Vendemøter

Elleve av novellene mine er samla mellom to permer i "Vendemøter", utgitt 1998 på Orkana Forlag (ISBN 82-91233-33-0). Boka blei innkjøpt av Kulturrådet, seinere overtok jeg restopplaget fra forlaget, den finnes derfor ikke i bokhandlene lenger. Du kan imidlertid få kjøpe signerte eksemplarer av "Vendemøter" av meg for 100 kroner pr. stk. + porto – send en mail til meg.

Noen ord om tittelen på novellesamlinga: Uttrykket "vendepunkter" er vanlig, og gir assosiasjoner om et brått kursskifte i dette punktet. Jeg tror virkeligheta er annerledes. I møtet med personer og situasjoner starter det prosesser i oss som etter hvert endrer den kursen vi holder. Det er slike treff jeg kaller "vendemøter".

Her er en kort presentasjon av novellene i Vendemøter, i samme rekkefølge som de står i boka:

Haikeren	Dette er ei småromantisk historie med innslag av erfaringer bak rattet. Hovedpoenget ligger imidlertid på et heilt anna plan: Det er viktig å kunne legge merke til det som ikke skjer. Haikeren har denne evna, mens jeg-personen bak rattet enda er nesten analfabet når det gjelder å lese på den måten. Litt av novella finnes lenger ned.
Prinsessa	"Prinsessa" bygger ikke på noen faktisk hending, men er nærmest en allegori som viser kontrasten mellom en som kan og noen som ikke kan. Til tross for en romantisk tittel er ikke dette ei historie om "gutt møter pike", men om kompetanse, en sentral bestanddel i all folkelig kultur, ikke minst ute på kysten. Novella handler om godt sjømannskap, en av de viktigste kompetansene. Se lenger ned for en smakebit.
Ringen	I 1991 var jeg med på prosjektet "Barndom i flo og fjære", jeg jobba med ei bygdebok, og samtidig begynte jeg å forske på den sjøsamiske befolkninga i Vesterålen. De tre temaene smelta sammen i denne novella, som seinere slapp gjennom nåløyet og blei med i novellesamlinga. Den er på grensa til å være sentimental, noe jeg vanligvis prøver å unngå. Men det er ikke så lett bestandig!
Rasnatt	"Rasnatt" bygger ikke på noen faktisk hending, den forteller om kriser på flere plan. Jeg antar de fleste har vært hjelpelause vitner til ei ulykke, men ute av stand til å hjelpe, det er det synligste planet. Samtidig lurer ei samlivskrise i bakgrunnen – jeg var på leiting etter nye temaer. Jeg er fortsatt ikke fornøyd med resultatet.
Klassetreff	Som gammel lærer har jeg vært med på en del klassetreff, og observert mange episoder der. Denne novella bygger likevel ikke på faktiske hendinger, den prøver bare å vise hva som kan skje når en ungdomsskoleklasse møtes igjen etter mange år og skal lære å kjenne hverandre som nye personligheter. Sjølsagt blei det ei romantisk fortelling ...
Prøva	Ungdommelig romantikk igjen, og her har jeg henta mye fra observasjoner jeg gjorde gjennom 25 år som lærer. Samtidig har jeg lånt litt av meg sjøl: Å skrive vers har vært en hobby gjennom det meste av livet mitt. Sjøl om denne historia er nokså lettbeint, blei den med i novellesamlinga.
Oppklarning	Jeg reiser alltid "flatt" – med bil, buss eller tog, det gir tid til fabuleringer og observasjoner. Ideen til denne "happy ending"-historia blei til bak rattet mens jeg venta på å komme forbi et asfalteringsarbeid. I leitinga etter nye måter å skrive på prøvde jeg for første gang jeg-forma, som gjør det ekstra utfordrende å skrive med distanse.
Vei-ende	Jeg synes konspirasjonesteorier flest er bare tull, men denne novella handler faktisk om ei sammensverging, sjøl om den improviseres fram. Et annet trekk med fortellinga er imidlertid viktigere: Nå begynte jeg å skrive om samfunnsproblemer, mer bestemt følgene for utkantområdene av ei stadig sterkere sentralisering. Politisk litteratur? Javisst, budskapet begynte å bli viktig.
Overfarta	På 1980-tallet reiste jeg med ferja Bognes-Lødingen i en voldsom storm med orkanbyger. Den turen danner ramma for handlinga i "Overfarta", som er litt forsiktig romantisk. Jeg var nå kommet i en fase da jeg med få unntak ikke lenger brukte faktiske hendinger som grunnlag for sjølve handlinga.
Wonderful Life	Den sentrale handlinga i denne novella er langt på vei sjølopplevd. En kveld på restaurant i Murmansk like før jul i 1991 ville ikke slippe tak i meg, men det gikk nesten tre år før jeg klarte å få den ned på papir. Da først orka jeg å høre den melankolske sangen "Wonderful Life" igjen, og jeg begynte å se hendinga med noe mer distanse.
Stormkast	Dette er den klart lengste novella jeg har skrevet. Forholdet mellom menneskene og naturkreftene står ofte sentralt i mange av fortellingene mine, kanskje særlig i denne. I tillegg kommer to andre temaer som ofte er med – samfunnsproblemene og gåtene. Stormkast handler på mange måter om oppklaring av tre gåter.

Nedenfor finner du smaksprøver fra to noveller i "Vendemøter". Den første er to klipp fra "Prinsessa" (klikk linken hvis du vil lese), og det andre kuttet er henta fra "Haikeren".

:tilbake til hovedsida..........jump to the English main page:

Johan Ingvald Borgos:

Prinsessa

Berge snudde seg halvt på tofta og myste over skuldra mot landet som krympa bak han. Husrekka langs strandflata drukna
hver gang båten sank ned bak et båreberg. De høgste bølgene kappa halve høgda av tindene, nesten opp til nysnøen.
Siritinden glei fram i sørsida av Trollskaret. Berge venta til toppen nærma seg østkanten av skaret, da vrei han
påhengsmotoren litt babord.
- Sånn, så spørs det berre om blåsa fremdeles e der. Han har vorre stugg ...
Sjuhesteren surra i moll på den avklipte bakskotten til treromsspissa. Blåmalt buebaug pløyde mjukt over bårekammer
som ikke braut lenger, smaug ned i bølgedaler der skummet hadde lagt seg, og skar oppover fronten på neste tungsjø
fra en stilna høststorm.
Berge reiste seg breibeint og stirra utover.
- Der har vi den, ja ...
Ei oransje blåse med vimpel på toppen rei høgt på et langt båreberg som skjulte horisonten noen sekunder. Berge trakk
båtshaken til seg, men stansa halvveis i draget.
- Ka e det der før en båt?
Et kvitt skrog skein mot blåsvart sjø hver gang en bårerygg løfta det opp mot blyfarga høsthimmel.
- Og brillan ligg på land. Feskarbåt e det iallfall ikkje. Men han kjem utana, kanskje det e en redningskryssar eller nåkka
sånt? Jaja ...
Han stakk båtshaken under høyrearmen og stirra framover. Blåsa dukka opp på ryggen av en tungsjø, båtbaugen
tegna en lang bue opp mot vimpelen. Motorduren stilna, kroken på båtshaken huka med seg tauet som stakk skrått
ned i sjøen. Berge trakk blåsa over rekka og gløtta sørvestover mot de ytterste tindene. Ullengrå skodde ramla
nedover brune fjellsider.
- Nå, han har meir på lur. Då kan æ ikkje hefte før lenge. Heisan, der har vi karen igjen! Nei, nåkka redningskryssar
e det ikkje ...
Han halte inn iletauet med lange tak. Første angelen spratt tom opp av sjøen, men bak den kvitna en fiskebuk.
- Den ser dau ut. Jaja, tre netters lina, ikkje anna å vent ...
Hysa klaska ned i framskotten, nye favner line kveila seg ned i stampen. Neste fisk lysna nede i havet, sporden slo
matt da kroken på kleppen stakk inn mellom gjellene.
- Jaja, ikkje berre blautfesk. I kassen med den ...
Toppen på kveila i linestampen steig langsomt, hyser glei om hverandre i kassen og framskotten. Berge drog
kjeledresshetta av hodet og stirra mot fjellrekka igjen.
- En time tel, så ... men ka svarten?!
Den kvite båten skaut ut fra en bårekam, jumpa over bølgedalen og splitta den neste ryggen. Sjøfokk skvatt tilside
i breie vifter, smell fra glassfiber mot hav hakka opp motorlarmen. Berge stansa draginga og glante mot baugen
som dreide mer mot han.
- En løstbåt på dennan tida av året? Og ka pokker ska han her borte? Pass dæ så du ikkje renn på mæ!
Lystbåten fossa forbi ti meter til babord og krenga innover mens baugen hogg seg løype i halvsirkel gjennom
bølgene innafor trebåten. Tre ansikter smilte i cabinvinduet, ei hand vinka med tommelen ned. Berge vifta med armene.
- Ska du kjør rundt mæ? Pass lina, din fjott! Ikkje så nært, ho står stramt! Steike ...
Han slengte ut blåsa, greip stampen og velta linekveila over rekka. Cabincruiseren jumpa opp langs styrbordsida
av treromsspissa, den kvasse fallbaugen stanga inn i en tungsjø og feide en kvit kaskade til begge sider. Berge dukka
hodet mot sjødrefset som hølja ned.
- Førdømte råkjørera! Hut dåkker vekk, ellers ...
Hekken på cruiseren bukka utover etter baugen som kløyvde nye bølger i tunge hogg. Berge røska i startsnora,
motoren putra
straks i gang.
- Svartens ferienissa! Enn blåsa, kor blei det av den? Jau, der har vi ho. Det hadde vorre tel pass om de hadde fått
lina på vengan. Men æ får vel hiv mæ i dreginga igjen før det ryk opp.

(Det meste av dramatikken er utelatt her. Vi hopper rett til avslutninga, etter at Berge har redda cabincruiseren fra forlis.)

Berge seig inn til sida av cruiseren og slengte en tautamp rundt rekkverket.
- Dåkker fekk en lusing, hørte æ. E prinsessa blitt utett i vanngangen?
- Ikke mye. Men vi må nok på verksted igjen.
- Jaja, det kunn ha gått verre. Hiv ut dennan dreggen, så ligg dåkker trøgt her. Æ fær på land og send bud på nåkken
som kan taue dåkker heim.
Mannen ranga av seg redningsvesten og strauk stive fingre gjennom håret.
- Vel, vi har vel et oppgjør med deg?
- Oppgjør?
- Forsikringsselskapet vil sikkert betale deg bergingslønn.
- Bergingslønn? Førsekringa dekk ikkje fjottfæra, den regninga må dåkker i så fall betal sjøl. Dårlig sjømannskap og
ennu dårligar sekkerheit, vil de sei. Ikkje et ondt ord om prinsessa, førresten, det e sekkert en fin båt tel sett bruk
og si årstid. Og med rett mannskap, før all del.
- Men du har da krav på ...
Berge stakk fram skuldra og røska i det sundrevne stoffet.
- Dåkker kan gje mæ fem liter bensin og en ny kjeledress, størrelse femtito. Gløm ikkje å levér tebakers dreggen.
- Men vi må få betale deg for slepet og ...
- Slepinga? Greitt, dennan gången va det dåkker som trengte slep, neste gång kan det vær omvendt, og då kan dåkker
hjelp mæ i steden før å skvett mæ blaut.
Mannen stirra på hysene nede i trebåten.
- Men det er jo ikke sikkert vi får sjansen til det, jeg mener til å slepe ...
- Det veit man jo aldri, det kan vær godt å ha det telgode. Dessuten hadde æ to gode grunna før å hjelp dåkker. Vesst
nåkken e i nød på sjøen, så ska du hjelpe, venn som uvenn. Men nu må æ pell mæ heim, ellers begynn ho Haldis
å etterlys mæ.
Han løsna tampen, mannen bøyde seg over rekkverket.
- Vent litt, hva var den andre grunnen til at du hjalp oss?
Berge skubba fra og nykte i startsnora. Et bredt glis trakk opp rynker fra hår til hake.
- Ja, mått æ ikkje berge prinsessa når båten min heite Askeladden?
Påhengsmotoren sparka fra, bakskotten på spissbåten neia, rundbaugen tegna en lang bue ut av vika.

Tilbake

Johan Ingvald Borgos:

Haikeren

Veien skar inn i ei trang kløft. Bakstussen på en trailer smatt rundt en sving lenger fram, tåkedotter vaia over
ei urolig elv. Musikken i radioen skurra og spratt over i mono. Tonene visna bort, jeg slo den av.
Haikeren snakka for første gang etter at jeg tok henne på ved bensinstasjonen.
- Merkelig ...
Traileren virvla opp høstlauv og veislam, frontruta gråna. Jeg smatt forbi etter neste sving og flytta blikket
fra speilet til profilen hennes. Vanskelig å si om hun var atten eller tjue.
- Ka e merkelig?
Viseren vippa mellom nitti og hundre. Trailerfronten krympa bak oss, frontlysene bleikna i elvedisen.
- Vi har ikke møtt en einaste bil det siste kvarteret.
- Vel, æ har kjørt her mange gånga og vorre mutters aleina på veien.
Jenta peika på klokka.
- Halv fire.
- Ka med det?
- Nu har folk slutta på arbeid og ska heim. Og vi har ikke møtt bussen heller.
- Å, trafikken går bestandig i røkk og napp.
Rynker grodde fram mellom øyenbryn mørkere enn håret.
- Nei, dettan e heilt uvanlig.
- Vi møt vel snart køa.
Fjellskrentene forsvant til hver sin kant, et belte mørk sjø fylte utsikta. Veien bukta innover stranda i en liten
fjordtarm og utover langs andre sida. Haikeren nikka, lys lugg dansa over den vide panna.
- Akkurat. Ikke en einaste bil.
- Faktisk ikkje ... nei, der e to lenger fram.
- De kjør samme vei som oss.
Jeg smågløtta bortetter den tomme veien langs andre stranda.
- Ja, det e gjerna litt merkelig. Ei utførkjøring eller en kollisjon på fjellet, kanskje. Vi får se.
- Full stopp i en halv time, det e lenge.
- Såså, det e berre, ska vi se, atten minutt sida vi starta.
- Men vi kjør imot den trafikken. Må vær ei alvorlig uløkka.
- Jaja, i så fall får vi håp at hjelpa e på vei.
Hun tøyde seg framover, blå øyne granska sidespeilet.
- Ingen ambulansa i nåkka retning. Og sykehuset e bakom oss.
- Vel, då e det kanskje ikkje nåkka uløkka heller, berre -
- Ikke politibila heller. De kan ikke vær blitt varsla.
- Æ trur du skrem dæ sjøl med krisemaksimering.
- Idiotisk uttrøkk. Kall det heller kriseberedskap. Og æ e ikke skremt, berre på vakt.
Avstandene til bilene foran oss minka for hver ny sving. De holdt neppe mer enn sytti. En kilometer unna
krumma veien rundt fjordbotnen. Fortsatt ingen billys videre utover.
Fingre knipsa i nabosetet.
- Tunnelen!
- Ka?
- Kjør førbi de to der!
Golfen skaut forbi dem over sandmoene. Eldre ansikter gløtta til side.
- Ka med tunnelen?
- Hysj!
Hun hadde en mobiltelefon i handa, fingertuppene trykte 112.

(Joda, jenta leser situasjonen rett, noe har skjedd i tunnelen. Men du må lese boka for å finne ut hva!)

Tilbake