terje Osmundsen har nettopp vært på seminar i Tromsø. Der anbefalte han Nord-Norge å skifte navn. Det nåværende klinger ikke bra, sa han, det forbindes mest med statlige overføringer og subsidier.

En hurtigruteturist på seilas i sommersol vil sikkert ordlegge seg i motsatt ende av verdiskalaen. Osmundsen lufter sine fordommer, turisten sin fortryllelse, og begge har sikkert "rett", ut fra hvert sitt snevre ståsted. Men det finnes et hav av andre subjektive "sannheter" mellom disse ytterpunktene.

Det er umulig å summere opp Nord-Norge i enkle utsagn. Mangfoldet er for stort og kontrastene for sterke. Like umulig er det å fange inn nordlendingen i få ord. Det kan være en av grunnene til at media og underholdere så lett og ofte tyr til "den mytiske nordlendingen": En heimføing med navn som Jendorius eller Onanias, som "står han av" og snakker et frodig og ramsalt språk, pepra med banning og morsomheter.

Slike myter kan i beste fall være nyttige forenklinger. Den mytiske nordlendingen er imidlertid mer ei forfalskning. Opphavet er dunkelt. Kanskje la Jonas Lie og Knut Hamsun grunnlaget, men mange har bidratt etter dem.

Et nærblikk på denne mytiske figuren avslører hvor lite representativ den er. En mann, ja? Men halvparten av befolkninga er kvinner. Han er norsk i en landsdel som rommer tallrike samer og kvener. Alder? Ikke ungdom, helst middelaldrende eller der omkring. I kultur og tid blir innsnevringa enda sterkere.

De tre fylkene i nord har stor kulturell spennvidde. Foruten etniske grenser har hvert fylke klare kulturskiller mellom nord og sør, kyst og innland, by og land, for ikke å snakke om religiøse skillelinjer. Det finnes så mange nordlendinger. Den mytiske varianten kan etter språk og prat kanskje heimfestes på kysten mellom Støtt og Tromsø. Men neppe i nåtid.

Etter 1950 feide en endringsbølge over Nord-Norge. Innlandet blei enten industrialisert eller militarisert, på kysten gikk fiskerbondenæringa i oppløsning for godt. I 1950 bodde to tredjeparter spredt og en tredjepart i by, nå er tallforholdet motsatt. Halve befolkninga var fiskere og/eller bønder, nå er tallet under ti prosent. Tjue tusen lofotfiskere har krympa til under fire tusen, åtte av ti gårdsbruk er borte. Svært mange lokalsamfunn er fraflytta, til og med gamle kommunesentra er nå utkanter.

Raske og brutale samfunnsendringer gjennom to generasjoner har endra veksttorva for kulturen i nord radikalt. Den mytiske nordlendingen er imidlertid en skapning fra før 1950, i høyden et slags kulturminne, men ikke levende kultur av i dag. At han stadig støyer på scene og skjerm, svekker ikke denne påstanden.

Noen nålestikk i denne oppblåste ballongen:

De rare navnene:

Professor Eivind Fjeld Halvorsen har skrevet at "I de nordligste fylkene har det lenge vært skikk å gi barna navn som foreldrene likte, og det har også vært fullt mulig å lage navn, ofte rene fantasinavn, som Atlanta og Urinius." Men navneforskere har vist at forekomsten av såkalt rare navn er omlag den samme i nord som i sør. Bare for Nord-Norge regnes unntakene som regel.


Heimføingen:

På 1960-tallet kom verket "Norge. Land og folk". Der sier professor Hallstein Myklebost at Knut Hamsun hadde mye rett i at "Vi laa bak hundrede Mile og hele Alverden gjemt". Men hundre mil går raskt unna i god bør. Nordlendingene farta i århundrer fra Bergen til Varanger, og kjente både tyskere og russere. Altså ikke større heimføinger enn andre.


Banninga:

Folk i nord banner neppe mer enn naboene i sør, men kanskje litt annerledes og dermed lettere å oppdage. De som lytter til normalprat, ikke rollereplikker, oppdager fort at banninga stort sett kommer fra et lite utvalg menn. Noen banner i raseri eller frustrasjon, andre for å gjøre seg karslige. Til den siste gruppa hører de som bruker bannskap for å signalisere at "Æ e nordlænning, æ". De gir den mytiske nordlendingen et macho-trekk uten kulturelle røtter å snakke om. Merk at humorbibelen "Vett og uvett" er nesten fri for banning.


Det frodige språket:

Hamsun beskreiv språkbruken i nord som ravgal inntil det geniale, og mange blei smigra. Etter hvert er "å snakke nordlending" blitt snevra inn til å bety remser av rare (gjerne misfoståtte) ord, kraftuttrykk og merkverdige setninger i overdrevent tonefall. Men igjen er unntakene gjort til regel, for hvor mange snakker slik? Svært få, om noen, bortsett fra som underholdning og når mytene om det frodige språket skal bekreftes.


Den morsomme nordlendingen:

"Vett og Uvett" har nok bidratt sitt til oppfatninga. Det har også Asbjørn Dybwad og Arthur Arntzen, den første som forfatter og oppleser, den siste særlig som rollefiguren Oluf. Men i alle landsdeler finnes glimrende humorister. Nord-Norge er ikke særfordelt i så måte.

Ole Heide Aas og Peter Wessel Zappfe laga "Vett og Uvett"; Aas en forteller som i folkelig tradisjon fortetter og tilspisser episoder fra virkeligheta, Zapffe mer en forfatter, med stubber nærmere revyen og karikaturen. Vitsene og grovisene fra den nokså ahistoriske rorbua i Tromsø lå langt unna Aas og Zappfe. Men sånn er tv-utgaven av den mytiske nordlendingen.


Å stå han av:

Dette påståtte trekket til nordlendingen har kanskje røtter i ei Aas-historie om kaptein Blau, han som sa: "Æ ska trø han av", videreført i en monolog av Arthur Arntzen, en "elendighetsbeskrivelse" fra en prima humorist. Kystfolket, som jeg kjenner best, har imidlertid overlevd etter motsatt strategi, nemlig å finne på noe nytt, å omstille seg, når truslene hagla. "Stå han av" er en slags påtatt stabeisheroisme, en tvilsom strategi i en verden der rammevilkårene skifter nesten over natta.



Hvem holder den mytiske nordlendingen i live? Nordlendinger, sjølsagt, for å leve opp til de forventningene jeg har nevnt. Nordnorsk humor, språk og fortellerglede dør ikke om vi toner ned mytefiguren. Sikkert ser og hører vi lettere et mye videre verbalt univers om han blir kårkall. Ikke minst vil jentene kunne stå fram uten å måtte leke kjeftsmelle, det kvinnelige motstykket til den mytiske nordlendingen. Og det er flere grunner til pensjonering:

- Mytefiguren er blitt en kommersiell salgsvare, en slags forflata folklore, som utvikles på mediapremisser (nå skal han også skjære fjes og gestikulere).

- Han er ei kulturell tvangstrøye som setter en snever norm for nordnorsk tale og tunge, og skygger for mangfoldet. Det krampaktige "frodigspråket" står i veien for andre måter å bruke dialektene våre i skrift og tale.

- Han er en nokså arkaisk figur uten særlig appell til de unge. Den organiske fornyinga uteblir, en ny generasjon låner heller andres kulturuttrykk.

Det siste er verst, og jeg lar Frantz Fanon utdype det (fra Jordens fordømte):

"Kulturen stikker dypere enn til det laget av gjennomsiktig ferniss som kalles folklore. Kulturen skyr alt som smaker av forenkling. Den er folklorens diametrale motsetning, for folkloren er bare degenerert kultur. Den som klynger seg til tradisjonen eller prøver å gjenopplive døde tradisjoner, kjemper ikke bare mot historiens strøm, men også mot sitt folk."

[return arrow] til "Kystkultur"
[backarrow] :tilbake til hovedsida..........jump to the English main page: [english-arrow]