Siden 1981 har jeg de fleste årene skrevet en eller flere artikler for "Leddiken", tidsskriftet til Øksnes Historielag. Alle stykkene har vært meint som gløtt inn i historia til Øksnes, noen ganger om enkelthendinger, andre ganger med litt videre perspektiv. Den første artikkelen – "Skogsøens skytterlag" – bygde på et arkiv jeg nærmest snubla over året før, mens jeg holdt på med med historie grunnfag.

I 1982 skreiv jeg to artikler (se også "Kjære Markor!"), og begge fikk stor betydning for det jeg seinere brukte historieutdanninga mi til. Møtet med originalkilder, både gamle og nye, åpna øynene mine for det samfunnet jeg vokste opp i, men aldri hadde lært om på skolen. Jeg hadde nok hørt om at det hadde vært samisk bosetning i Øksnes, kildene blei imidlertid både en vekker og et sjokk. Her var det mye fortiet historie, og jeg begynte å spa – derav tittelen på stykket. Seinere har spadestikkene blitt langt flere, og det viste seg at jeg bare hadde sett toppen på isfjellet sa jeg skreiv om samene i Øksnes. Men dette var altså begynnelsen:

Samene i Øksnes – noen små spadestikk

Samer Øksnes?

Enkelte sier nok: – Her e'kje sama Øksnes!

Andre innrømmer kanskje: – Jau, her va vel nån få en gång i tida, men det e lenge sida!

Og noen har vel denne meininga: – Ska nu saman gjøres tel urbefolkning her også?

Uansett reaksjon – de fleste «innfødte » Øksnesværinger vet at det har vært samer i Øksnes, men hvor mange og hvor lenge – ja, se det er et vrient spørsmål. Derfor denne lille artikkelen, som ikke er ment som svar på spørsmålene, men som et lite spadestikk i et vanskelig materiale. Og hva gjør stoffet vanskelig? For det første er det mangelen på pålitelige kilder – det er ille nok, men den andre grunnen går på fordommer og holdninger, og det er langt verre. Det er ikke mange på våre kanter som bruker ordet «same» – man bruker heller «lapp» eller «finn» i forskjellige sammensetninger, og særlig ordet «finn» får gjerne en feit klang av negativt innhold. Utsagnet «han e finn» har jeg aldri hørt brukt positivt om en mann, men svært ofte i nedsettende betydning.

Jeg antar vi alle har litt nedarvet grums i sjela her, og kan trenge litt rundvask i våre holdninger.

Folketellinga 1865

Første spadestikk blir i folketellinga for 1865. I listene er det nemlig angitt hvem som var samer, men jeg vet ikke om det var telleren eller den som han telte som oppga dette. Uansett tror jeg vi kan regne tallene som minimumstall, slik holdningene var (og er?). Var du nordmann, da sa du ikke at du var same – var du same, kunne du spare deg mye plaging og diskriminering dersom ingen kjente til det.

Og hva sier tallene?

I 1865 hadde Øksnes (dagens Øksnes + Holm-grenda og Rygge-Sunnan) i alt 1879 innbyggere. Av disse er 79 angitt som samer. Samene er delt i to grupper – reint samiske (43 stykker) og halvt samiske eller «blanding» (36 stykker). I de aller fleste tilfellene er gruppen «blanding» barn av norsk far og samisk mor. Om dette er en tilfeldighet, vet jeg ikke, men det kan se ut som forbindelsen «samisk far + norsk mor» var lite vanlig.

De aller fleste samene bodde i Romsetfjorden, men noen holdt til på strekningen Dungan-Rygge, og dessuten var det en familie på Steinland og en i Høydalen. Flertallet er født Øksnes, men en god del er født i Hadsel. Husfarens yrke er jordbruker/fisker, og han er som regel leilending eller husmann.

Jeg skal være forsiktig med konklusjoner så tidlig, men her er noen tråder som kanskje er verd følge videre:
– Romsetfjorden og kanskje Ånfjorden/Ryggeområdet ser ut til være samiske bosetningsområder.
– Det er mulig at forbindelsen med Hadsel har vært sterk, og her må man huske på at Eidsfjorden da tilhørte Hadsel – det går jo lave eid over dit fra alle de nevnte områdene i Øksnes.
– Den samiske beolkninga er i ferd med å gli inn i den norske gjennom giftermål (NB: Dette var bare en av måtene fornorskninga skjedde på!).

Næringsveien er som for den norske befolkninga – reindrift nevnes ikke.

Sesjonslistene

Mellom 1801 og 1865 ble det foretatt flere folketellinger, men ingen av listene inneholder navn. Imidlertid finnes det en annen kilde fra denne perioden med både navn og etnisk tilhørighet, nemlig lensmennenes sesjonslister. Den store mangelen ved disse listene er at bare menn og gutter over 10 år er med, men til vårt bruk skulle de likevel være brukbare dersom fordelinga samer/nordmenn er den samme blant gutter under ti år og kvinnene. Vi får anta det.

At etnisitet oppgis, betyr at når en same møtte på sesjon, skreiv lensmannen «finn» i margen (han skreiv selvsagt aldri «nordmenn» på resten!). Nå har disse lensmennene hatt ulik praksis for hvilke opplysninger de førte, men i 1831 gikk det i hvert fall grundig for seg når det gjaldt etnisk opprinnelse: Av de 436 mannspersonene over 10 år som står listene, er 46 oppgitt å være samer.

Ei lita sammenligning: I 1865 var 79 personer angitt som samer. Regnet i prosent av hele innbyggertallet blir det 4.2. I 1831 var det 46 samer blant 436 menn/gutter over 10 år i Øksnes – det er 10,6 prosent. Hvis fordelinga var den samme blant gutter under 10 år og kvinnene, da skulle det bety at det samiske innslaget var 2 ½ ganger større i 1831 enn i 1865.

Lensmennene har også skrevet yrke og fødselssted. Yrkesbildet er det samme som i 1865 – samene er leilendinger, husmenn og fiskere som resten av innbyggerne. Men Hadsel er enda sterkere representert som fødested, og dessuten er Bø og Andøy nevnt, selv om flertallet fortsatt er født i Øksnes. Bosetninga er også annerledes enn i 1865: Rygge, Ånfjorden, Skjellfjorden og Steinlandsfjorden (innerste del) har hver like mange samiske menn som Romsetfjorden.

Sett i sammenheng med 1865-tellinga får vi flere tråder:
– Alle fjordbotnene i Øksnes ser ut til å ha vært samiske bosetningsområder først på 1800-tallet
– Yrkesbildet er det samme (kanskje noen flere med betegnelsen «fattig» enn i den noske befolkninga)
– Forbindelsen med Hadsel er enda tydeligere, kanskje også med tråder til Bø og Andøy. Spørsmålet melder seg kanskje hos mange: – Er disse samene rett og slett innvandrere fra Hadsel, Bø og Andøy?

Jordebøkene, matriklene og 1801-tellinga

Flere spadestikk: Lista over gårder Øksnes – matrikkelen – inneholdt 84 navn før Sortland og Bø fikk en snei hver av kartet. De fleste gårdene er tildels svært gamle enheter. Noen av dem har ikke vært bosatt de siste 300 årene. Først på 1800-tallet ble det matrikulert nye gårder for føste gang på kanskje 400 år, og disse gårdene ble ført inn i lista med eget nummer og navn:
– Seljehullet i Ånfjorden.
– Langstranda og Kavåsen i Romsetfjorden.
– Elvenes i Steinlandsfjorden.
– Holmbakken i Lifjoden.

Beboerne er for det meste samer, akkurat som på andre gårder inne i fjordbotnene mot de lave eidene over Langøya: Rygge, Skjellfjord, Dungan, Romset osv. Dessuten ser det ut til at Lifjorden hører med i bildet, og da er ikke veien lang til Andøya. Skal vi kanskje antyde et sammenhengende samisk bosetningsbelte fra Bø over eidene på Langøya (og Hinnøya?) og til Andøya? Det får stå som en tanke foreløpig.

1801-tellinga gir få nye holdepunkter, men personnavnene fra lensmannslistene kan følges videre gjennom denne telinga og til skattelistene fra 1660-tallet. Men det blir vanskeligere å tallfeste den samiske andelen av befolkninga, for omfanget av 1700-tallslistene er så usikkert – hvem blei ført der? Hvis det var lister over faktisk betalt skatt, da er de fattige underrepresentert, og sesjonslistene antydet som nevnt at samene oftere var dårlig stilt. Det er ikke så vanskelig å skjønne hvorfor de eventuelt var fattigere enn nordmennene: Med den tids teknologi var de samiske gårdene de mest tungdrevne (myr og stein) og lå lengst fra fiskeplassene.

Kirkebøkene

Neste spadestikk blir i kirkebøkene. Grundig slektsforskning vil selvsagt dokumentere langt bedre hvem som var samer, men det er et tidkrevende arbeid. I denne omgang må jeg derfor nøye meg med kommunikantlistene til prsten Hans David Celius. Det er lister over personene som gikk til alters.

Hans David Celius var prest i Øksnes mellom 1716 og 1753. Hans kirkebøker er de eldste vi har i Øksnes, og han gjorde et svært godt arbeid med penna. Ikke nok med at han behandlet mann og kvinne nokså likeverdig i kirkebøkene – det er uhyre sjeldent på den tid – men han førte helt fram til slutten av 1730-årene navnelister over alle som gikk til nadverd, og med nøyaktig gårdsadresse. Samene kommer altid sist på lista – han kaller dem vekselsvis «finner» og «lapper», og som regel skriver han hvor de bor: Tre-fire familier holdt til i området Rygge/Verhalsen/Jørland (alt lå i Øksnes på den tid), ei like stor gruppe bodde på Romseteidet (= Kavåsen, antar jeg), videre et par familier lenger ut i Romsetfjorden (Prestfjord og Naversbor), et par-tre familier i Steinlandsfjorden (Elvenes), pluss flere familier i Alsvåg-marken og Lienmarken (de to siste er antagelig Mussingdal og området inn til Holmbakken).

Her dukker det opp et merkelig forhold: Både Nord-Rygge og Sør-Rygge er i materikkelarbeidet for 1723 angitt som «øde». Men samme år – og både årene før og etter – viser listene til Hans David Celius at det bor en hel del samer der.

Vi plukker opp igjen trådene fra tidligere:
– Den samiske befolkninga kan følges kontinuerlig bakover til først på 1700-tallet.
– Bosetningsområdet ser ut til å strekke seg lenger både østover og vestover jo lenger bakover vi kommer. Kanskje betyr det at også befolkningsandelen var større, i hvert fall ikke mindre.
– Offisielle lister som matrikler og skattelister er kanskje dårlige kilder når man skal tallfeste samene – kirkebøkene er langt bedre.
– Av en eller annen grunn nevner matriklene ikke det faktum at det bodde samer på Rygge i 1723. Dette gjelder også gårdene innerst i Ånfjorden, Romsetfjorden, Steinlandsfjorden og Lifjorden – de ble jo ikke matikulert før 100 år etter, og da hadde de en lang samisk bosetningshistorie bak seg.

Hans David Celius har forresten mer å by på: Særlig dåpsnotisene med fadderlister har ofte samisk innslag, og sammen med giftemålene forsterker de inntrykket fra tidligere:

Inne på eidene på Langøya var det et vidstrakt samisk samfunn. Samer fra Romsetfjorden fant seg ektemake blant samene i Eidsfjorden, ei samejente fra Stenlandsfjorden kunne ha samiske faddere helt borte fra Rygge – ja, til og med fra Andøya.

Eldre kilder

Folketellinga i 1701 var et manntall – ingen kvinner, og bare 12 menn benevnes som «finn» – alle i Steinlandsfjorden. Men stikkprøver viser at det var langt flere samer: Kommunikantlistene til Hans David Celius begynner knapt 17 år senere, og mange navn finnes — begge stedene. Da er trådene våre ført tilbake til 1600-tallet, og da er det forbausende at «Lofotens og Vesterålens historie 1500 – 1700” ikke nevner samene – faktisk ikke ordet same engang.

1600-tallskildene er sørgelig tynne: Skattelister og jordebøker, samt et enkelt manntall omkring 1666. Som nevnt tidligere er det gode grunner til å anta at skattelister og jordebøker «underslår» samene – likevel har de fleste listene en «finn», og typisk nok er det i de såkalte leidangslistene, Leidangen var nemlig en personskatt og ikke en skatt basert på jordverdi. Dette svake sporet kan vi følge så langt bakover som vi har disse listene – til 1610.

Fra 1865 tilbake til 1610 – det er 250 år sånn omtrent. Enn lenger bakover? Lokalhistorikeren Mikal Jacobsen skreiv først i dette århundret: «Før 1610 fantes der ingen lapper i Lofoten og Vesterålen, men i dette år ble en del lapper ført herut på øyene med deres reinsdyr, for at de svenske under deres innfall i Salten ikke skulle finne noen støtte hos finnene, og fra hin tid har det bodd lapper i Vesterålen». (Fra uttrykt manuskript «Fra Skomvær til Andenes»). Har Mikal Jacobsen rett? Det kan bare videre forskning vise. Men en liten merkverdighet må nevnes: I forrige århundre samlet professor Just Qvigstad samiske stedsnavn rundt om i Nord-Norge. Han fant mange i Øksnes, blant annet et navn på gården Smines – et navn som direkte oversatt til norsk blir Svin-nes. Det merkelige er at noen få ganger først på 1600-tallet har skriveren ført «Svines» i skattelistene, men «Smines» er i avgjort flertall og eneste form fra ca. 1620. Allerede på 1600-tallet var altså Smines den vanligste navneformen på gården, men likevel har samene oversatt til sitt språk «Svin-nes» – et navn gården kanskje har hatt tidligere. Og da er vi tilbake på 1500-tallet, men dette er et syltynt indisium og slett ikke noe bevis. En annen sak er at samiske stedsnavn fremdeles finnes, blant annet i Romsetfjorden. Tjuppen på Strandhaugen (Naversbor) er ett eksempel.

Videre forskning

Altså: Vi vet ikke nårtid de kom, men de var her i minst 250 år. Hvor blei de av? Jeg er ikke i tvil om svaret: De er her fremdeles, og de finnes overalt i Øksnes. Det er farlig å nevne tall, men siden oppblandinga med nordmenn var godt synlig for 4 generasjoner siden og sikkert har fortsatt, skulle jeg anta at 15, 20 – ja, kanskje 25 % av folket i Øksnes kan regne slekta si tilbake til samiske menn og kvinner. Da har jeg regnet med at tallet på samer i 1865-tellinga er for lavt.

Ingen har begynt på arbeidet med å skrive samenes historie i Øksnes. Det bør bli et interessant kapittel i ei fremtidig bygdebok. Dessverre vil det bli ei historie om diskriminering, kulturdrap, fornorsking – og fornekting av eget opphav. Men det kan også bli fortellinga om et sliterfolk som tok vare på den jorda nordmennene flyttet fra i nødsperioder, og holdt den i hevd til nordmennene kom tilbake på 1800-tallet og tok jorda tilbake. De har satt sterkere spor setter seg i kommunen vår enn både prester og futer, men skodde seg ikke på andre slik de høye embetsmenn gjorde. Hvis man absolutt skal gjøre forskjell på forfedrene sne, bør man derfor være mer kry av en same i stamtreet enn en prest.

Det var spadestikkene – jeg oppfordrer alle til å grave videre, og særlig de som stammer fra Øksnes-samene.