Kultur, kulturarv og kulturminner

Vi støter stadig på begrepene i overskrifta, men hva betyr de, og hvordan henger de sammen? Denne lille undersøkinga er ikke ei oppstilling av evige sannheter, men et søk etter forholdsvis enkle begreper med brukbar forklaringskraft.

Kultur

Ved sida av "demokrati" må vel "kultur" være det begrepet som brukes i flest betydninger. Antallet definisjoner er stort, i hvert fall større en de vel tre hundre jeg fant ved et raskt søk på internett. Tallet er egentlig uinteressant, en rekke definisjoner er bare varianter av andre.

Opphavet til ordet (latin colere – å dyrke) er forsåvidt interessant som bilde, men hjelper lite når det gjelder å velge mellom alle definisjonene. Den opprinnelige jordnære betydninga har veket plassen for tildels svært abstrakte og komplekse innhold.

Bildet blir noe enklere og oversiktlig dersom man siler vekk de snevreste definisjonene. Sirklene til venstre viser tre "kulturfelt" (NB: størrelsen til sirkelene må ikke tas bokstavelig!) Felt 1 omfatter det kvalitative kulturbegrepet, i betydninga høyverdige ytringer innafor kunst, vitenskap og religion. Kvalitative målestokker (god/dårlig) dominerer. Felt 2 kalles ofte det forvaltningsmessige kulturbegrepet, og er lik felt 1 utvida med blant annet idrett og fritidsaktiviteter. Forøvrig er utvidinga prega av kvantitative målestokker (rekorder, antall deltakere/tilskuere osv.). Felt 3 er det videste, og bygger på det samfunnsvitenskapelige kulturbegrepet. Dette feltet er temaet i denne undersøkinga.

Jeg har plukka ut noen eksempler på definisjoner av kultur:

• Kultur er det motsatte av natur (Anon.)
• Kultur er den menneskegjorte delen av våre omgivelser (M.J. Herskovits)
• Kultur er vaner (Hartvig Frisch)
• Kultur består av all overført læring (C.K.N. Kluckhohn)
• Kultur består av det medlemmer i ei sosial gruppe må vite for å fungere akseptabelt i de virksomhetene de deltar i (Edgar H. Schein)
• Kultur er det komplekse hele som omfatter kunnskap, tro, kunst, lover, moral, skikker og alle ferdigheter og vaner som folk har lært i egenskap av å være samfunnsmedlemmer (Edward B. Taylor)

Det første er ingen fullverdig definisjon, den sier bare hva kultur ikke er, og tar dessuten litt feil – kultur og natur kan overlappe (se nedenfor under kulturminner). Den neste er et lite skritt videre, men passer bedre som ei forklaring av hva kulturlandskap er. Begge definisjonene er egentlig nokså snevre og statiske.

Den tredje og fjerde definisjonen tar utgangspunkt i adferd (Frisch) og kompetanse (Kluckhohn). Det er sentrale trekk ved enhver kultur, men definisjonene sier ingenting om dynamikken i kulturen.

De to siste definisjonene sier stort sett det samme, bortsett fra at den siste ramser opp endel kulturuttrykk. Begge ser kulturen i forhold til det å være medlem av et samfunn. Jeg bruker disse to som utgangspunkt i undersøkinga mi, men vil prøve å gjøre dem mer dynamiske.

I figuren til høyre har jeg plassert et samfunn i sentrum. Det er ei gruppe mennesker som samhandler, for eksempel et lokalsamfunn (les mer om det her). De er "omgitt" av en del nære rammevilkår som kan deles i ressurser og hindringer. Ressursene er alt som hører med til næringsgrunnlaget, hindringene er alle forhold (som regel fysiske) som folket i dette samfunnet må overvinne eller fjerne for å kunne utnytte ressursene bedre. De ytre rammevilkårene er "makter" som har sin base utafor lokalsamfunnet, sjøl om de kan ha representanter der. Disse maktene prøver med ulike midler (politikk, lover, religion, propaganda, media, reklame osv osv) å påvirke folket i lokalsamfunnet til å handle slik eller slik, til å velge sånn eller sånn. Disse ytre maktapparatene kan sjølsagt ha legitime grunner og gode hensikter med det de gjør. Modellen sier bare at de griper inn i livet til folket i samfunnet, den tar ikke stilling til om dette er bra eller ikke bra. Modellen kan se statisk ut, men alle delene endrer seg stadig. Folket i samfunnet skiftes ut gjennom fødsler og dødsfall, innflytting og utflytting; nye ressurser kan komme i tillegg, mens gamle blir tømt; hindringer kan bli fjerna, men nye kan dukke opp; og de ytre rammevilkårene skifter nærmest fra dag til dag.

De som bor i dette samfunnet, har en rekke mer eller mindre grunnleggende behov. Jeg antar at disse fire er de viktigste:

• mat og drikke for magen
• varme og klær for kroppen
• trygghet for dagen og framtida
• åndelig ro og velvære for sinnet

Folkene i samfunnet vil prøve å tilfredsstille flest mulig av disse behovene så langt det lar seg gjøre. Det krever en rekke løsninger for å tilpasse seg rammevilkårene, og også tiltak for å påvirke dem. Hvordan oppstår disse løsningene og tiltakene? Jeg låner en modell fra "Sårbarhet och självtillit" av Lars Dahlgren og Bo Mårtensson (NordRefo 1983) i den diskusjonen.

Her er menneskene plassert i sammenheng med sine behov og de nære rammevilkårene, i hvert fall ressursene. For å utnytte dem til å dekke behovene, altså skape et livsgrunnlag, setter de i gang virksomheter. Et annet og kanskje bedre ord for disse virksomhetene er samhandling. Det forteller både at det dreier seg om kollektiv handling, og at det ikke bare gjelder næringsvirksomhet. Samhandlinga spenner over et vidt register, fra det konkrete til det abstrakte, akkurat som behovene gjør det. Den foregår sjølsagt ikke uten gnisninger og strid, men det ser jeg bort fra akkurat nå. Hovedpoenget er at over tid – det vil si mange generasjoner – utvikler medlemmene i dette samfunnet gjennom samhandlinga et omfattende arsenal av små og store "løsninger" på hvordan de best skal dekke behovene sine slik de nære og de ytre rammevilkårene er.

Dette arsenalet av løsninger er det samme som ei tilpasning til rammevilkårene. Begrepet tilpasning må ikke oppfattes som bare "å snu kappa etter vinden". To viktige strategier er for det første å påvirke eller endre rammevilkårene, for eksempel ved å fjerne hindringer, og for det andre ta forholdsregler mot ei uønska utvikling. Begge utgjør aktive former for tilpasning.

Et meget viktig poeng ved denne modellen er dette: Kulturen til dette samfunnet er lik det totale tilpasningssytemet. Da er de viktigste bitene på plass for å sette opp en kulturdefinisjon som er bygd på resultatene av undersøkinga:

Kulturen til et gitt samfunn er et tilpasningssystem. Det rommer alle løsninger og forklaringer, tiltak og tradisjoner, ideer og verdier som medlemmene av dette samfunnet bruker kollektivt for å løse problemer som hindrer dem i å tilfredsstille sine behov – materielle og immaterielle – eller som de frykter kan gjøre det.

Vi kan utlede flere viktige trekk ved kulturen av denne definisjonen:

• Kulturen er et tilpasningssystem man lærer. Det nedarves ikke i genene.
• Kulturen er en prosess. Når rammevilkårene endrer seg, må tilpasninga få nye løsninger.
• Kulturen til naboområder med like rammevilkår vil vanligvis ha mange fellestrekk.
• Kulturen omfatter løsninger med ulik levetid, fra kort varighet til mange generasjoner.
• Kulturytringer og kulturaktiviteter er sansbare uttrykk for kulturen til et samfunn.

Med dette som grunnlag skal jeg se nærmere på det andre begrepet som jeg prøver å undersøke.

Kulturarv

Begrepet "arv" i menneskelig sammenheng er tvetydig. Det kan sikte til gener som overføres fra foreldre til barn, eller det kan gjelde verdier som overføres fra en generasjon til den neste. Siden kulturen ikke er kobla til genene, stryker jeg den første forklaringa og arbeider videre med den siste. Dette sier Wikipedia i det skrivende øyeblikk:

Et samfunns kulturarv kan sies å være hele den historiske plattformen samfunnet står på. I Norge kan det sies at denne har oppstått såvel ved nyskapning som ved at impulser er mottatt utenfra og innlemmet i norsk kultur. Slik spenner begrepet vidt og omfatter kulturelementer fra de eldste tider såvel som fra vår egen tid, fra alle sosiale lag og fra alle etniske grupper, praktstykker av høy kunstnerisk verdi såvel som dagligdagse bruksgjenstander, materielle såvel som immaterielle kulturelementer.

Definisjonen er uklar, og den spriker:

• "Den historiske plattformen" er et dårlig og forvirrende bilde i denne sammenhengen.
• Begrepet "kulturelementer" er uklart, men omfanget er tilsynelatende svært stort.
• Ordene "praktstykker" og "bruksgjenstander" viser imidlertid at kulturdefinisjonen er snever.

Det ser altså ut som definisjonen holder seg innafor det kvalitative kulturbegrepet, som er omtalt lenger opp. Wikipedia beskriver egentlig et enormt museum eller galleri, der ikke bare norske "kulturelementer" er samla, men også elementer fra andre etniske grupper.

Kunnskapsbasen "Ariadne" ved Universitetet i Oslo gjengir en definisjon av Svante Beckmann:

Kulturarv kan defineres som det en gruppe har overtatt av kultur fra foregående generasjoner, og som fungerer som en felles referanseramme i nåtiden. Begrepet kulturarv favner både materielle kulturminner som bygninger, kunstverk, kulturlandskap, manuskripter og bøker, og immateriell kultur som språk, religiøse ritualer og folkediktining.

Denne definisjonen er langt bedre, især i starten, imidlertid avgrenser også Ariadne begrepet kulturarv til bare å gjelde innafor det kvalitative kulturbegrepet. Men er ikke for eksempel matkultur og omgangsformer en del av kulturarven?

For å komme videre setter jeg opp noen krav til en definisjon av kulturarv:

• Kulturarv-begrepet må kunne anvendes på kulturen som heilhet.
• Begrepet må beskrive prosesser mer enn tilstander.
• Begrepet må gi muligheter til videre undersøking av kulturarven.

Språket er både en del av kulturarven og et viktig redskap i formidlinga av den. Det må derfor være forsvarlig å låne et ordpar fra det kulturfeltet. Ordforrådet til et mennesket kan deles i to: Den aktive delen av ordforrådet består av alle ord og vendinger som vi bruker i skrift og tale. Den passive delen av ordforrådet er de ord og vendinger som vi forstår når vi møter dem i skrift eller tale, men som ikke hører til vårt aktive ordforråd.

Den breie pila til høyre skal forestille kulturprosessen. Den er delt i to parallelle hovedsoner – den aktive kulturarven og den passive, pluss en ekstra sone på toppen, de nye løsningene som er i ferd med å bli en del av kulturen. Pilene skal forestille den stadige utskiftinga av løsninger. Gule piler viser nye løsninger som tas i bruk, blå angir løsninger som går over til den passive delen av kulturarven. Gule piler fra passiv til aktiv sone viser at "forlatte" løsninger kan bli tatt i bruk igjen ved behov.

Jeg definerer da kulturarven enkelt slik:

Den aktive kulturarven består av alle løsninger kollektivt brukt som en del av dagens tilpasning. Den passive kulturarven består av alle løsninger som er gått ut av kollektiv bruk, men som fortsatt er mulig å dokumentere.

Jeg skal nevne et par eksempler på prosessene som pilene i figuren antyder. Det første gjelder ordforrådet i språket. Ord er løsninger på problemet "hvordan skal jeg beskrive hva jeg tenker/meiner?"

Behovet for nye ord og uttrykk fører til stadige nylaginger. Den sida jeg skriver nå med en tekstbehandler, lagres på en harddisk for seinere å bli opplasta til nettstedet mitt på en server slik at den kan leses på internett med en nettleser. Setninga ville vært ganske uforståelig for tretti år siden.

Samtidig har mange ord gått ut av daglig bruk, for eksempel sammen med de redskapene de navngir. Brødjern, melkebunker og skjæringer var velkjente ord for et par hundre år siden, men i dag må de fleste slå opp i et leksikon for å finne betydninga.

Gamle ord kan bli tatt i bruk igjen, og her er personnavn et godt eksempel. Tidligere sørga oppkallinga for at gamle navn "levde videre", nå er det nok andre grunner til at Amanda, Kathinka, Konstance og Magdalene på nytt brukes som døpenavn etter mange års fravær i dåpsprotokollene. Uansett årsak, nå brukes de hyppig igjen.

Jeg henter det andre eksemplet fra de teknologiske løsningene, i dette tilfellet fiskebåtene. På sida om folkelig kunnskap forteller jeg blant annet om den gamle løsninga: Åpne båter med seil og årer. Det var en teknologi som blei pressa for langt mot slutten av 1800-tallet, og førte til katastrofale forlis med store tap av liv.

Etter noen år med elendig fiske rundt 1900, økte fangstene igjen fra 1905. Da valgte fiskerne ei ny løsning: Båter med dekk og motor. Det førte igjen til behov for større, dypere og mer skjerma havner. De gamle båtene kunne settes på land, de nye blei for store og tunge.

På 1930-tallet kom ei ny krise i fiskerinæringa, og slik beskrives den i "Norges offentlige utredninger", nr. 21 fra 1994:

Men mellomkrigstiden kom som vi alt har nevnt, til å bli en krisetid for fiskerinæringen - med prisfall, avsetningsproblemer og gjeldskrise. Dette resulterte i en viss primitivisering av fiskeflåten - d.v.s en tilbakevending til mindre båter og mindre effektivt utstyr.

Det som utredninga kaller "primitivisering av fiskerflåten", var rett og slett at fiskerne under de rådende forholdene henta fram igjen forlatte løsninger, blant annet mindre båter. Men sett fra deres side var utstyret neppe "mindre effektivt" – det passa trolig langt bedre til den aktuelle situasjonen. Effektivitet i 1994 er noe annet enn effektivitet seksti år tidligere.

Jeg har ikke drøfta innholdet i den grønne sonen i "kulturprosess-figuren", altså produksjonen av nye løsninger. Dette er et så omfattende tema at det vil få si egen side etter hvert. I stedet skal jeg undersøke det tredje begrepet jeg starta med.

Kulturminner

Loven om kulturminner setter opp denne definisjonen i § 2:

Med kulturminner menes alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til.

Et interessant poeng i starten: Det er knytta tro eller tradisjon til mange lokaliteter som ellers er uberørt natur. Det gjør at definisjonen "kultur er det motsatte av natur" blir problematisk.

Loven nevner spor, fysisk miljø og lokaliteter, og avgrenser dermed definisjonen til å gjelde fysiske kulturminner. Sjølve begrepet forteller dessuten at det omfatter minner om kultur, altså fortidige faser. Tidligere brukte man ordet "fornminner", det vil si minner om fortida.

Begrepet kulturminner har opplagt noe å gjøre med det jeg kaller den passive kulturarven, men kan vi sette likhetstegn mellom dem? Det må undersøkes nærmere. I figuren under har jeg sortert løsningene som utgjør den totale kulturprosessen i en del "løsningsområder". De mest abstrakte eller immaterielle er plassert øverst, de mest konkrete står nederst.

Denne inndelinga er bare et hjelpemiddel og ikke en presis beskrivelse. For det første er den neppe fullstendig, for det andre overlapper områdene, og for det tredje skiller ikke figuren mellom aktiv og passiv kulturarv.

Den passive kulturarven, slik jeg har definert den, omfatter forlatte løsninger fra alle disse områdene. Loven om kulturminner omfatter derimot bare "spor" fra de tre nederste områdene, ser det ut til, men lovteksten er ikke heilt klar.

Problemet er uttrykket "lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til". Lokalitetene regnes som en del av "vårt fysiske miljø", altså en av de to nederste områdene, mens tro og tradisjon hører heime blant de øverste. Slik loven sier det, ser det ikke ut som innslaget av tro og tradisjon er kulturminnet som skal vernes, men derimot stedet de er knytta til.

Her er noen eksempler på passiv kulturarv (= forlatte løsninger) som ikke er kulturminner etter lov-definisjonen:

• Skikken med "innledning" eller "introduksjon" i kirka av kvinner (gifte) som hadde født et barn (innafor ekteskapet!), døde ut i løpet av 1800-tallet. Den foregikk i praksis ved at presten leide den nybakte mora rundt alteret, etterpå kunne hun delta i gudstjenesta. Det var altså en renselsesprosess. Dette foregikk i alle kirker, men siden skikken er ei hending som ikke kan knyttes til en bestemt lokalitet, regner ikke loven den som et kulturminne.
• Sagn og eventyr skiller lag i forhold til definisjonen. I hvert fall alle sagn som inneholder ei stedfesting, vil kunne "smitte" lokaliteten og gjøre den til et kulturminne. Eventyrene er derimot aldri stedfesta, de vil derfor ikke kunne bli knytta til et fysisk kulturminne.
• Språket blir delt på tilsvarende måte. Alle ord og navn som kan knyttes til "spor, fysisk miljø eller lokaliteter", blir tatt vare på sammen med kulturminnet. Men svært mange ord har ikke denne muligheten, som for eksempel fuka (regntåke), rams (dårlig slåttemark) eller rekling (tørka strimler kveiterygg). De faller derfor utafor definisjonen.
• Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid at også alle skriftlige kilder tilsynelatende faller utafor. De er absolutt "spor etter menneskelig virksomhet", men ikke nødvendigvis "i vårt fysiske miljø". Andre lovverk beskytter imidlertid kildematerialet, likevel er det ulogisk at kildene ikke regnes som kulturminner.

Et viktig spørsmål må stilles før jeg undersøker videre: Hvorfor bevarer vi kulturminner? Svarene på det kan sprike sterkt:

• Fordi de er gamle.
• Fordi de gir et sted status.
• Fordi de er pene å se på.
• Fordi det finnes så få igjen.
• Fordi de kan lære oss noe.

Lista kan sikkert økes med mange punkter til. Jeg griper imidlertid fatt i det siste svaret.

Kulturminnene er ikke fortida, de er spor – forlatte løsninger – som den har etterlatt. Den passive kulturarven rommer utallige slike spor, kilder som gjør det mulig å sette opp hypoteser om det som har foregått tidligere. Men også den aktive kulturarven inneholder et vell av spor. Svært mange av de løsningene som utgjør den levende kulturen, har røtter langt tilbake i tida, og bærer derfor med seg svært mye informasjon om fortida.

Stedsnavn er et eksempel på utmerkede kilder som er fordelt mellom den aktive og den passive kulturarven. Men de er ikke kulturminner etter loven. Dermed kan de brukes fritt uten hensyn til opphav og betydning.

Jeg bruker områdenavnet Hålogaland som eksempel. Navnet er så gammelt at betydninga er usikker. Vi veit heller ikke hvor langt nord Hålogaland strakte seg, men sørgrensa mot Naumdøla-fylket gikk i hvert fall ved Bindalsfjorden. Området fra Bindalsfjorden til Saltfjellet kalles fortsatt Helgeland, den moderne varianten av Hålogaland-navnet.

Mange hevder at nordgrensa gikk ved Malangen i Troms, sikrere er det at Hålogaland bare omfatta kysten. Innafor lå Finnmarken, samenes land. Der blei riksgrensene mot Sverige og Finland etter hvert trukket, og Hålogaland økte på en måte i bredda.

I 1804 blei Nord-Norge utskilt fra Trondhjem stift som eget bispedømme, det fikk i 1918 navnet Hålogaland, som i 1952 blei delt i Sør-Hålogaland og Nord-Hålogaland bispedømmer. Dermed fikk områdenavnet i det minste administrativt et større omfang i lengderetninga – fra trøndelagsgrensa til russegrensa.

I 1999 blei et helseforetak etablert med sykehusene i Harstad, på Stokmarknes og i Narvik som enheter. Foretaket fikk navnet "Hålogalandssykehuset", til tross for at det ligger en rekke andre sykehus i Hålogaland, blant dem de to største – Tromsø og Bodø. Samtidig blei også andre forvaltningsorganer som omfatta Ofoten, Vesterålen og Harstad-regionen, utstyrt med Hålogaland-navnet, nærmest som et "merkevare-navn".

Denne innsnevringa av et allerede eksisterende og mye brukt navn til å gjelde bare en liten del av regionen, har så langt stort sett gått upåtalt hen. Helseforetaket er imidlertid oppløst, dermed svekkes grunnlaget for den endra og uhistoriske bruken av navnet. Et beslekta navn, Midt-Hålogaland, har fått økt bruk. Det er til gjengjeld langt mer logisk.

For å avrunde denne bolken av undersøkinga: Sjøl om loven allerede har definert hva et kulturminne er, vil jeg stille opp en alternativ definisjon.

Kulturminner er alle kilder, materielle og immaterielle, til tidligere tiders tilpasninger og historie.

Undersøkinga nærmer seg slutten, men enda et par ord må drøftes på tampen:

Kulturvern og kulturminnevern

Kulturminnevernet er de tiltak som loven om kulturminner foreskriver, og ordet er langt på vei sjølforklarende. Det dreier som om konservering, fredning og bevaring av de eldste kulturminnene. Tiltakene har et prisverdig formål, ikke minst fordi forskerne får stadig bedre metoder til å hente fortidskunnskap ut fra godt bevarte kulturminner.

Men er også kulturvern en konserverende og museal aktivitet? Faktisk ikke. Skal kulturen til et samfunn overleve, må den stadig endres og fornyes i takt med nye rammevilkår. Logisk sett må derfor kulturvern langt på vei bruke motsatt strategi av kulturminnevernet, og heller hindre konservering og tilstivning. Men det er et stort og omfattende tema som jeg skal undersøke på ei egen side.

Til slutt en mer spøkefull definisjon. Hva er det motsatte av kulturminnevern? Jeg har foreslått kulturmindrevern, og skal beskrive det gjennom en serie replikker:

Grunnsyn:
– La ikke gammelt skrot stå i veien for utviklinga!
Strategi:
– Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.
Tiltak:
– Gammel dritt, riv og brenn!
Unnskyldning:
– Å pokker, det visste jeg ikke ...