:tilbake til hovedsida..........jump to the English main page:

Dette er limerick-sida til Olaf Agnar Gausvik.

If you want to enjoy limericks, but not in Norwegian, then you can take a trip to (of course!) The Edward Lear Home Page! Og hvis du leser norsk: Kikk på limerick-sida til Bjørn Hisdal. Han har flere dikt der enn du finner på denne sida. Mine egne limericks finner du her.

Olaf Agnar Gausvik har lenge bidratt med limericks til gjestesida. Nå er det på tide han får sitt eget rom på dette nettstedet. Han kan forresten leses også i andre media, blant annet har han fått utgitt diktsamlinga "Det droplar og dryp" på Setesdalsforlaget. Den har tydeligvis slått an: På redaktørens eksemplar står det "2. opplaget", og sånt er sjelden kost innafor lyrikken.

På siste dagen av redaktørens ferie i nordnorsk solskinn kommer en bunke på elleve limericks fra Olaf Agnar, med den mollstemte kommentaren at "dette er meir eller mindre resultat av ein grå, regnfull og dårleg sommar", og tilføyinga "pt. Gdynia, Polen". Nei, det er ikke alltid så lett å vite hvor sola skinner og hvor det "droplar og dryp" når man velger reisemål. I sommer var det i hvert fall dårligere vær i Polen enn nærmere Nordpolen ...

Nok redaksjonell skadefryd, nå er det på tide å presentere limerickene, der Olaf Agnar starter med oversettinger av to engelske vers:

Eg nyttar ein del av mi tid til å endre verdien av pi til heil-talet tre. Eg vil ikkje ha med komma ein – fire – ein – fem og ni.	Redaktøren har grunnfag i matematikk og kjenner rimelig godt til konstanten pi. Olaf Agnar har uten tvil langt flere desimaler å fjerne enn de fem han har klart så langt. Antallet er uendelig, men han kan jo begynne med de 1.241.100.000.000 som blei utregna for noen år siden. Da antar jeg limericken svulmer opp til ei diktsamling på omlag førti millioner bind. Klarer han jobben med å sette pi=3, vil alle elever i verden juble.

Eg nyttar ein del av mi tid
til å endre verdien av pi
til heil-talet tre.
Eg vil ikkje ha med
komma ein – fire – ein – fem og ni.

Redaktøren har grunnfag i matematikk og kjenner rimelig godt til konstanten pi. Olaf Agnar har uten tvil langt flere desimaler å fjerne enn de fem han har klart så langt. Antallet er uendelig, men han kan jo begynne med de 1.241.100.000.000 som blei utregna for noen år siden. Da antar jeg limericken svulmer opp til ei diktsamling på omlag førti millioner bind. Klarer han jobben med å sette pi=3, vil alle elever i verden juble.

Under lesinga av de to første linjene ulma mistanken om at Olaf Agnar plagierer et av redaktørens egne limericks, men ordparet Time/rime står alltid laglig til for et pennehogg og er ofte brukt. Men den tredje linja er i hvert fall Olaf Agnar heilt aleine om.	En limerickforfatter fra Time finner ikke et ord som vil rime på vers-linje tre.

Olaf Agnar sier forøvrig at han har oversatt en rekke "naughty limericks", men lar dem ligge foreløpig av frykt for sensuren. Sensur? Her?? For å si det slik: Redaktøren driver ikke et kinesisk nettsted. Såkalt "ufine dikt" finnes allerede her i gården.

I den neste limericken demonstrerer Olaf Agnar at han kan flere verdensspråk enn engelsk og nynorsk:

Fru Gyldentann bindestrek Jensen har denne litt leie tendensen til å bli så fornem. Nu er hun blant dem som har fått ”pandemiinfluensen”.	Her viser Olaf Agnar at han behersker de språklige virkemidlene til fulle. Riksmålifiseringa er gjennomført til minste detalj – legg merke til at han skriver nu og ikke nå! Det er så man hører ordene uttalt med stram overleppe.

Knapt noe fryder redaktøren mer enn et velretta spart mot reklamespråket. Derfor er det lett å hoppe over hva Pedersen foretok seg i Budapest, og heller humre over snerten i sistelinja – bare det ikke var en svenske som blei best ...	Frå ein heisatur til Budapest kom Pedersen heim med attest frå eit ungarsk bordell. Med styr og med stell var han bokført med ”nest best i test”.

Sommer og trafikk hører sammen. Redaktøren har klekka ut mange limericks bak rattet – og glømt de fleste før han fant penn og papir. Det ser ut som Olaf Agnar har samme vanen, men han har i hvert fall rukket fram til tastaturet før versene forsvant ut av minnet.

Ein hjelpesam, stammande venn fekk meg ut i trafikken igjen, men det skjedde litt rart. Han sa: ”Klar!” og så: ”Klart!” og så kom det: ”Klarte du den?”	Det er ikke lett å lage god humor der poenget ligger i andres lyter, men Olaf Agnar klarer den svingen elegant. Han henger ikke ut den hjelpsomme pasasjeren med talefeil, utkjøringa i trafikken gikk tydeligvis greitt, og når enden er god, er allting godt.

Så er det kona sin tur. Her er det ikke snakk om noen lyte, tvert imot, kona hører til den typen mennesker som sier ting så presist som mulig. Redaktøren er enig med henne, en trikk er i hvert fall ikke en bil, og en buss heller ikke. Olaf Agnar sier ingenting om hva som videre skjedde, men vi får håpe han er klar over at kona kaller en spade en spade, og ikke ei skuffel.	Ved mi side, med falkeskarpt blikk sjekka kona all høgretrafikk: ”Eg ser ingen bil!”, og så la ho til: ”men der kjem ein buss og ein trikk!”

Det budde ein bonde på Hå med det stuttaste namn du kan få, for Jo heitte karen, og Å heitte garden. Det var alt om Jo Å ifrå Hå.	Redaktøren er misunnelig og ønsker han sjøl hadde talent nok til å begå en så fortetta og poengtert limerick som denne. Hå-kvadet til Olaf Agnar kvalifiserer også til en soleklar plass på sida med korte dikt.

For å gjøre det klart: Dette er ikke en allegori over professor Jon Bings salg av domenenavnet sitt til Microsoft, som har laga en søkemotor kalt – Bing. Derimot er det en advarsel til alle som har glømt at "what goes up must come down".	Om ballongfører Bing blir det sagt (og det med en smule forakt) at etter den dagen han steg opp fra Skagen, har han mista all bakkekontakt.

Og så var det Terje som tykte at han hadde så plettfritt eit rykte. Det vart borte ei natt og han fann det ’kje att om han leita med lys og med lykte.	Olaf Agnar er flink til å si ting mellom linjene. Her ligger mysteriet skjult i tredje linja – hva skjedde da? Leseren får ikke noe hint, bare ei kryptisk opplysning om at det ikke var mulig å finne igjen det tapte, verken med lys eller med lykte. Det spiller mindre rolle, Olaf Agnar har rett og slett laga en parafrase over den djupe sannheta at det tar et heilt liv å bygge opp et godt rykte, men man trenger bare ei natt på å ødelegge det.

Og så var det Terje som tykte
at han hadde så plettfritt eit rykte.
Det vart borte ei natt
og han fann det ’kje att
om han leita med lys og med lykte.

Olaf Agnar er flink til å si ting mellom linjene. Her ligger mysteriet skjult i tredje linja – hva skjedde da? Leseren får ikke noe hint, bare ei kryptisk opplysning om at det ikke var mulig å finne igjen det tapte, verken med lys eller med lykte. Det spiller mindre rolle, Olaf Agnar har rett og slett laga en parafrase over den djupe sannheta at det tar et heilt liv å bygge opp et godt rykte, men man trenger bare ei natt på å ødelegge det.

Mer om Terje, og igjen et blinkskudd fra Olaf Agnar. Redaktøren tør ikke spørre om limericken har sjølbiografiske innslag, men bøyer seg i stedet halvveis i støvet for det smarte poenget. Hvilket kaliber, forresten?	Då Terje tok tjuvpermisjon frå geværeksersisen på mo’n, så angra han nesten for tjuvpermis-festen var så heftig at han blei kanon.

I bygdeavisa SydVest tok dei inn referat frå ein fest (av det våtare slaget) i Krabbefangstlaget. Kasseraren krabba visst mest.	Er det Terje en gang til? Olaf Agnar tier om det, derimot gir han et geografisk hint. Redaktøren har funnet ut at SydVest er navnet på en lokalfjernsyn-stasjon i Kvinnherad, lokalisert til Uskedalen. Hmmm. Er ikke det fødestedet ditt, Olaf Agnar?

Akkurat. I fryden over at a) han hadde fått sin egen limerick-side, og b) at det slutta å regne i Gdynia, piska Olaf Agnar farta opp på sin Pegasus og sendte en ny bunke nordover til en takknemlig redaktør. De første 'rickene er oversatt fra engelske "naughty limericks", men det skal mer til for å skape rødme hos redaktøren, som en gang var lektermannskap i Statens Havnevesen!

Først en samlivsreportasje fra Trå ... hmmm, Kvinnherad igjen, Olaf Agnar? Velvel, dette er da ei ganske tekkelig historie. Det mest pirrende er faktisk at den foregår innafor ekteskapet, og i tillegg at nivået på sengesnekringa i Sunnhordland trenger ei opprustning.	På soveromslemmen på Trå stod husbonden så spenstig på for å tekkes madammen, at senga brøt sammen, og ”skuddet” gikk rett i det blå.

På ei sporvogn let Mari fra Møre seg hastig, men heftig forføre av ein nattkonduktør. Han reiser som før, men sportsvogn blei det ho fikk kjøre.	Godt å se at det ikke bare er oss nordinger som liker å fleipe med møringer. Men rett skal være rett, folket nord for Stadt er jamt over flinke til å få investeringene sine til å vokse, for ikke å si yngle. Takk til Olaf Agnar for ei grei oversetting av Tennesse Williams' drama "A Streetcar Named Desire"!

Tja, hva skal man kalle en sånn situasjon? Peniært sjølskudd, kanskje? Forøvrig skjønner ikke redaktøren heilt problemet. Nick er jo rørlegger, og de karene veit som regel råd for å få utløp i riktig retning. Men som regel blir regninga uhorvelig stor.	Det fortelles om rørlegger Nick som hadde en knekk på sin pikk, at han brettet den "double", men fikk en del "trouble" med hvorhen det kom når det gikk.

Den engelske turneren Nick har prøvd ut en ny gymnastikk. Hver gang han får stå, balanserer han på sin steinharde prikk prikk prikk prikk.	Der var Nick på ferde igjen, nå som turner. Denne gangen veit i hvert fall redaktøren hvilket navn han skal sette på fenomenet. "På stående fot" heter visstnok på latin stande pedi. Da må vel dette bli stande peni, og så låner jeg prikkene til Olaf Agnar.

Så over til heimlige tilstander i bygd og by:

Olaf Agnar kaller denne historia "Ei opplagd, men uapetittleg sak for mattilsynet". Kan så være, men redaktøren, som prøver å være miljøbevisst, vil gjerne framheve ei anna vinkling: Denne kokken holder seg til to viktige prinsipper, nemlig a) du skal ikke sløse med viktige næringsstoffer, og b) resirkulasjon er positivt. Bellona burde juble for karen!	I lapskausutsalet på Fjell var kokken så stupfull ein kveld at han spydde i panna. Dei høyrde han banna og seia: ”Vi sel likevel”.

A couple of the most Al Gorest who fight for the Earth and the poorest, will from now on include an act in the nude. They call it “We’re fucking for forest”.	Så fra landlig idyll og over til Quart-festivalen 2004. I den urbane settinga der blei sjølsagt visse rurale aktiviteter flytta fra stille buskaser og opp på scenen, bokstavelig talt for full musikk. Såvidt redaktøren kan bringe i erfaring, har avskoginga rundt i verden fortsatt ufortrødent etterpå. De sto vel ikke hardt nok på ...

Etter disse to kulturinnslagene senker redaktøren støynivået noen grader og gir plass for en av spesialitetene til Olaf Agnar – "rægedikt" til ei kosespalte i Fevennen (avisa Fedrelandsvennen, for de uinnvidde):

Denne kulinarick'en er både elegant og djup. Olaf Agnar leverer ikke en rapport om et godt måltid, men om håpet og forventninga at han skal oppleve det på nytt. Det er slike drømmer som får en til å bære over med holke, snøfall og stormer gjennom en lang vinter, og samtidig glømme en nettopp tilbakelagt skittsommer.	Eg lever med lengt, og i von om ein skikkeleg, saftig porsjon av reker og hummar, av CB som skummar, og loff, majones og sitron.

Det er kveld på verandaen min, eg har opna ei god flaske vin og maular litt ræge, let meg vederkvege, og synest at ferien er fin.	Nåja, det er likevel lov å lov å rapportere fra nuet, som det heter. Her er det sørlandsstemning i store porsjoner, og folk i samme aldersgruppe som redaktøren (som er tre år eldre enn Olaf Agnar), vil finne et ekko av Jens Gundersen her. Han satt rett nok på trammen, men en veranda er ikke å forakte.

Etter dette lavmælte interludiet skrur Olaf Agnar opp tempen og tempoet:

Her dukker faktisk vår gamle venn Terje opp igjen (bla litt oppover på sida). Nå er han mannskap i den kongelige norske marinen og har tatt en lite tjuvperm. Akk jasann, marinegastene skal alltid leve opp til et ideal fra kanonbåtdiplomatiet: La det gå ut over omgivelsene.	Maskinisten på KNM Tjeld tok uløyves landlov ein kveld, men han angra det nesten for på tjuvpermis-festen blei fyren fullstendig propell.

I senga hos herr og fru Flekkerø, på ferie borte på Brekkestø, blei det smular han fekk i veka som gjekk for nattmaten hennar var knekkebrød.	Trestavings enderim! Det er en av redaktørens yndlingsknep, men det lykkes han sjelden med, til tross for at Nord-Norge kryr av stedsnavn i den rytmen. Forresten, det knekkebrødet i sistelinja – er det ikke en koffert i kulissene her? Jfr. problemet til Rick litt høyere på sida.

Obs obs: Politisk limerick! Men egentlig er ikke politikk i denne sammenhengen særlig relevant lenger. I vår postmoderne av-ideologiserte tid kan man være hva som helst og på samme tid. Salatbollekulturen har gjort en marxistisk kapitalist nærmest til en normalitet, og høyre/venstre-linja i politikken er radbrukket til den aller mest ligner et skjærereir. Framskritt? Neppe.	Han kallar seg gamal marxist, men ein ting er sikkert og visst, i heimbygda vår veit eg alle forstår han er reindyrka kapitalist.

Og så var det tausa på Fet som låg heile natta og gret fordi han som ho venta fann ei blidare jenta enn tåretauspersa på Fet.	Her vil en limerick-puritaner nesten vifte peikefingeren av ledd: Det er ulovlig å bruke samme rimord i første og siste linje! Nei, vent nå litt, gutter (og noen jenter). Dette gjorde klassikeren over alle klassikere, Edward Lear, i nesten hver eneste limerick. Nemlig!

Nå har Olaf Agnar og hans Pegasus riktig fått dampen opp, klampen i bånn og ånden i høygir. Dermed flommer det elleve vers inn i mailboksen til redaktøren, som sjølsagt gliser fra øre til øre over slik produktivitet.

Her redegjør ikke Olaf Agnar heilt ut hvorfor fru Try leverte tilbake mannen sin – a) hadde han gått ut på dato? b) hadde viktig del røket? eller c) hadde hun fått øye på årets nye modell? Ettersom navnet på dama er engelsk, med den norske betydninga "å prøve", kan man gjette på en kombinasjon av a) og c).	Den uvanleg så kresne fru Try reklamerte på alt – Gud forby – som ho kjøpte inn. Og husbonden sin; han bytte ho ut i ein ny.

Det var seg ein husbond på Grue som støtt kalla kona ”min due”. Men han angra seg fort for fuglen flaug bort og kom aldri heimatt til Grue.	Her bruker Olaf Agnar på nytt samme rimord i første og siste linje, men redaktøren har aldri før sett et så glimrende limerickpoeng ved gjentakinga som her. Norsklektoren på lærerskolen la stor vekt på at formfullendte klassiske romaner eller dramaer alltid ender der de starta, som ei god fem-mil. Lektoren het riktig nok ikke O.A. Gausvik, men virkemidlet er det samme.

Aah, svenskevits! Hadde de enda gjort den samme tabben i fotball og ishockey, da ville den idrettslige likestillinga mellom nabolandene blitt bedre, og vi kunne fått en brukbart grunnlag for å drøfte ei gjenforening etter vel hundre år med hver våre landslag, krim-forfattere og kongehus. Hm, redaktøren rota seg visst ut på viddene her ...	Clas Göran som jakta i Rogen, han sikta så stødig på bogen, men vår skotredde venn, lukka augo igjen og traff mellom rompa og skogen.

”Kva var tema i kyrkja, Mor lille?” spurde Jeppe forsiktig fru Nille. ”Det var Synda, min venn.” ”Og kva sa dei om den?” ”Den mislika presten vår ille!”	Ja, prestene er nok programforplikta til å meine det – i teorien, i hvert fall. Redaktøren er historiker og har sett en god del avvikende praksis på det feltet. Siden Olaf Agnar bruker figurer fra Holberg, vil redaktøren bruke som eksempel presten Ponosse og hans husholderske Honorine i "Et forargelsens hus" av Gabriel Chevallier. La oss si det slik at Ponosse hadde et ganske pragmatisk syn på visse synder.

”Kva var tema i kyrkja, Mor lille?”
spurde Jeppe forsiktig fru Nille.
”Det var Synda, min venn.”
”Og kva sa dei om den?”
”Den mislika presten vår ille!”

Ja, prestene er nok programforplikta til å meine det – i teorien, i hvert fall. Redaktøren er historiker og har sett en god del avvikende praksis på det feltet. Siden Olaf Agnar bruker figurer fra Holberg, vil redaktøren bruke som eksempel presten Ponosse og hans husholderske Honorine i "Et forargelsens hus" av Gabriel Chevallier. La oss si det slik at Ponosse hadde et ganske pragmatisk syn på visse synder.

Redaktøren trodde først at Olaf Agnar i dette verset plagierte Josef G. Larsen og hans "I morgon, i morgon, men ikkje i dag", men den visa fortsetter (held fram) med "men idag, nei idag gjer eg ikkje det slag". Dessuten, Olaf Agnar har meisla ut et heilt anna poeng når det gjelder latstauren i limericken. Som de sier på vestlandsk: Mañana!	”I dag gjer eg ikkje det grann,” fekk kona som svar frå sin mann. ”Altså, nett som i går?” ”Ja, som du forstår, eg vart ikkje ferdig,” sa han.

Så annonserer Olaf Agnar freidig "Tre vestlandsrick". Jeg håper han veit hva han gjør. At man ikke blir profet i si eiga heimbygd, er til å leve med, men å bli erklært persona non grata er mange hakk verre.

Ein mjølkekubonde i Sveio, han synte seg fram for budeio i Adam si drakt og all mandommens prakt. Ho syns ikkje da va’ sværa greio.	Redaktøren har sagt det før: Dialektene er uovertrufne til limerickbruk. Prøv å oversette denne til Rigsmaal, det blir bleike og blodlause saker, det. Da ville nok utstyret til mjølkekubonden krympa til null!

Det er avgjort musikk i de vestnorske stedsnavnene. Der er man ikke redd for å smelle til med både to og tre vokaler på rappen. Kanskje fire også, for alt det redaktøren veit. Men han veit i hvert fall nok til å avsløre at Olaf Agnar ikke beveger seg langt fra heimplassen for å finne navn med klang. Han er heldig som ikke er født på Bekkelaget, Lambertseter eller Ekeberg.	Det var storfiskar Bjarte frå Bjoa, han fiska med makk og med troa etter aure og laks, og han hadde slik flaks at det er ikkje makk att på Bjoa.

Ei skikkeleg heks ifrå Etne av dei suraste, sinte og gretne, drog ein gong på smilen. Eit slikt brot på stilen gjorde folket i Etne heilt skvetne.	Fremdeles (framleis) i Sunnhordland. Nei, dette er ikke ei historie fra tider da kvinner blei brent på bål. Det er i stedet en allegori om det viktigste våpnet i alle konflikter: Overraskelsesmomentet. Tenk om Hitler hadde smilt en gang – det kunne blitt katastrofe for de allierte, og ordspråket måtte omskrives til "den som ler først, ler best". Så bra at Olaf Agnar ikke skreiv denne limericken før krigen.

Ei skikkeleg heks ifrå Etne
av dei suraste, sinte og gretne,
drog ein gong på smilen.
Eit slikt brot på stilen
gjorde folket i Etne heilt skvetne.

Fremdeles (framleis) i Sunnhordland. Nei, dette er ikke ei historie fra tider da kvinner blei brent på bål. Det er i stedet en allegori om det viktigste våpnet i alle konflikter: Overraskelsesmomentet. Tenk om Hitler hadde smilt en gang – det kunne blitt katastrofe for de allierte, og ordspråket måtte omskrives til "den som ler først, ler best". Så bra at Olaf Agnar ikke skreiv denne limericken før krigen.

Akk ja, språklige misforståelser har skapt mye rabalder (hehehe) opp gjennom tidene. I dette tilfellet var nok begge parter uskyldige i feiltolkninga og det som fulgte. En krangelaktig prest nordpå brukte fremmedord i skumlere hensikt. Han gikk mot tap i alle diskusjoner, men gjorde motparten stum ved å si: "Det der argumentet er ekvivalent!" Det er mulig han egentlig meinte "ekvivokt", som dette diktet er på grensa til å være, men Olaf Agnar står fjellstøtt i nedslaget.	Da hybelvertinna, fru Funder, ba om å få se -, ble det plunder. Testimonier var ei noe kjent ord for meg så jeg gjorde en fryktelig blunder.

Akk ja, språklige misforståelser har skapt mye rabalder (hehehe) opp gjennom tidene. I dette tilfellet var nok begge parter uskyldige i feiltolkninga og det som fulgte. En krangelaktig prest nordpå brukte fremmedord i skumlere hensikt. Han gikk mot tap i alle diskusjoner, men gjorde motparten stum ved å si: "Det der argumentet er ekvivalent!" Det er mulig han egentlig meinte "ekvivokt", som dette diktet er på grensa til å være, men Olaf Agnar står fjellstøtt i nedslaget.

Da hybelvertinna, fru Funder,
ba om å få se -, ble det plunder.
Testimonier var ei
noe kjent ord for meg
så jeg gjorde en fryktelig blunder.

Mitt forhold til egder er kjærlig, men kunne de bare bli ærlig, oppriktig forbanna og si noe anna enn: "Æ li'er det ikke no' særlig."	For de uinnvidde: "Egder" er betegnelsen på folk fra Agder, Aust som Vest. Det slår redaktøren hvor engelske egdene er, med gentlemanske reaksjoner og understatement i svarene. Forholdet mellom de to sidene av Nordsjøen må ha blitt betraktelig tettere og bedre siden Terje Vigen sine dager.

Her illustrerer Olaf Agnar til en viss grad noe Ambrose Bierce sier i "The Devils Dictionary": "Kjærlighet er en midlertidig sykdom som kan helbredes ved ekteskap." Olaf Agnar følger imidlertid utviklinga noen skritt videre, til det punktet der kjærlighet og romanse har bleikna langt inn i den kalde krigen og blitt terror. Men pass nå på: Ingen er så avhengige av hverandre som bitre motstandere. Derfor heter det terrorbalanse.	For lengst og for godt har Al Hansen, sagt farvel til den store romansen. - Etter ti harde år, er familien vår, blitt omdøpt til "terrorbalansen".

Her illustrerer Olaf Agnar til en viss grad noe Ambrose Bierce sier i "The Devils Dictionary": "Kjærlighet er en midlertidig sykdom som kan helbredes ved ekteskap." Olaf Agnar følger imidlertid utviklinga noen skritt videre, til det punktet der kjærlighet og romanse har bleikna langt inn i den kalde krigen og blitt terror. Men pass nå på: Ingen er så avhengige av hverandre som bitre motstandere. Derfor heter det terrorbalanse.

For lengst og for godt har Al Hansen,
sagt farvel til den store romansen.
- Etter ti harde år,
er familien vår,
blitt omdøpt til "terrorbalansen".

Olav Aurvoll og bladet hans ”Grenda” er i Kvinnherad blitt ei legenda, og mangt blir fortalt. Med ei god klype salt så svel du det meste, kan henda. Med stoffmangel måtte han strida, men nett før det gjekk ut med tida var løysinga klår. Han skreiv at ”Det står ikkje noko på denne her sida”.	Olaf Agnar har sans for originaler, bare les boka hans om Gustaven! Denne dobbelt-rick'en handler som "Grendamannen", som må ha vært en uvanlig ærlig redaktør. Redaktøren minnes en gammel fleip om de to sovjetiske avisene Pravda ("Sannhet") og Izvestia (Nyheter): "Det finnes ingen Pravda i Izvestia, og ingen Izvestia i Pravda." Men Grendamennen sa sannheta om innholdet eller mangelen på det i avisa si. Ære være han for det! Man kunne spart mye verdifull skog dersom alle redaktører hadde holdt seg til samme leveregelen.

Olav Aurvoll og bladet hans ”Grenda”
er i Kvinnherad blitt ei legenda,
og mangt blir fortalt.
Med ei god klype salt
så svel du det meste, kan henda.

Med stoffmangel måtte han strida,
men nett før det gjekk ut med tida
var løysinga klår.
Han skreiv at ”Det står
ikkje noko på denne her sida”.

Olaf Agnar har sans for originaler, bare les boka hans om Gustaven! Denne dobbelt-rick'en handler som "Grendamannen", som må ha vært en uvanlig ærlig redaktør. Redaktøren minnes en gammel fleip om de to sovjetiske avisene Pravda ("Sannhet") og Izvestia (Nyheter): "Det finnes ingen Pravda i Izvestia, og ingen Izvestia i Pravda." Men Grendamennen sa sannheta om innholdet eller mangelen på det i avisa si. Ære være han for det! Man kunne spart mye verdifull skog dersom alle redaktører hadde holdt seg til samme leveregelen.

Dette er kjent stoff! Redaktøren er bygdebokforfatter og dermed slektsforsker, pluss at han har merkelige slektsforhold i sin egen genealogi, for eksempel en oldefar som blei svoger til si datter, som på si side blei tante til sine halvsøsken. Legg til at oldefaren også blei onkel til sine barnebarn, da er forvirringa total. Lurer på hva de skreiv på julegavelappene?	Da Gro ble gravid med herr Sahr, fikk han sønnen, en alt voksen kar, til å tre inn i stedet. Det ugreie med det var at barnet ble bror til sin far. Av all denne kokkelimonkel ble slektstavla rimelig dunkel, men gutten var smart og så ganske klart at han ble sin selvegne onkel.

Et kvakksalverfirma fra Fister solgte avkok av asketrekvister, med bismak av vin - som kreftmedisin. I tillegg så snekra de kister.	Olaf Agnar kommenterer denne lett makabre og visstnok sanne limericken med "Etter mitt syn må det vera den optimale forretningsideen." Enig, enig, i tippinga kalles det heilgardering. Men Fister er jo et sted i Rogaland og ikke på Sunnmøre – hvordan forklarer du det, Olaf Agnar???

Forresten, sunnmøringene har jo nå fått alvorlige konkurrenter innafor næringslivet. Kineserne har tydeligvis sikra seg hjelp også fra naturkreftene i strevet med å etablere seg på Vestlandet. Nei, det var andre tider før Sunnmørsbanken gapte for høgt og skreva for langt under jappetida! Det var der islendingene gikk på kveldskurs ...	Då stormkast tok skiltet ei natt, var det berre HA DONG som hang att på HARDANGER HOTELL. Folk tenkte: - Javel, her skal ein kinesar ta fatt.

Å læra seg Fadervår, baud på vanskar for Eva og Aud. "I all Æva", var greitt, men skikkeleg leitt å ikkje få med "i all Aud".	Til all lykke har redaktøren lærarskula og måtte lære både salmer og bønner på begge målformene. Men han lærte også gamalnorsk og leste Ivar Aasen, derfor ler han godt av dobbeltpoenget i sistelinja. Gjør andre det?

Det er dette redaktøren har frykta lenge: ASCII-tyranniet vil skape uante følger i framtida. Foreldre vil unngå å gi ungene døpenavn med æ, ø og å, Brønnøysund blir til Broennoeysund, og Odd Einar Dorum er ferdig i politikken for godt. Et salig smorgasbord, som USAnerne sier.	Då Sjur var på avvenningskur, fekk eg mail frå den gamle filur: ”Vi horer litt daglig, og fyller oss faglig.” (Han hadd’ ikkje norsk tastatur.)

Ny bunke åndsprestasjoner fra Olaf Agnar. Har det regna mye på Sørlandet i høst, montro?

Min holdning til sprit, den er grei. Jeg sier et soleklart nei, men som medisin er den fanden så fin, men da må den inntas med skei.	Akkurat! Her har vi den gamle historia om forma og innholdet: Sjøl det mest betenkelige innhold i våre gjerninger kan godtas, bare vi utfører dem i de rette formene, eller når vi finner et tildekkende navn på uhumskhetene. Politikerne kan det. Når de legger ned både skoler, barnehager og andre offentlige tilbud, sukrer de den bitre pillen og kaller medisinen effektivisering.

Han Peder har visst et mørkere syn på ståa enn den kampklare originalen heime som sa; "De sei æ e dum, men æ ska jammen vis dem at æ e dummar enn dem trur!" Synd at redaktøren ikke fikk brukt denne tidligere i høst. Nå er jo valgkampen over ...	Og so va da syndaren Gjest so betrudde seg te Peder prest om da såra og trista: ”Av alt da eg mista, so sakna eg vetet mitt mest.”

Ein limerickforfattar fr Fl med printer som ikkje skriv , f r lite p trykk, s no spør eg dykk om ein m te hjelpa han p .	Obs Obs! Klassiker! Av og til blir redaktøren ergelig over innsendte limericks, dundrer knyttneven i databordet og ræmjer: "Hvorfor kom ikke jeg på den vrien først?" Svar: Redaktøren er ingen Olaf Agnar. Herr Gausvik, denne må nå et større publikum!

Denne minner meg litt om enkelte lokale og regionale nettaviser som hver søndag og tildels mandag flommer over av ulykker og uhell og uhygge og andre u-saker. Forklaringa er sjølsagt at lesing av journalene til politi og brannvakt er billig journalistikk. Hadde de enda laget limericks av "nyhetene"! By dem et seminar om knepet, Olaf Agnar!	Frå brannvaktjournalen i Mo: "Vi fekk brannmelding 10.42. Huset brann ned til grunnen. Inga brannårsak funnen, men brannverninnsatsen var god."

"Det er blitt nokre nye vers", skriver Olaf Agnar, og får limerickskriving til å høres såre enkelt ut. Men jo strengere formkravene er, desto vanskeligere er det å få det til å se enkelt ut. Det ligger nok mange timers finsnekting bak disse versene.

For turbussjåføren frå Grut var skiltlesing møde og sut. Med årvake sinn fann han Västerås Inn, men han fann ikkje Västerås Ut.	Tja, denne sjåføren burde snarest skaffe seg en GPS. Men sjøl en så avansert redskap er ikke heilt til å stole på. Redaktøren kjørte i fjor gjennom et anleggsområde med omkjøring et sted på E18. Da viste GPS'en plutselig at bilen var bokstavelig talt på jordet. Den visste verken Ut eller Inn ei stund.

Smak på første linja, den viser at Olaf Agnar har røtter i gammelnordisk dikterkunst med bokstavrim, eller alliterasjon, som ekspertene helst sier. Betyr det samme, men fremmedordet høres antakelig finere ut. Ikke nok med det, i de to siste linjene lager to trykksterke vokaler et nytt bokstavrim. (Redaktøren er gammel norsklærer.)	Familien Kvåle frå Kvam var snille og gode som lam, men sonen på garden - det innrømte faren - vart aldri heilt skikkeleg tam.

Eit rykande ferskt lite nyhende: Hos bakaren Birger på Nylende tok det fyr her ei natt. No seier folk at han Birger sel brød som er nybrende.	Her utfører Olaf Agnar limerick-diktningas C-moment: Trestavingsrim i tre linjer! Og brødene er sjølsagt krydra med bokstavrim. Trestavingsrim er ikke lett. Redaktøren har gjort et tappert forsøk på si side, men måtte benytte seg av et lite nødrim. Og ingen bokstavrim.

Ja, sånn er det blitt, man går til antikvitetshandleren for å finne en ny partner. Redaktøren minnes en annonse i "Lofotposten" like etter krigen, da det var andre behov som styrte valget av ektefelle. Den lød: "Enke med sjark søker bekjentskap med ungkar som har bruk. Bill.merke: Så fisker vi."	Hos antikvitetshandler Brandt kan man gjøre et gullkupp iblant. Ja, enkefru Drake fant her en ny make, litt loslitt, men ellers kurant.

"Når drar dette fjøset av sted?" spør ein bymann på bussen til Ve. Då er Ve-bonden Are på pletten med svaret: "Så snart sauen har sett seg fint ned."	Redaktøren blei en gang, visstnok i 1971, invitert med for å se ei godt besøkt revyforestilling på Chat Noir (eller Sjanuar, som teateret vitterlig het i den gamle dampradioen). Revyen var godt spekka med mobbing av "pottitland", og redaktøren lo ikke. Han ler derimot godt når skribenter som Olaf Agnar vender latteren mot byen. Målet er egentlig ikke å latterliggjøre byfolk, men å skape en slags humorens terrorbalanse.

"Når drar dette fjøset av sted?"
spør ein bymann på bussen til Ve.
Då er Ve-bonden Are
på pletten med svaret:
"Så snart sauen har sett seg fint ned."

Redaktøren blei en gang, visstnok i 1971, invitert med for å se ei godt besøkt revyforestilling på Chat Noir (eller Sjanuar, som teateret vitterlig het i den gamle dampradioen). Revyen var godt spekka med mobbing av "pottitland", og redaktøren lo ikke. Han ler derimot godt når skribenter som Olaf Agnar vender latteren mot byen. Målet er egentlig ikke å latterliggjøre byfolk, men å skape en slags humorens terrorbalanse.

Vinteren er på hell, og sevja begynner å strømme igjen i årene til limerickforfatterne. Nå har Olaf Agnar krøpet ut av hiet på "det snøtunge Sørlandet", som han sier, og begått nye kvad. Værsågod!

Redaktøren er usikker på hvorvidt OAG har fått ekstra flyt i sevja, eller om han gir eksempel på sitatproblemer. Kanskje dette er en vri på historia om den militære avdelinga på utmarsj i gåsegang. Sersjanten i tet kviskra til nestemann: "Det er hundre stjerner i Kassiopeia. Send videre!". Et kvarter seinere kom en soldat halsende fram til teten: "Dem sier det er en hund som har stjært en kasse Bayer." Alt er til å misforstå.	“Eg va’ ikkje nett imponert!” Ja, slik vart han Ola sitert, men sanninga va’ at Ola han sa: ”Eg har ikkje sett ho på nært.”

Redaktøren er usikker på hvorvidt OAG har fått ekstra flyt i sevja, eller om han gir eksempel på sitatproblemer. Kanskje dette er en vri på historia om den militære avdelinga på utmarsj i gåsegang. Sersjanten i tet kviskra til nestemann: "Det er hundre stjerner i Kassiopeia. Send videre!". Et kvarter seinere kom en soldat halsende fram til teten: "Dem sier det er en hund som har stjært en kasse Bayer." Alt er til å misforstå.

“Eg va’ ikkje nett imponert!”
Ja, slik vart han Ola sitert,
men sanninga va’
at Ola han sa:
”Eg har ikkje sett ho på nært.”

Frå kona fekk rundbrennar Kjell GPS - det var siste modell, ein wide-screen versjon med GO TO-funksjon, og det innlagde vegpunktet Hell.	Rettelse: Denne er i hvert fall ikke til å misforstå. Spørsmålet er nå: Har Olaf Agnar skrevet Norges først GPS-rick? Uansett, kom ikke å si at limerickianerne ikke fornyer seg! (PS: Redaktøren har vært utallige ganger på jernbanestasjonen Hell, til og med på Gods Expedition.)

Olaf Agnar spesial: Trestavingsrim i første, andre og femte linje. Og på toppen av det heile – enda et GPS-rick. Og her får vi et velkjent GPS-problem: Dersom veien er omlagt og GPS'en ikke oppdatert, får man klar elektronisk beskjed om at man befinner seg på jordet, uansett hvor mye asfalt det er under hjula. Som nevnt før på denne sida: Redaktøren har opplevd det. På E18.	GPS'en til Gaute frå Gullestad viste tydeleg vegen han skulle ta frå Fjæra til Skare, men no sit han bare og ventar på Viking på Rullestad.

Fru Frantsen er autodidakt i kunsten å utøva makt. I stort som i lite let ho mannen få vite at sluttordet ikkje er sagt.	Her forteller Olaf Agnar egentlig om et stort politisk talent. Fru Frantsen burde gi blaffen i mannen sin og heller starte et parti. Eller bli leder for et av våre nåværende. Mannen hennes kunne sikkert bli leder av det aller største partiet i landet – sofavelgerne, med mindre han våkner og begynner å snakke om likestilling – for undertrykte menn. Alt er politikk.

Redaktøren har pløyd gjennom mange bøker og artikler som behandler teamet inspirasjon, men ingen steder nevnes det som har satt Olaf Agnar i sving med tastaturet: "Det har vore mykje snøvêr og innesitjing i februar så tankane har kverna i limerickrytme." Jaja. Noen poeter sitter ved en klukkende bekk og klekker ut rim, andre sitter altså og lytter etter brøyteplogen. Så til saka, Olaf Agnar februar 2010:

OA gir leserne et innblikk i skriveteknikken hans: "For nokre år sidan laga eg meg ei liste med Ord i navn/Navn i ord. Oppdaga no at her låg det idear til vers." Jaha, men redaktøren vil gjerne vite om Olaf Agnar er klar over at a) redaktøren nettopp har fylt halvfjers? b) at redaktøren også er forfatter? og c) at redaktøren skriver VERS? Ikke? Rein tilfeldighet, altså? I så fall: Snedig poeng, Olaf Agnar!

Det vart stelt i stand mykje kommers
då forfattaren fylte halvfjers,
men det var vel på kanten
at Per, jubilanten,
vart heidra med namnet Per Vers.

Drammensaren Hans Åge Druut
var ein godlynt og triveleg gut.
Sjølv når han var rusa
og let humla susa,
sa alle han såg edru ut.

Olaf Agnar utvider stadig bruken av virkemidler i limerickene sine. Dette må være i hvert fall Norges første limerick der poenget utnytter en sirkumfleks, og da meiner ikke redaktøren det takmønet man plasserer i ord som fôr, men om en særegen uttale av en del ord i trøndersk og nordnorsk. Drammen og andre sørnorske småbyer er som kjent befolka nordfra, så Hans kan godt være barnefødt i midnattsol. Også adferdsmønsteret kan tyde på det.

Tja, hvordan skal redaktøren klassifisere dette produktet? Er det ei reinspikka blødme? Eller, er det et tappert forsøk på et firestavingsrim, der andrelinja ikke er heilt med? Eller kanskje, er det en situasjonsrapport fra norsk skole? Dersom det siste er riktig, må vel Tullik ha prøvd seg med det som en politiker på høyresida nettopp kalte "tant-og-fjas-skole". Redaktøren har aldri skjønt hvorfor man beskylder tanter for fjasing.

Lærarinna med namn Tullik Lassen
vart oppsagd på dagen og plassen.
Ho var ikkje likt,
gjorde ikkje si plikt
og strevde med små-tull i klassen.

For snauskallen Hans Ola Rissen
er sydentur den store missen.
Vår snauklypte gut
kan ikkje gå ut.
Han får solstikk når han solar issen.

Redaktøren, som er partiell snauskalle, kjenner igjen problemet. En gang under en solfattig nordnorsk sommer dro han vinterbleik på sydentur til Sørlandet, fant ei god bok og la seg til å lese på Hamresanden i gnistrende solskinn. Boka var så fengslende at da siste side var lest, storma redaktøren til en gloheit bil på panisk jakt etter solkrem med faktor minst femti mens han skalv og hakka tenner.

Ja, sånn er det i idretten, der man alltid kan finne kvantitative mål for dyktigheta til en deltaker, enten det går på raskest, lengst, høyest eller mest. Hadde det bare vært så ryddig i politikken, men der mangler dessverre kvalitative mål for dyktighet. Den som alltid sørger for å stille først, havner før eller seinere på toppen av lista. Kummulert. Og blir statssekretær eller statsråd.

Det kan sies så mangt om Hans Tiller.
Han er ingen førstevalgs-spiller
for noe slags lag,
men hver eneste dag
er han en av de første som stiller.

Den neste bolken annonserer Olaf Agnar slik: "Så er det litt om dei store snømengdene på Sørlandet denne vinteren:"

Den gåvmilde Hannibal Hjort
annonserer at han vil gje bort
eit tonn silkeføre
utan krav om eit øre.
Det kostar deg berre transport.

Her har vi et utmerket eksempel på såkalte skjulte kostnader, i den ene enden av skalaen, for å si det slik. I den andre enden av skalaen minnes redaktøren hva Finn Gustavsen en gang kalte fosvarsbudsjettet: Utgift til utgifts ervervelse. Mellom disse ekstreme tilfellene av skjulte kostnader kan man plassere alle dem som kjører massevis av mil til Sverige for å handle varer som er LITT billigere enn i Norge pluss en del som er MYE dyrere. For ikke å snakke om sløsinga av dyrebar tid.

Et forslag: Vil det ikke være ei lurere løsning å sende snøen gjennom rør, og bruke den til å kondensere C₂H₅OH-damp som kommer fra et boblebad av gjær-og-sukkerholdig væske? Med slik snømengder som Olaf Agnar beskriver, vil lensmannen neppe komme seg fram til åstedet. Men OA driver vel bare heimeproduksjon av limerick'er ...	Eg har to meter snø utfor nova, og meire har vêrdama lova, så no spar eg han inn gjennom bakgangen min, og smeltar han inne i stova.

Fra fiskerlagsformannen Sindre
sin tale, vil alle erindre
hans velvalgte ord
”som avløpsrør for
det som rør’ seg i fiskerens indre.”

Her kommenterer Olaf Agnar kort: "Ein gamal forsnakkelse omforma til vers." Redaktøren lar seg ikke lure, dette er skjult mobbing av nordlendinger. Minst to stortingsmenn fra landsdelen er nemlig blitt tillagt denne replikken. Men la gå, hvor mange av dagens representanter fra Sør-Norge kommer med slike saftige utsagn? Det er lenge siden Per Borten bar staur og Kjell Bondevik var djupt såra og vonbroten.

Redaktøren er bygdebokforfatter og kjenner mange slik eksempler, rett nok fra eldre tider. Han har også lagt merke til ei interessant utvikling. De gamle fusjonene holdt, til tross for mange unger. De mer moderne fusjonene ender derimot ofte med det motsatte av fusjon – ei spaltning. Det må være ei lovmessighet her: Risikoen for at en fusjon mellom to personer skal ende med ei spaltning, er omvendt proporsjonal med antallet barn å forsørge.

Då sjubarnsfar Marius Mohn
vart kyrkjevigd med Mona Thon
som var mamma til tretten,
var ein skøyar på pletten
og kalla det for ein fusjon.