sitemap [backarrow] :tilbake til hovedsida..........jump to the English main page: [english-arrow] logo

Johan I. Borgos:

Et langbleika lerret

Dette er fortellinga om et romanprosjekt som ikke er blitt til ei bok, og som kanskje aldri blir det. Hva er da vitsen med å skrive om det? Godt spørsmål, men den viktigste tråden i beretninga om romanen er den kreative prosessen samt litt teknologihistorie. Først tenkte jeg å lage en blog av denne historia, og skrive nye avsnitt når jeg hadde tid og inspirasjon. Men foreløpig så holder jeg meg her, på nettstedet mitt. Finner noen fram hit, så leser de kanskje dette – finner de ikke fram, da tror jeg ikke verden har gått glipp av så mye.

I motsetning til vanlige blogger poster jeg ikke nye avsnitt på topp, men hekter dem nederst. Dermed blir det en tekst med "normal" leseretning. Den løsninga har holdt koken siden Johann Gutenberg trykte bibelen ca. 1455.









1983 – året da internett blei født, Motorola laga den første mobiltelefonen og Microsoft kom med første versjon av teksprogrammet Word.

TRS-80 blei laga av Radio Shack, som først blei kalt Tandy Corporation. Firmaet eksisterer fortsatt og er en stor aktør innafor elektronikk.

TRS-80 var utstyrt med BASIC fra det da ukjente firmaet Microsoft. Hastigheta var 1,77 MHz. Steinalder? Å neida. Toppteknologi den gangen!

Amstrad PCW (Personal Computer Word-processor) blei laga i England og danka ut amerikanske produsenter både på pris og innhold. Hastigheta var den dobbelte av TRS-80, det var lett å merke!

Tekstbehandleren Locoscript var svært god, jeg skreiv min hovedoppgave i historie med den – både tekst og tabeller. Operativsystemet CP/M blei imidlertid utkonkurrert av MS-DOS fra Microsoft, og Amstrad tapte etter hvert kampen om datamarkedet.



En start uten mål

Skrevet 23.01.2013

Jeg kjøpte min første datamaskin høsten 1983, en TRS-80 med ordentlige floppydisketter – fem og en kvart tommers, men ikke harddisk. Likevel, jeg fikk straks utvida skrivekløe. Tidligere hadde jeg bare skrivemaskin, da måtte nye versjoner skrives heilt på nytt. Nå kunne jeg lagre og endre så mye jeg ville.

Jeg hadde allerede skrevet tre-fire noveller og vunnet en pris for ei av dem, det var nok til å stile høyere: Jeg ville prøve å skrive en roman. Om hva? Samtidig dreiv jeg med historiestudier, og et par av novellene mine hadde historiske temaer. Enn om jeg forlenga noen av de historiske linjene et lite stykke inn i framtida og fabulerte litt? Et scenario, med andre ord.

I bokhyllene mine står fortsatt et par hundre romaner og magasinhefter med science fiction. De støver ned, med få unntak var jeg gått lei av dem. Handlinga foregår for langt inn i framtida i for ukjente miljøer og med for mye uforklart teknologi, dessuten dreier de fleste seg mest om amerikansk nåtidsangst. Jeg ville holde meg nærmere vår tid og skrive om kjente problemer i kjente miljøer.

Store ambisjoner, problemet var bare at jeg bare unntaksvis kunne snekre ei brukbar novelle, og var blank på romaner. Men det skjønte jeg ikke da. Bare lysta – og fantasien – var på topp. Jeg starta ikke med en detaljert disposisjon, ikke med noen plan i det heile tatt, bare med en idé til første kapittel. Når dette frøet var sådd, kom vel resten etter hvert, tenkte jeg. Det blei strategien heilt til siste avsnitt.

Ideen var for starten på historia enkel: Tre jamngamle kamerater på bjørnejakt opplever mystiske ting i ei gammel hytte i villmarka, det ville jeg bruke for å si ett eller annet om det moderne samfunnet på en eller annen måte. I 1983 var jeg 44 år, det blei alderen på de tre – Ben Idar, Tommy og Eddi. For å skille dem reint fysisk gjorde jeg Ben Idar lang og tynn, Tommy fyldig og Eddi mindre enn dem.

Tanken min var å la de tre oppleve uhygge og magi på hytta, samt at hver av dem fikk ønske seg en ting: Ben Idar ville bli en god idrettsmann, Tommy ville bli synsk, og Eddi ville bli dikter. Disse evnene skulle drive fram handlinga i romanen. Jeg brukte nok meg sjøl i valget av de tre ønskene ...

Høsten 1985 kasserte jeg TRS-80 og kjøpte en Amstrad PCW med et utmerket tekstprogram – Locoscript – og operativsystemet CP/M, men fortsatt hørte en harddisk framtida til. Jeg hadde ikke muligheter for å overføre det ferdigkladda kapitlet fra den gamle til den nye maskinen. Altså: Utskrift (på banepapir) og ny innmating – til diskett, sjølsagt..

På den tida var jeg i gang med historie hovedfag, da fikk snekringa av noveller og kladdinga av romanen en ny funksjon: Det blei ei nødvendig motvekt til den strengt saklige historieskrivinga og ei god trening i å skille mellom «fiction» og «faction», for å si det på engelsk. Men de to disiplinene har nok også gjensidig smitta hverandre på mange måter.









IBM PS/2 var ikke den første pc'en da den kom i 1987. Men den hadde noe nytt: Micro Channel-arkitektur. Den var teknisk langt foran andre systemer, men IBM måtte forlate den etter sterk motstand fra konkurrentene.

Word Perfect dominerte tekstbehandlinga på 1980-tallet og inn i det neste tiåret. Versjon 4.2 kom i 1986, den blei etterfulgt av 5.1 tre år etter. Begge var DOS-basert og bruken var meny-basert. På 1990-tallet overtok Microsofts Word ledelsen.

dBase blei utvikla av Ashton-Tate og blei langt på vei en industristandard for databaser. Til dBase hører et språk som kan brukes til å skrive avanserte programmer. Både program og språk har vært arbeidshesten min i bygdebokarbeid og forskning.



En tittel, en tråd og et landskap

Skrevet 24.01.2013

Jeg leverte hovedoppgave i historie i 1987, etterpå fikk jeg litt tid til å jobbe mer med romankladden. Nå fikk den et navn – "Røsslyngtid". Det må forklares.

I løpet av historiestudiet, dvs. fra 1979, glei jeg politisk over på venstresida – jeg blei rød. Så tenkte jeg at de tre hovedpersonene mine kunne gjennomgå samme "oppvåkninga". Og hva blomstrer om høsten? Den røde røsslyngen. Dermed laga jeg tittelen "røsslyngtid", et navn med symbolsk innhold, altså.

Så trengte jeg et fysisk landskap å plassere personene og handlinga i. Jeg valgte vekk faktiske steder, men holdt meg til det landskapet jeg kjente best – Nordlandskysten. Så dikta jeg opp to nabosteder, Breisund og Langfjorden. Joda, det finnes steder nordpå med samme navn, men ikke to som ligger tett ved hverandre. Dessuten er navnene både beskrivende og passe anonyme. Breie sund og lange fjorder finnes det mange av langs kysten.

Dette landskapet antok jeg var blitt til ProvinsNord i den framtida jeg prøvde å dikte opp. Resten av landet skulle være integrert i en EU-lignende union. De politiske holdningene mine var svært synlige i manuset på den tida. Det var sjølsagt ulands-spøkelset som lå tett under overflata.

I 1988 begynte jeg å skrive bygdebøker for heimbygda mi, Øksnes. Da blei Amstrad'en for puslete, og jeg kjøpte en IBM PS/2 modell 80. Samtidig fikk jeg tak i Word Perfect og dBase II. Denne gangen berga jeg alt med meg fra den gamle maskinen ved hjelp av programmet Kermit og en kabel. Det måtte litt triksing til for å berge æ, ø og å over, men det gikk via q, x og z!.

Det blei snart vanskeligere å få tid til skjønnlitterær sysling samtidig med bygdebokarbeidet. I tillegg havna jeg på fylkestinget en periode og arbeidde dessuten med samisk historie på NAVF-stipend like lenge. Alt dette medførte mye reising, ikke minst bak rattet. På slike turer samla jeg inntrykk og lagra ideer i minnet. Mye av dette hakka jeg ned på tastaturet når jeg kom heim igjen, like mye blei liggende til modning.

Etter hvert fant jeg ut at også de tre hovedpersonene måtte ut og reise, men først laga jeg kvinnelige motparter til to av dem: Ben Idar og Vera er samboere, Tommy og Sissi har vært det, mens Eddi bor aleine. Så gjensto "bare" å tegne et bakgrunnsteppe – framtidssamfunnet.









BBS (Bulletin Board System) var svært populært på 1980-tallet og inn i det neste tiåret. Det kunne formidle post, datafiler og bilder mellom en sentral maskin, "oppslagstavla", og enkeltbrukere. Forbindelsen gikk via modem over telefonlinjer.

Internett i forma WWW blei starta opp i 1991, og var ei sivil videreutvikling av det amerikanske militære nettverket ARPANET. Resten er historie ...

Usenet er et verdensomspennende og desentralisert nettverk for hierarkisk organiserte diskusjonsgrupper. Det blei etablert i 1979 og brukes fortsatt, men har sterk konkurranse fra nettbaserte fora.



Dippedutter, nettverk og kjepphester

Skrevet 25.01.2013

Tanken min var at de tre kameratene skulle gjøre noe ekstraordinært på hvert sitt felt, og jeg kladda i vei. Ben Idar vinner en femtusenmeter på topptid, Tommy prikker inn en tolver i tipping og Eddi skriver lange dikt. Og jeg hadde ideer for flere prestasjoner. Problemene var bare at ideene kom midt oppi skilsmisse, flytting og hard jobbing. Det blei derfor mest strø-idéer og minst sammenheng.

Jeg laga ingen klar tidfesting for handlinga, ingen årstall, men hadde i tankene et tidsrom en til to generasjoner fram i tid. Hvordan ville verden se ut da? Som historiker visste jeg at endringer ikke skjer med samme fart på alle områder, og at utviklinga sjelden er lineær over lengre tid. Rundt 1990 begynte utviklinga innafor data og telekommunikasjoner å gå svært raskt, og jeg hengte meg på galloppen.

I 1990 kobla jeg meg opp mot BBS'er, blant annet DASAN i Sandefjord og Bergen By Byte. Det var en ny og fantastisk opplevelse å kunne kommunisere via tastaturet med andre. Jeg har fremdeles filer som jeg lasta ned den gangen, stoff jeg hadde bruk for i arbeidet, men ante også at dette måtte bli en del av det framtidsteppet jeg strevde med å lage.

Tempoet i utviklinga bare økte, snart var også BBS akterutseilt. Jeg fikk internattforbindelse i 1994, men det første året fungerte den dårlig. Så bytta jeg over til en lokal ISP 1. desember 1995, det starta min personlige teknologiske revolusjon.

Internett og datamaskiner kom snart på plass i manuset til "Røsslyngtid", først og fremst som redskaper i handlinga, ikke som mål i seg sjøl. Mobiltelefonen blei også et vanlig og viktig redskap, og jeg så muligheta for å bruke de raske og lettvinte kommunikasjonene til å koble sammen og synkronisere ulike tråder i handlinga.

De første par årene på nettet deltok jeg nokså mye i diskusjonsgrupper på Usenet. Der møtte jeg snart trekk som jeg trodde hørte fortida til: Fanatisme, konspirasjonsteorier, overtro – ei brutalisering av samtalen. Alt blei med i manuset som trekk i framtida, men sjøl forlot jeg Usenet.

Både politiske og kulturelle kjepphester fikk plass i manuset på ulike måter. Jeg fletta inn ei rad utviklingstendenser som jeg mislikte, og jeg skjulte ikke ståstedet mitt: På den politiske venstresida og med begge beina i Distrikts-Norge.









Lagringsmediene for backup'er er blitt kraftig utvikla siden 1980-tallet. Jeg har brukt disse:

3 ½' disketter holdt i den DOS-baserte tida, men blei fort for mange.

Neste løsning var tape-kasetter, greie for å ta backup, men upraktiske for å finne lagra materiale.

Så fulgte CD-plater og deretter DVD – lettvinte å bruke, men romstore og sårbare.

Nå bruker jeg eksterne harddisker, en av dem "live" i nettverket. Jeg stoler mer på denne løsninga enn på "skyen", som er en svært ekstern harddisk jeg ikke har kontroll over.



Er sammensurium av stiler og virkemidler

Skrevet 26.01.2013

Etter midten av 1990-tallet blei arbeidet med "Røsslyngtid" en hobby jeg heiv meg over en gang i året, etter å ha gjort ferdig ei ny bygdebok. Kanskje var det en fordel med så lange pauser fra manuset. Når jeg leita det opp på pc'en eller på en gammel backup, hadde jeg fått tanker om hvordan jeg skulle gjøre det bedre. Backup'er lærte jeg å ta fra første stund. Jeg har faktisk aldri mista viktige data.

De fleste av mine noveller fram til da var forholdsvis alvorlige fortellinger. På den annen side hadde jeg skrevet minst ti revyer av det muntre slaget. I 1996 hadde jeg i kladd et manus som egentlig besto av en mengde små noveller, og innholdet i dem spente over alle revysjangrene – satire, parodi, komedie, farse, fleip og sikkert mange flere. Jeg ville bruke humor som et gjennomgående virkemiddel i romanen.

Jeg trengte også flere aktører i romanen og gjorde som i revyskrivinga, fant ut hvor mange jeg trengte i "nummeret", og dikta dem inn. Før siste side var kladda, sto det over sytti navngitte personer på rollelista pluss en god del uten navn. På den tida gikk det opp for meg at historia sprikte på et avgjørende punkt: Jeg brukte overtru som et viktig element "på alvor" i plottet, men latterliggjorde samtidig overtru genrelt. Det hang ikke på ei greip.

Sjøl om manuset var nokså uferdig ennå, ville jeg prøve om et forlag var interessert. Kanskje fikk jeg da hjelp av en konsulent til å gi gode råd om hvordan jeg skulle gjøre det bedre. I 1997 gjorde jeg første forsøk. Et kort og hyggelig brev tilbake med avslag, og ingen konsulentvurdering. Så lærte jeg det, samtidig begynte jeg å ane at manuset hadde langt større svakheter enn jeg hadde tenkt.

Jeg hadde ti bygdebøker igjen å skrive, de måtte ha høyeste prioritet den neste årene. Men arbeidet med romanen kunne kanskje bli ei skrivestue, rett nok uten annen lærer enn meg sjøl. Det var nok å senke ambisjonene med prosjektet, men uten tvil matnyttig i jobben min som faglitterær forfatter.









HTML – HyperText Markup Language – er koder (tags) som forteller en nettleser hvordan ei nettside skal vises på skjermen. Språket blei skapt i 1989 og er utvide flere ganger. Opprinnelig beskreiv html-kodene både utseende og innhold, nå gjøres det føste mer og mer med CSS-filer.

CSS – Cascading Style Sheets – er samlinger av koder som formaterer utseendet til tekst og bilder på ei nettside. Første versjon kom i 1994, og systemet utvikles stadig. Flere html-sider kan bruke oppsettet i hver css-fil, det letter arbeidet og sparer plass.

WYSIWYG – What You See Is What You Get – et programprinsipp der det som vises på skjermen, er lik det som utskrifta viser, stort sett.



Nettsted, noveller og nederlag

Skrevet 27.01.2013

17. januar 1996 etablerte jeg det nettstedet du nå er inne på. Ikke rare greiene i starten, bare to sider, så vidt jeg husker. Nå er antallet mange hundre. Jeg kjøpte editoren HotDog, der lærte jeg handkoding fra a til å. Dette var før editorene laga kode etter WYSIWYG-prinsippet. HotDog ødela seg sjøl med versjon 7, og i 2003 gikk jeg først over til 1stPage og to år etter til HomeSite. Der handkoder jeg fortsatt og leser CSS-bøker.

Det viktigste med nettstedarbeidet i forhold til romanprosjektet var at jeg lærte langt mer om internett i bruk og misbruk, men kanskje ga søkemotorene flest ideer å spinne videre på. Den første var AltaVista i 1995, så kom Yahoo!, og i dag dreier det meste seg om Google og Wikipedia. Særlig de to siste fikk fantasiene mine om framtida til å yngle.

Jeg skreiv fortsatt noveller, stort sett ei hvert år, alle trykt i Bladet Vesterålen og noen i Nordnorsk Magasin. Våren 1998 tok Orkana forlag kontakt og ville utgi ei samling. Jeg plukka ut de beste og skreiv noen til, og om høsten blei "Vendemøter" utgitt. Det var ei stor oppmuntring, og den blei enda større neste år da boka slapp gjennom nåløyet til Kulturrådet og kom på innkjøpslista.

Men ut over de tusen eksemplarene til bibliotekene solgte ikke "Vendemøter" særlig. Ingen bestselger, altså. Middels gode omtaler, men mange hyggelige tilbakemeldinger fra gamle kjenninger. Jeg kjøpte restopplaget for å slippe å se boka på Mammut-salg!

Sjøl om oppmunntringa var stor, holdt jeg fast ved samme prioriteringa som før: 1) Skrive mellom 500 og 600 sider bygdebok hvert år, 2) skrive ei novelle før jul til Bladet Vesterålen, og 3) revidere "Røsslyngtid", dersom det blei tid til det.

Sjølsagt sendte jeg manuset til et forlag men jeg var "i siget". Også denne gangen blei det refusert, men jeg fikk i hvert fall en konsulentuttalelse. Den peika på så mange svakheter ved produktet mitt at jeg nesten mista motet, og inspirasjonen tørka inn. Jeg tok nederlaget tungt.









Carnivore: Et FBI-laga snokeprogram som blei kjent i 1999. Det blei visstnok installert på noen servere, oppgaven var å finne e-poster med lovstridig innhold. Arbeidet med programmet begynte i slutten av 1996, målet var å skanne både samtaler og tekst.

Offisielt blei utviklinga av Carnivore avslutta i 1999, men FBI avslørte aldri koden og heller ikke hvilket datautstyr som trengtes for å kjøre det. Etter avsløringa endra FBI navnet til DCS1000, men avvikla offisielt programmet i 2001. Da begynte man å bruke NarusInsight.

NarusInsight blei utvikla av Boeing-selskapet og brukes visstnok fortsatt. Det kan søke gjennom enorme mengder data som sendes over nettet, blant annet via Skype. Analysen av innhold og betydning kan gjøres i sanntid, altså mens kommunikasjonen pågår.



Motstand, MultiMedia og Marfus

Skrevet 28.01.2013

Det gikk et år før jeg klarte å se på manuset igjen. En av de mange røde trådene i "Røsslyngtid" er kampen for å redde hjørnesteinsbedrifta Breisund Fiskemat, som konsernet MultiMedia kjøpte opp for å legge ned. Det klarte de tre kameratene å avverge, men konsulenten meinte at det gikk så alt for lett – de lykkes i alt de prøvde. Det poenget hadde jeg oversett i iveren etter å skrive dem fram til mål i siste kapittel.

Jeg forsto at karene trengte mer motstand og opposisjon. Til da hadde jeg brukt MultiMedia bare som et navn på en fjern motstander og trussel, nå befolka jeg konsernet ned et knippe sjefer og ga dem ulike roller i historia. Det ga rom for mer satire og annen humor, jeg pøste på med intriger og konflikter innafor sjefskollegiet. Men dermed økte persongalleriet, og sidetallet nærma seg 250.

Høsten 1999 leste jeg om snokeprogrammet Carnivore, det ga ny inspirasjon. Jeg tenkte: Sett at all kommunikasjon må gå over nettet og at alt må lagres der – da kan et slikt programsystem bli svært farlig. Dermed hadde jeg enda en motstander til de tre karene. Jeg begynte å tenke ut Marfus, opphav og funksjon, en usynlig motstander ved siden av den svært synlige MultiMedia.

Fabuleringa omkring Marfus førte til at bildet av framtidssamfunnet fikk klarere trekk, ikke minst når det gjaldt fjernsyn, data og datasystemer. Allerede i 2000 hadde jeg nett-TV, datablokker og avanserte mobiler i manuset, alle sammen lynkjappe og stemmestyrte. Få år etter dukka både databrett og "skyen" opp på markedet ...

Innlemminga av Marfus i "persongalleriet" førte til at bakgrunnsteppet blei mørkere, men ga muligheter til enda mer satire, og ikke minst – flere lystige sprell fra aktørene. Men samtidig økte sidetallet enda mer, og plottet blei stadig mer komplekst. Jeg prøvde å regne ut hvor mange boksider det ville bli, og kom til over tre hundre.

Et gammelt problem plaga meg mer og mer: De overnaturlige hendingene i første kapittel kontra raljeringa med overtru seinere i manuset. Jeg døpte om det første kapitlet til "Prolog" og ga det en spesiell funskjon. Så begynte jeg å dempe de "overnaturlige" prestasjonene til de tre kameratene. Og sjølsagt, med en "prolog" i starten måtte avslutninga bli en "epilog". Det kapitlet skreiv jeg om flere ganger de neste årene etter som historia skifta kurs.










Windows 95 kom i 1995 og blei en stor suksess. Den blei avløst av Windows 98 tre år etter – en enda større suksess. Men etterfølgeren, Windows ME (millennium edition) floppa heilt. Alle tre var MS-DOS-basert.

Microsoft (sammen med IBM) utvikla på 1990-tallet Windows NT (New Technology). Dette operativsystemet var et reint 32-bits system, i motsetning til 95/98/ME, som var hybrider av 16-bits og 32-bits.

Etter ME-floppen bygde Microsoft de neste operativsystemene på NT: Windows XP (i 2001), Vista (i 2006 – dårlig mottatt), Windows 7 (2009) og Windows 8 (2012). Den siste har et brukergrensesnitt nokså ulikt forgjengerne.



Datasystemer og dialekt

Skrevet 29.01.2013

I 2000 begynte jeg på "langspurten" som bygdebokforfatter. Jeg måtte holde et tempo på omlag ei bok i året til jeg var ferdig en gang etter at jeg fylte sytti år. For å klare dette, rusta jeg opp og utvida dataverktøyet. Jeg hadde til da brukt DOS-baserte programmer, nå gikk jeg for godt over til Windows-verdenen, blant annet i tekstbehandling. Dessuten kjøpte jeg en ekstra maskin og arbeidde videre med en XP-pc for manusskriving og en NT-pc for databaser og grafikkprogrammer. De blei starten på et lite nettverk.

Manuset til "Røsslyngtid" blei med inn i Windows-alderen, men nye datatekniske innpakninger gjorde ikke innholdet bedre. Jeg innså at jeg trengte hjelp for å gjøre manuset mer spiselig for et forlag. Så langt hadde jeg ikke vist noen andre hva jeg sysla med, kanskje fordi jeg hadde lyst til å klare meg på egen hånd. Et forlag tipsa meg om en frilans-konsulent, og i 2004 sendte jeg manuset til vedkommende.

Etter ei tid fikk jeg tilbakemelding. Ved første gjennomlesning blei jeg glad – "Du har laget en spennende bok.", "Du bør absolutt gi den ut." – men ved neste lesing meldte tvilen seg: "Omslaget er utrolig viktig!!", "Tittelen er også en utfordring salgsmessig.". Ingenting om innholdet, bortsett fra dette: "Språket, dialekt er en utfordring for mange." Ut over det ingen kritisk gjennomgang av manuset og ingen råd.

Dialektbruken er en del av skrivemåten min. I novellene bruker jeg mange replikker, både for å drive handlinga framover og for å "tegne" personene. Siden handlinga foregår nordpå og de fleste aktørene er derfra, har det vært naturlig for meg å bruke dialekt i replikkene. For å gjøre dem lettest mulig å lese for flest mulig bruker jeg ei nokså normert rettskriving.

Også i romanen er det svært mange replikker, og jeg bruker dem bevisst for å skille mellom personene og å karakterisere dem. Det er min måte å gjøre aktørene til noe mer enn "pappfigurer", for jeg er ellers svært sparsom med beskrivelser av personene som opptrer. Leserne må få lov å dikte litt, de også.









"Nettverk" er generelt enhver sammenkobling av enheter, enten det gjelder mennesker, maskiner eller systemer.

LAN – Local Area Network (lokalt nettverk) – er sammenkobling av flere dataenheter innafor et avgrensa område (rom, hus, bedrift). Teknologien har røtter bakover til 1960-tallet.

WLAN – Wireless LAN (trådløst lokalt nettverk) – et LAN der overføringa av data ikke skjer via kabler, men via radiobølger. Den første standarden blei laga i 1985.

Wi-Fi er i praksis alle WLAN som holder seg til standarden 800.11.

WAN – Wide Area Network – sammenkobling av dataenheter innafor et større område (internett er et WAN). De enkelte datamskinene (eller et LAN) kobles til WAN via et aksesspunkt.



Nettverk og laviner

Skrevet 30.01.2013

Etter hvert som jeg bygde opp mitt eget datanettverk, oppdaga jeg fordelene ved slike systemer. Men jeg begynte også å legge merke til mulige svakheter, ikke minst risikoen for en katastrofe om bare en enkelt komponent svikta. Sammenbrudd i elektrisitetsforsyninga til store områder i USA var et av de første eksemplene på systemskapt kollaps. Det var ikke snakk om at det svakeste leddet svikta, men at nettverket "overreagerte" når feil oppsto.

Det enorme datanettverket Marfus var allerede på plass i manuset, men mest som en trussel i bakgrunnen. Nå så jeg muligheter for å lage "en roman i romanen" ved å følge utviklinga fram til et sammenbrudd hos Marfus, og la dette gripe inn i den øvrige handlinga i romanen, men uten at aktørene egentlig ante hva som foregikk "i kulissene". Jeg plasserte et "Marfus-avsnitt" bakerst i hvert kapittel slik at leserne kan se sammenhengen, forutsatt at de leser dem.

Jeg tenkte meg sammenbruddet til Marfus som en slags kjederaksjon, men trengte en "mekanisme". Dominoeffekt er en slik mekanisme, der ei hending i starten setter i gang en prosess. Sommerfugleffekten er en annen, den går ut på at små endringer ett sted i et system kan forplantes og forsterkes til å bli store, til og med langt unna. Jeg valgte en tredje mekanisme – lavine-effekten, som betyr at småting kan utløse en katastrofe dersom ingen griper inn i tide.

Det siste kapitlet, epilogen, fikk en heilt ny funksjon: "Etter katastrofen". Der nytta det ikke med revisjon av det gamle kapitlet, jeg måtte skrive et heilt nytt utkast. Poenget var å få satt "lavina" mer i pespektiv, men det var aldeles ikke lett uten at det heile blei overforklarende.

For første gang hadde jeg en brukbar struktur for romanen, i hvert fall i tankene. Jeg gikk gjennom manuset på nytt for å gjøre lavineeffekten tydeligere, både i hovedhandlinga og i Marfus-avsnittene. Det var egentlig ikke vanskelig, elementene var på plass allerede, jeg hadde bare mangla det riktige ordet på utviklinga.

Omkring 2005 sendte jeg det reviderte manuset til nye forlag – og fikk nye avslag. Men nå virka det som forlagene viste litt større interesse. Jeg fikk kopier av rapporter fra konsulenter og telefoner fra redaktører. Det var ei oppmuntring, sjøl om sluttresultatet fortsatt blei nei.










AI – Artificial Intelligence (kunstig intelligens) – datasystemer som kan sanse sine omgivelser og foreta handlinger med høyest mulig grad av suksess. Begrepet blei skapt i 1956, men målet er nådd bare på svært avgrensa områder, for eksempel i sjakk.

Ekspertsystemer – dataprogrammer av typen AI. De består av en kunnskapsbase og en programvare som utnytter dataene i basen. Ekspertsystemer er vanligvis laga for å løse problemer innafor avgrensa områder.

Self programming – (sjøl-programmering) – at dataprogrammer skriver dataprogrammer. Ideen blei satt fram av Alan M. Turing i 1936 som en del av hans "universelle Turing-maskin".



Kjønnsmønstre og konstruktiv kritikk

Skrevet 01.02.2013

2006 blei et vendepunkt for manuset. Jeg gjorde ferdig Marfus-historia etter å ha lest en god del om AT, ekspertsystemer og sjølprogrammering. Dessuten henta jeg fram lærebøkene fra matematikk grunnfag for kle Marfus i en mest mulig vitenskapelig drakt. Kanskje blei den for vitenskapelig, i hvert fall har ingen konsulenter kommentert den delen av historia. Men manuset hadde svulma opp til 320 Word-sider ...

Jeg la merke til et pussig mønster med de kommentarene jeg hadde fått til da: Kvinner var mest positive til manuset, menn stort sett negative. I ett forlag sa en kvinnelig redaktør ja, mens en mannlig konsulent sa nei. I et annet forlag blei det ja fra en kvinnelig konsulent og nei fra redaktøren, som var mann. Tilfeldig, kanskje, men det fikk meg til å leite opp ei dyktig kvinne til å vurdere manuset. Og denne gangen fikk jeg valuta for pengene.

Den viktigste meldinga var klar og grei: Boka skal være en roman, ikke ti! I iveren etter å skape et fyldigst mulig univers, hadde jeg lagt inn for mange tråder, sidespor og digresjoner. Problemet mitt blei å få tid til å skrelle vekk overflødig tekst, og samtidig å gjøre slankinga uten å kollidere med et annet punkt i kommentaren: Plottet er svært originalt – behold det!.

Ei anna innvending var heilt på sin plass, den gjaldt oppbygginga av boka. Jeg brukte fjernsynskameraet som "metafor", bygde opp kapitlene av forholdsvis korte brokker og med kjapp veksling mellom steder og personer. Problemet var at framstillinga blei lite leservennlig, et begrep jeg ikke liker noe særlig. Men jeg skjønte snart at teksten ville bli lettere å lese ved ei mer logisk gruppering av brokkene.

Perongalleriet var alt for stort, også det måtte jeg innrømme var tilfelle. I et komplekst manus er det ikke lett "å kappe hoder", men jeg lot en del aktører være "engangstilfeller" i stedet for å la dem opptre flere ganger i manuset. Ved neste revisjon kom manuset ned i 260 sider.










Litt om tekstredigering:

"Søk og erstatt" er det redskapet de fleste kjenner. God kontroll, noen snubletråder, men tidkrevende når det skal anvendes på et omfangsrikt manus.

Stavekontroll – ganske effektivt for en som holder seg tett opp til bokmål-/riksmål, men "ordboka" rommer ingen dialektord. Den har urban slagside.

Kontroll av grammatikk – et redskap jeg aldri har funnet nytte av.

Konkordans – ei alfabetisk liste over alle ord som er brukt i teksten. Meget nyttig for å luke ut inkonsekvenser i rettskrivinga.



Dialektdrap og darlingslakt

Skrevet 04.02.2013

Tida fra 2005 og utover ga lite rom for manusarbeid. Kreftoperasjon i 2005 og sju uker med stråling i 2009 tærte på overskuddet og optimismen, og all arbeidskraft gikk med til å skrive de seks siste bygdebøkene. Men i ledige stunder tok jeg fram manuset til "Røsslyngtid" igjen. Det gjensto mer som den siste konsulenten – og andre – hadde retta en kritisk finger mot.

Bruken min av dialekt i replikkene blei ofte kalt "lite leservennlig". Men hvor "leservennlig" skal man egentlig gjøre en tekst? Bruk av dialekt har solid tradisjon i norsk litteratur, Olav Duun og Alf Prøysen er to bautaer på det feltet. Men jeg prøver å gå utgitt en tekst som ikke holder deres litterære nivå, og jeg innså til slutt at dialekten måtte vike.

Det var mer et prestisjetap enn et tidtap. Dialektnormen min ligger såpass nært opp til det radikale bokmålet jeg bruker, at det mest blei snakk om globale utskiftninger av pronomener og visse andre ord, samt justering av en del flertallsbøyinger. En tekstbehandler har mange gode redskeper til slikt arbeid. I løpet av ei solløs påskeuke var omlegginga gjort. Nå har jeg vent meg til de dialektnøytrale replikkene, men det tok tid. Joda, dialektnøytrale er ordet – de er ikke dialektfrie, bare skrevet på en "riksdialekt".

Neste hovedinnvending: Fortsatt alt for mange kjepphester. Jeg satte i gang med prosessen som ofte kalles "kill your darlings". Alt som bremsa framdrifta i handlinga eller ikke tjente den på noe vis, måtte vekk. Nesten, i hvert fall. Det var ei god trening i å skrive "effektivt", som det heter. Men noe gikk sjølsagt tapt. Historia framsto som mer en-dimensjonal. Likevel, hovedplottet i historia blei avgjort lettere å følge, og manuset krympa ned mot to hundre sider.

I 2010 prøvde jeg på nytt å få manuset trykt. Den var tydeligvis et "vannskorpeprosjekt", men falt mellom for mange stoler – ikke ekte krim, ikke ekte sci-fi, ingen grøsser, ikke nok mystikk, og ikke skrevet av en kjendis.









Egenpublisering – kan skje på eget forlag eller på et forlag som tar slik publisering på oppdrag. I slike tilfeller må ikke manuset gjennom den vanlige prosessen med konsulenter og forfatteren beholder en svært stor del av fortjenesta, men salgsapparatet er vanligvis mer beskjedent.

E-bøker kan utgis både på vanlig forlag og som egenpublisering. Distribueringa er enkel, men ulike formater gjør at e-bøker (foreløpig, i hvert fall) "nøkles" til en bestemt distributør. Og så er det problemet med piratkopiering ...



Ny epilog og ny konsulent

Skrevet 06.02.2013

I 2011 begynte jeg å skrive den aller siste bygdeboka, samtidig sendte jeg manuset på nytt til en konsulent, en mannlig denne gangen. Da hadde jeg omarbeidd det siste kapitlet – epilogen – ganske mye. Det meste som lukta happy ending forsvant, i stedet prøvde jeg å legge inn usikkerhet om situasjonen og framtida. Bakgrunnsteppet fortsatte å være mørkt, kanskje enda mørkere enn tidligere. Men jeg lot aktørene beholde humøret til siste side.

Den viktigste årsaken til usikkerheta i epilogen var et teknologisk sammenbrudd som ikke skyldtes mekaniske feil, men et svakt punkt i programvaren. Veien fram til kollaps kan følges gjennom "Marfus-avsmittene", som igjen henger sammen med hendingene i de ordinære kapitlene. Følgene av kollapsen er kort og godt at internett "ramler ned". Likevel er ikke "Røsslyngtid" en dommedagsroman, den er en satire som prøver å vise hva som kan skje når teknologien styrer menneskene, og ikke omvendt.

Også den nye konsulenten kom med ei blanding av ros og ris, begge deler like nyttige. Rapporten hans blei liggende i ti måneder til den siste bygdeboka var lansert, da satte jeg i gang med å revidere manuset enda en gang. Da det var gjort, måtte jeg gjøre et valg: Egenpublisering eller en ny runde hos et forlag – e-bok eller bok mellom to permer?

Det blei et siste forsøk hos et forlag. Blir det nei der, satser jeg på egenpublisering. Og mens jeg venter, skriver jeg på oppfølgeren ...











Et langbleika lerret

Skrevet 06.02.2013

Det blei nei igjen, uten videre kommentarer. Ingen signaler for videre arbeid med manuset, altså, det er egentlig den største skuffelsen. Jeg har ikke lenger noen ideer til forbedring, eller kanskje jeg ikke er i stand til å forbedre produktet?

Ingen happy ending altså på denne langdryge beretninga, og jeg har nesten slutta å spørre: Kan femten-tjue forlag ta feil? Spørsmålet kan ikke besvares med ja eller nei, faktisk heller ikke med øyne på en terning. Dessuten: Forlagene vurderer børs ved sida av katedral, det kan jo hende de tviler på salgbarheta av romanen min vel så mye som de savner litterære kvaliteter i den.

Men jeg har lært svært mye under denne prosessen, blant annet at venstrehandsprosjekter sjelden blir gode nok, og at nåløyene fram til utgiing er mange og trange. Men mest av alt har arbeidet med "Røsslyngtid" vært et utmerket skrivekurs.

Til slutt – hva handler romanen om? Hovedpersonen er egentlig bakgrunnsteppet – et samfunn i krise. Premissene for handlinga går kanskje fram av denne teksten som jeg laga til baksida eller kanskje som forord:

Sett at

  • samfunnet blir for komplisert og sårbart til politisk styring
  • datasystemer overtar mer og mer av samfunnsstyringa
  • dataenhetene er lynkjappe, stemmestyrte og uunnværlige
  • alt av lyd, tekst, bilder og kommunikasjon lagres på nettet

samt at

  • Norge er integrert i en stor økonomisk og kulturell union
  • nymenigheter konkurrerer ut gamle trossamfunn
  • kultur og idrett er blitt mest børs og minst katedral
  • idretten lovlig bruker dop, kortere metere og lengre sekunder

og dessuten at

  • deler av Nordkalotten legges ut til energiproduksjon
  • ikke fornybar energi er forlatt som drivstoff
  • båter drives med damp og kjøretøyer med elektrisitet
  • sivil lufttrafikk er avvikla og erstatta av lynrask landtrafikk

men at

  • folk er stort sett som før på godt og vondt

hva så?

  • Da vil noe i denne historia kanskje være mulig etter hvert.







Ett år etter – en trilogi

Skrevet 15.02.2014

"Røsslyngtid" er fortsatt ikke publisert. Kanskje har jeg gitt opp, i hvert fall har jeg stadig opplevd at teknologien innhenter spådommene mine – ikke alle, men forbausende mange. Utviklinga av samfunnet har derimot gått saktere, der er "Røsslyngtid" fortsatt et godt stykke foran. Som nevnt lenger opp, våkna lysta til å kikke litt lenger fram. Hva skjedde videre på Nordkalotten? Noen linjer i "Røsslyngtid" antyda etnisk rensing – det skjerpa fantasien og økte skrivkløen.

Jeg tok med meg to bipersoner fra "Røsslyngtid", de 11 år gamle enegga tvillingene og villstyringene Tim og Teddy og bladde ti år framover på kalenderen. Samfunnet har fått nytt styresett, nå blir det styrt som et firma av en konserndireksjon, et superpoliti (AllSafe!) har fått anbudet på sikkerhetsarbeidet, og det meste av energisonen (Finnmarksvidda og litt til) er sperra inn av et høyspentgjerde. Men området er ikke folketomt: Samene har forlengst vendt tilbake. Der havner Tim og Teddy etter å ha rømt fra en fangetransport til Kolahalvøya.

Det tok et halvår å skrive ferdig manuset til "Energia Borealis". Det siste jeg gjorde, var å kjøre rundt på Nordkalotten noen dager i strålende sommervær for å se om "geografien" stemte. Da hadde Tim og ei samisk jente blitt et par, AllSafe hadde tapt en maktkamp med de militære, og samene kan i hvert fall delvis drive virksomheta si fritt, inntil videre som samboere med de 10-15 energiverkene. I likhet med "Røsslyngtid", ei avslutning med flere spørsmål enn svar. Slik er livet ...

Ingen forlag har sett "Energia Borealis". Det er en sjølstendig roman, men henger likevel sammen med "Røsslyngtid", ikke bare på personsida (fire personer til blei med i oppfølgeren), men også ved å føre noen temaer videre. På siste sida får Tim endelig Elle-Máret og skiller for første gang lag med den to timer yngre – og homofile – tvillingbroren Teddy. Dermed fikk jeg dårlig samvittighet: Jeg ga Tim ei mer sentral rolle enn broren i "Energia Borealis", det måtte rettes opp.

På nytt bladde jeg ti år videre på kalenderen. Samfunnet blir fortsatt styrt som et firma av en konserndireksjon, men den har langt på vei mista makta til en mafialignende gjeng som misliker og motarbeider samarbeid, alle skal konkurrere. I dette samfunnet reiser Teddy en vinter rundt som en Askeladd (manuset heter "Askeladden") og preiker gamle verdier som solidaritet og samhandling til ungdommer. Det straffer seg snart, han forfølges av terrorpolitiet (undergraving av konkurranse = terror), og flykter sammen med ei lesbisk jente på snøskuter mange hundre kilometer opp til Tim.

Den lesbiske jenta – Britt – hadde ei lita birolle i "Energia Borealis", da var hun elleve år (nå 21). Teddy og Britt må kjempe mot uvær og droner, overnatte på små hytter og stri med skader og sykdom, samtidig begynner mange krefter å reise seg mot mafiaen. Teddy og Britt når etter vel ei ukes stabaser fram til Tim og Elle-Máret som litt andre mennesker enn i starten, og uvitende om at hovedfienden – mafiaen – er blitt styrta.

"Askeladden" er ikke heilt ferdig pr. idag, plottet skal finpusses mer, men jeg tviler på at noe forlag vil finne manuset i postboksen eller som email-vedlegg når strek er satt. Hva er da vitsen med å bruke mange timer ved tastaturet, kjøre hundrevis av mil for å sjekke landskapet eller pløye gjennom faglitteratur etter opplysninger? Svar: Har man skrivekløe, så må man skrive, om nødvendig en trilogi!



[backarrow] :tilbake til hovedsida..........jump to the English main page: [english-arrow]