:tilbake til hovedsida..........jump to the English main page:

Dette er limerick-sida til Olaf Agnar Gausvik.

If you want to enjoy limericks, but not in Norwegian, then you can take a trip to (of course!) The Edward Lear Home Page! Og hvis du leser norsk: Kikk på limerick-sida til Bjørn Hisdal. Han har flere dikt der enn du finner på denne sida. Mine egne limericks finner du her.

Olaf Agnar Gausvik har lenge bidratt med limericks til gjestesida. Nå er det på tide han får sitt eget rom på dette nettstedet. Han kan forresten leses også i andre media, blant annet har han fått utgitt diktsamlinga "Det droplar og dryp" på Setesdalsforlaget. Den har tydeligvis slått an: På redaktørens eksemplar står det "2. opplaget", og sånt er sjelden kost innafor lyrikken.

På siste dagen av redaktørens ferie i nordnorsk solskinn kommer en bunke på elleve limericks fra Olaf Agnar, med den mollstemte kommentaren at "dette er meir eller mindre resultat av ein grå, regnfull og dårleg sommar", og tilføyinga "pt. Gdynia, Polen". Nei, det er ikke alltid så lett å vite hvor sola skinner og hvor det "droplar og dryp" når man velger reisemål. I sommer var det i hvert fall dårligere vær i Polen enn nærmere Nordpolen ...

Nok redaksjonell skadefryd, nå er det på tide å presentere limerickene, der Olaf Agnar starter med oversettinger av to engelske vers:

Eg nyttar ein del av mi tid til å endre verdien av pi til heil-talet tre. Eg vil ikkje ha med komma ein – fire – ein – fem og ni.	Redaktøren har grunnfag i matematikk og kjenner rimelig godt til konstanten pi. Olaf Agnar har uten tvil langt flere desimaler å fjerne enn de fem han har klart så langt. Antallet er uendelig, men han kan jo begynne med de 1.241.100.000.000 som blei utregna for noen år siden. Da antar jeg limericken svulmer opp til ei diktsamling på omlag førti millioner bind. Klarer han jobben med å sette pi=3, vil alle elever i verden juble.

Eg nyttar ein del av mi tid
til å endre verdien av pi
til heil-talet tre.
Eg vil ikkje ha med
komma ein – fire – ein – fem og ni.

Redaktøren har grunnfag i matematikk og kjenner rimelig godt til konstanten pi. Olaf Agnar har uten tvil langt flere desimaler å fjerne enn de fem han har klart så langt. Antallet er uendelig, men han kan jo begynne med de 1.241.100.000.000 som blei utregna for noen år siden. Da antar jeg limericken svulmer opp til ei diktsamling på omlag førti millioner bind. Klarer han jobben med å sette pi=3, vil alle elever i verden juble.

Under lesinga av de to første linjene ulma mistanken om at Olaf Agnar plagierer et av redaktørens egne limericks, men ordparet Time/rime står alltid laglig til for et pennehogg og er ofte brukt. Men den tredje linja er i hvert fall Olaf Agnar heilt aleine om.	En limerickforfatter fra Time finner ikke et ord som vil rime på vers-linje tre.

Olaf Agnar sier forøvrig at han har oversatt en rekke "naughty limericks", men lar dem ligge foreløpig av frykt for sensuren. Sensur? Her?? For å si det slik: Redaktøren driver ikke et kinesisk nettsted. Såkalt "ufine dikt" finnes allerede her i gården.

I den neste limericken demonstrerer Olaf Agnar at han kan flere verdensspråk enn engelsk og nynorsk:

Fru Gyldentann bindestrek Jensen har denne litt leie tendensen til å bli så fornem. Nu er hun blant dem som har fått ”pandemiinfluensen”.	Her viser Olaf Agnar at han behersker de språklige virkemidlene til fulle. Riksmålifiseringa er gjennomført til minste detalj – legg merke til at han skriver nu og ikke nå! Det er så man hører ordene uttalt med stram overleppe.

Knapt noe fryder redaktøren mer enn et velretta spart mot reklamespråket. Derfor er det lett å hoppe over hva Pedersen foretok seg i Budapest, og heller humre over snerten i sistelinja – bare det ikke var en svenske som blei best ...	Frå ein heisatur til Budapest kom Pedersen heim med attest frå eit ungarsk bordell. Med styr og med stell var han bokført med ”nest best i test”.

Sommer og trafikk hører sammen. Redaktøren har klekka ut mange limericks bak rattet – og glømt de fleste før han fant penn og papir. Det ser ut som Olaf Agnar har samme vanen, men han har i hvert fall rukket fram til tastaturet før versene forsvant ut av minnet.

Ein hjelpesam, stammande venn fekk meg ut i trafikken igjen, men det skjedde litt rart. Han sa: ”Klar!” og så: ”Klart!” og så kom det: ”Klarte du den?”	Det er ikke lett å lage god humor der poenget ligger i andres lyter, men Olaf Agnar klarer den svingen elegant. Han henger ikke ut den hjelpsomme pasasjeren med talefeil, utkjøringa i trafikken gikk tydeligvis greitt, og når enden er god, er allting godt.

Så er det kona sin tur. Her er det ikke snakk om noen lyte, tvert imot, kona hører til den typen mennesker som sier ting så presist som mulig. Redaktøren er enig med henne, en trikk er i hvert fall ikke en bil, og en buss heller ikke. Olaf Agnar sier ingenting om hva som videre skjedde, men vi får håpe han er klar over at kona kaller en spade en spade, og ikke ei skuffel.	Ved mi side, med falkeskarpt blikk sjekka kona all høgretrafikk: ”Eg ser ingen bil!”, og så la ho til: ”men der kjem ein buss og ein trikk!”

Det budde ein bonde på Hå med det stuttaste namn du kan få, for Jo heitte karen, og Å heitte garden. Det var alt om Jo Å ifrå Hå.	Redaktøren er misunnelig og ønsker han sjøl hadde talent nok til å begå en så fortetta og poengtert limerick som denne. Hå-kvadet til Olaf Agnar kvalifiserer også til en soleklar plass på sida med korte dikt.

For å gjøre det klart: Dette er ikke en allegori over professor Jon Bings salg av domenenavnet sitt til Microsoft, som har laga en søkemotor kalt – Bing. Derimot er det en advarsel til alle som har glømt at "what goes up must come down".	Om ballongfører Bing blir det sagt (og det med en smule forakt) at etter den dagen han steg opp fra Skagen, har han mista all bakkekontakt.

Og så var det Terje som tykte at han hadde så plettfritt eit rykte. Det vart borte ei natt og han fann det ’kje att om han leita med lys og med lykte.	Olaf Agnar er flink til å si ting mellom linjene. Her ligger mysteriet skjult i tredje linja – hva skjedde da? Leseren får ikke noe hint, bare ei kryptisk opplysning om at det ikke var mulig å finne igjen det tapte, verken med lys eller med lykte. Det spiller mindre rolle, Olaf Agnar har rett og slett laga en parafrase over den djupe sannheta at det tar et heilt liv å bygge opp et godt rykte, men man trenger bare ei natt på å ødelegge det.

Og så var det Terje som tykte
at han hadde så plettfritt eit rykte.
Det vart borte ei natt
og han fann det ’kje att
om han leita med lys og med lykte.

Olaf Agnar er flink til å si ting mellom linjene. Her ligger mysteriet skjult i tredje linja – hva skjedde da? Leseren får ikke noe hint, bare ei kryptisk opplysning om at det ikke var mulig å finne igjen det tapte, verken med lys eller med lykte. Det spiller mindre rolle, Olaf Agnar har rett og slett laga en parafrase over den djupe sannheta at det tar et heilt liv å bygge opp et godt rykte, men man trenger bare ei natt på å ødelegge det.

Mer om Terje, og igjen et blinkskudd fra Olaf Agnar. Redaktøren tør ikke spørre om limericken har sjølbiografiske innslag, men bøyer seg i stedet halvveis i støvet for det smarte poenget. Hvilket kaliber, forresten?	Då Terje tok tjuvpermisjon frå geværeksersisen på mo’n, så angra han nesten for tjuvpermis-festen var så heftig at han blei kanon.

I bygdeavisa SydVest tok dei inn referat frå ein fest (av det våtare slaget) i Krabbefangstlaget. Kasseraren krabba visst mest.	Er det Terje en gang til? Olaf Agnar tier om det, derimot gir han et geografisk hint. Redaktøren har funnet ut at SydVest er navnet på en lokalfjernsyn-stasjon i Kvinnherad, lokalisert til Uskedalen. Hmmm. Er ikke det fødestedet ditt, Olaf Agnar?

Akkurat. I fryden over at a) han hadde fått sin egen limerick-side, og b) at det slutta å regne i Gdynia, piska Olaf Agnar farta opp på sin Pegasus og sendte en ny bunke nordover til en takknemlig redaktør. De første 'rickene er oversatt fra engelske "naughty limericks", men det skal mer til for å skape rødme hos redaktøren, som en gang var lektermannskap i Statens Havnevesen!

Først en samlivsreportasje fra Trå ... hmmm, Kvinnherad igjen, Olaf Agnar? Velvel, dette er da ei ganske tekkelig historie. Det mest pirrende er faktisk at den foregår innafor ekteskapet, og i tillegg at nivået på sengesnekringa i Sunnhordland trenger ei opprustning.	På soveromslemmen på Trå stod husbonden så spenstig på for å tekkes madammen, at senga brøt sammen, og ”skuddet” gikk rett i det blå.

På ei sporvogn let Mari fra Møre seg hastig, men heftig forføre av ein nattkonduktør. Han reiser som før, men sportsvogn blei det ho fikk kjøre.	Godt å se at det ikke bare er oss nordinger som liker å fleipe med møringer. Men rett skal være rett, folket nord for Stadt er jamt over flinke til å få investeringene sine til å vokse, for ikke å si yngle. Takk til Olaf Agnar for ei grei oversetting av Tennesse Williams' drama "A Streetcar Named Desire"!

Tja, hva skal man kalle en sånn situasjon? Peniært sjølskudd, kanskje? Forøvrig skjønner ikke redaktøren heilt problemet. Nick er jo rørlegger, og de karene veit som regel råd for å få utløp i riktig retning. Men som regel blir regninga uhorvelig stor.	Det fortelles om rørlegger Nick som hadde en knekk på sin pikk, at han brettet den "double", men fikk en del "trouble" med hvorhen det kom når det gikk.

Den engelske turneren Nick har prøvd ut en ny gymnastikk. Hver gang han får stå, balanserer han på sin steinharde prikk prikk prikk prikk.	Der var Nick på ferde igjen, nå som turner. Denne gangen veit i hvert fall redaktøren hvilket navn han skal sette på fenomenet. "På stående fot" heter visstnok på latin stande pedi. Da må vel dette bli stande peni, og så låner jeg prikkene til Olaf Agnar.

Så over til heimlige tilstander i bygd og by:

Olaf Agnar kaller denne historia "Ei opplagd, men uapetittleg sak for mattilsynet". Kan så være, men redaktøren, som prøver å være miljøbevisst, vil gjerne framheve ei anna vinkling: Denne kokken holder seg til to viktige prinsipper, nemlig a) du skal ikke sløse med viktige næringsstoffer, og b) resirkulasjon er positivt. Bellona burde juble for karen!	I lapskausutsalet på Fjell var kokken så stupfull ein kveld at han spydde i panna. Dei høyrde han banna og seia: ”Vi sel likevel”.

A couple of the most Al Gorest who fight for the Earth and the poorest, will from now on include an act in the nude. They call it “We’re fucking for forest”.	Så fra landlig idyll og over til Quart-festivalen 2004. I den urbane settinga der blei sjølsagt visse rurale aktiviteter flytta fra stille buskaser og opp på scenen, bokstavelig talt for full musikk. Såvidt redaktøren kan bringe i erfaring, har avskoginga rundt i verden fortsatt ufortrødent etterpå. De sto vel ikke hardt nok på ...

Etter disse to kulturinnslagene senker redaktøren støynivået noen grader og gir plass for en av spesialitetene til Olaf Agnar – "rægedikt" til ei kosespalte i Fevennen (avisa Fedrelandsvennen, for de uinnvidde):

Denne kulinarick'en er både elegant og djup. Olaf Agnar leverer ikke en rapport om et godt måltid, men om håpet og forventninga at han skal oppleve det på nytt. Det er slike drømmer som får en til å bære over med holke, snøfall og stormer gjennom en lang vinter, og samtidig glømme en nettopp tilbakelagt skittsommer.	Eg lever med lengt, og i von om ein skikkeleg, saftig porsjon av reker og hummar, av CB som skummar, og loff, majones og sitron.

Det er kveld på verandaen min, eg har opna ei god flaske vin og maular litt ræge, let meg vederkvege, og synest at ferien er fin.	Nåja, det er likevel lov å lov å rapportere fra nuet, som det heter. Her er det sørlandsstemning i store porsjoner, og folk i samme aldersgruppe som redaktøren (som er tre år eldre enn Olaf Agnar), vil finne et ekko av Jens Gundersen her. Han satt rett nok på trammen, men en veranda er ikke å forakte.

Etter dette lavmælte interludiet skrur Olaf Agnar opp tempen og tempoet:

Her dukker faktisk vår gamle venn Terje opp igjen (bla litt oppover på sida). Nå er han mannskap i den kongelige norske marinen og har tatt en lite tjuvperm. Akk jasann, marinegastene skal alltid leve opp til et ideal fra kanonbåtdiplomatiet: La det gå ut over omgivelsene.	Maskinisten på KNM Tjeld tok uløyves landlov ein kveld, men han angra det nesten for på tjuvpermis-festen blei fyren fullstendig propell.

I senga hos herr og fru Flekkerø, på ferie borte på Brekkestø, blei det smular han fekk i veka som gjekk for nattmaten hennar var knekkebrød.	Trestavings enderim! Det er en av redaktørens yndlingsknep, men det lykkes han sjelden med, til tross for at Nord-Norge kryr av stedsnavn i den rytmen. Forresten, det knekkebrødet i sistelinja – er det ikke en koffert i kulissene her? Jfr. problemet til Rick litt høyere på sida.

Obs obs: Politisk limerick! Men egentlig er ikke politikk i denne sammenhengen særlig relevant lenger. I vår postmoderne av-ideologiserte tid kan man være hva som helst og på samme tid. Salatbollekulturen har gjort en marxistisk kapitalist nærmest til en normalitet, og høyre/venstre-linja i politikken er radbrukket til den aller mest ligner et skjærereir. Framskritt? Neppe.	Han kallar seg gamal marxist, men ein ting er sikkert og visst, i heimbygda vår veit eg alle forstår han er reindyrka kapitalist.

Og så var det tausa på Fet som låg heile natta og gret fordi han som ho venta fann ei blidare jenta enn tåretauspersa på Fet.	Her vil en limerick-puritaner nesten vifte peikefingeren av ledd: Det er ulovlig å bruke samme rimord i første og siste linje! Nei, vent nå litt, gutter (og noen jenter). Dette gjorde klassikeren over alle klassikere, Edward Lear, i nesten hver eneste limerick. Nemlig!

Nå har Olaf Agnar og hans Pegasus riktig fått dampen opp, klampen i bånn og ånden i høygir. Dermed flommer det elleve vers inn i mailboksen til redaktøren, som sjølsagt gliser fra øre til øre over slik produktivitet.

Her redegjør ikke Olaf Agnar heilt ut hvorfor fru Try leverte tilbake mannen sin – a) hadde han gått ut på dato? b) hadde viktig del røket? eller c) hadde hun fått øye på årets nye modell? Ettersom navnet på dama er engelsk, med den norske betydninga "å prøve", kan man gjette på en kombinasjon av a) og c).	Den uvanleg så kresne fru Try reklamerte på alt – Gud forby – som ho kjøpte inn. Og husbonden sin; han bytte ho ut i ein ny.

Det var seg ein husbond på Grue som støtt kalla kona ”min due”. Men han angra seg fort for fuglen flaug bort og kom aldri heimatt til Grue.	Her bruker Olaf Agnar på nytt samme rimord i første og siste linje, men redaktøren har aldri før sett et så glimrende limerickpoeng ved gjentakinga som her. Norsklektoren på lærerskolen la stor vekt på at formfullendte klassiske romaner eller dramaer alltid ender der de starta, som ei god fem-mil. Lektoren het riktig nok ikke O.A. Gausvik, men virkemidlet er det samme.

Aah, svenskevits! Hadde de enda gjort den samme tabben i fotball og ishockey, da ville den idrettslige likestillinga mellom nabolandene blitt bedre, og vi kunne fått en brukbart grunnlag for å drøfte ei gjenforening etter vel hundre år med hver våre landslag, krim-forfattere og kongehus. Hm, redaktøren rota seg visst ut på viddene her ...	Clas Göran som jakta i Rogen, han sikta så stødig på bogen, men vår skotredde venn, lukka augo igjen og traff mellom rompa og skogen.

”Kva var tema i kyrkja, Mor lille?” spurde Jeppe forsiktig fru Nille. ”Det var Synda, min venn.” ”Og kva sa dei om den?” ”Den mislika presten vår ille!”	Ja, prestene er nok programforplikta til å meine det – i teorien, i hvert fall. Redaktøren er historiker og har sett en god del avvikende praksis på det feltet. Siden Olaf Agnar bruker figurer fra Holberg, vil redaktøren bruke som eksempel presten Ponosse og hans husholderske Honorine i "Et forargelsens hus" av Gabriel Chevallier. La oss si det slik at Ponosse hadde et ganske pragmatisk syn på visse synder.

”Kva var tema i kyrkja, Mor lille?”
spurde Jeppe forsiktig fru Nille.
”Det var Synda, min venn.”
”Og kva sa dei om den?”
”Den mislika presten vår ille!”

Ja, prestene er nok programforplikta til å meine det – i teorien, i hvert fall. Redaktøren er historiker og har sett en god del avvikende praksis på det feltet. Siden Olaf Agnar bruker figurer fra Holberg, vil redaktøren bruke som eksempel presten Ponosse og hans husholderske Honorine i "Et forargelsens hus" av Gabriel Chevallier. La oss si det slik at Ponosse hadde et ganske pragmatisk syn på visse synder.

Redaktøren trodde først at Olaf Agnar i dette verset plagierte Josef G. Larsen og hans "I morgon, i morgon, men ikkje i dag", men den visa fortsetter (held fram) med "men idag, nei idag gjer eg ikkje det slag". Dessuten, Olaf Agnar har meisla ut et heilt anna poeng når det gjelder latstauren i limericken. Som de sier på vestlandsk: Mañana!	”I dag gjer eg ikkje det grann,” fekk kona som svar frå sin mann. ”Altså, nett som i går?” ”Ja, som du forstår, eg vart ikkje ferdig,” sa han.

Så annonserer Olaf Agnar freidig "Tre vestlandsrick". Jeg håper han veit hva han gjør. At man ikke blir profet i si eiga heimbygd, er til å leve med, men å bli erklært persona non grata er mange hakk verre.

Ein mjølkekubonde i Sveio, han synte seg fram for budeio i Adam si drakt og all mandommens prakt. Ho syns ikkje da va’ sværa greio.	Redaktøren har sagt det før: Dialektene er uovertrufne til limerickbruk. Prøv å oversette denne til Rigsmaal, det blir bleike og blodlause saker, det. Da ville nok utstyret til mjølkekubonden krympa til null!

Det er avgjort musikk i de vestnorske stedsnavnene. Der er man ikke redd for å smelle til med både to og tre vokaler på rappen. Kanskje fire også, for alt det redaktøren veit. Men han veit i hvert fall nok til å avsløre at Olaf Agnar ikke beveger seg langt fra heimplassen for å finne navn med klang. Han er heldig som ikke er født på Bekkelaget, Lambertseter eller Ekeberg.	Det var storfiskar Bjarte frå Bjoa, han fiska med makk og med troa etter aure og laks, og han hadde slik flaks at det er ikkje makk att på Bjoa.

Ei skikkeleg heks ifrå Etne av dei suraste, sinte og gretne, drog ein gong på smilen. Eit slikt brot på stilen gjorde folket i Etne heilt skvetne.	Fremdeles (framleis) i Sunnhordland. Nei, dette er ikke ei historie fra tider da kvinner blei brent på bål. Det er i stedet en allegori om det viktigste våpnet i alle konflikter: Overraskelsesmomentet. Tenk om Hitler hadde smilt en gang – det kunne blitt katastrofe for de allierte, og ordspråket måtte omskrives til "den som ler først, ler best". Så bra at Olaf Agnar ikke skreiv denne limericken før krigen.

Ei skikkeleg heks ifrå Etne
av dei suraste, sinte og gretne,
drog ein gong på smilen.
Eit slikt brot på stilen
gjorde folket i Etne heilt skvetne.

Fremdeles (framleis) i Sunnhordland. Nei, dette er ikke ei historie fra tider da kvinner blei brent på bål. Det er i stedet en allegori om det viktigste våpnet i alle konflikter: Overraskelsesmomentet. Tenk om Hitler hadde smilt en gang – det kunne blitt katastrofe for de allierte, og ordspråket måtte omskrives til "den som ler først, ler best". Så bra at Olaf Agnar ikke skreiv denne limericken før krigen.

Akk ja, språklige misforståelser har skapt mye rabalder (hehehe) opp gjennom tidene. I dette tilfellet var nok begge parter uskyldige i feiltolkninga og det som fulgte. En krangelaktig prest nordpå brukte fremmedord i skumlere hensikt. Han gikk mot tap i alle diskusjoner, men gjorde motparten stum ved å si: "Det der argumentet er ekvivalent!" Det er mulig han egentlig meinte "ekvivokt", som dette diktet er på grensa til å være, men Olaf Agnar står fjellstøtt i nedslaget.	Da hybelvertinna, fru Funder, ba om å få se -, ble det plunder. Testimonier var ei noe kjent ord for meg så jeg gjorde en fryktelig blunder.

Akk ja, språklige misforståelser har skapt mye rabalder (hehehe) opp gjennom tidene. I dette tilfellet var nok begge parter uskyldige i feiltolkninga og det som fulgte. En krangelaktig prest nordpå brukte fremmedord i skumlere hensikt. Han gikk mot tap i alle diskusjoner, men gjorde motparten stum ved å si: "Det der argumentet er ekvivalent!" Det er mulig han egentlig meinte "ekvivokt", som dette diktet er på grensa til å være, men Olaf Agnar står fjellstøtt i nedslaget.

Da hybelvertinna, fru Funder,
ba om å få se -, ble det plunder.
Testimonier var ei
noe kjent ord for meg
så jeg gjorde en fryktelig blunder.

Mitt forhold til egder er kjærlig, men kunne de bare bli ærlig, oppriktig forbanna og si noe anna enn: "Æ li'er det ikke no' særlig."	For de uinnvidde: "Egder" er betegnelsen på folk fra Agder, Aust som Vest. Det slår redaktøren hvor engelske egdene er, med gentlemanske reaksjoner og understatement i svarene. Forholdet mellom de to sidene av Nordsjøen må ha blitt betraktelig tettere og bedre siden Terje Vigen sine dager.

Her illustrerer Olaf Agnar til en viss grad noe Ambrose Bierce sier i "The Devils Dictionary": "Kjærlighet er en midlertidig sykdom som kan helbredes ved ekteskap." Olaf Agnar følger imidlertid utviklinga noen skritt videre, til det punktet der kjærlighet og romanse har bleikna langt inn i den kalde krigen og blitt terror. Men pass nå på: Ingen er så avhengige av hverandre som bitre motstandere. Derfor heter det terrorbalanse.	For lengst og for godt har Al Hansen, sagt farvel til den store romansen. - Etter ti harde år, er familien vår, blitt omdøpt til "terrorbalansen".

Her illustrerer Olaf Agnar til en viss grad noe Ambrose Bierce sier i "The Devils Dictionary": "Kjærlighet er en midlertidig sykdom som kan helbredes ved ekteskap." Olaf Agnar følger imidlertid utviklinga noen skritt videre, til det punktet der kjærlighet og romanse har bleikna langt inn i den kalde krigen og blitt terror. Men pass nå på: Ingen er så avhengige av hverandre som bitre motstandere. Derfor heter det terrorbalanse.

For lengst og for godt har Al Hansen,
sagt farvel til den store romansen.
- Etter ti harde år,
er familien vår,
blitt omdøpt til "terrorbalansen".

Olav Aurvoll og bladet hans ”Grenda” er i Kvinnherad blitt ei legenda, og mangt blir fortalt. Med ei god klype salt så svel du det meste, kan henda. Med stoffmangel måtte han strida, men nett før det gjekk ut med tida var løysinga klår. Han skreiv at ”Det står ikkje noko på denne her sida”.	Olaf Agnar har sans for originaler, bare les boka hans om Gustaven! Denne dobbelt-rick'en handler som "Grendamannen", som må ha vært en uvanlig ærlig redaktør. Redaktøren minnes en gammel fleip om de to sovjetiske avisene Pravda ("Sannhet") og Izvestia (Nyheter): "Det finnes ingen Pravda i Izvestia, og ingen Izvestia i Pravda." Men Grendamennen sa sannheta om innholdet eller mangelen på det i avisa si. Ære være han for det! Man kunne spart mye verdifull skog dersom alle redaktører hadde holdt seg til samme leveregelen.

Olav Aurvoll og bladet hans ”Grenda”
er i Kvinnherad blitt ei legenda,
og mangt blir fortalt.
Med ei god klype salt
så svel du det meste, kan henda.

Med stoffmangel måtte han strida,
men nett før det gjekk ut med tida
var løysinga klår.
Han skreiv at ”Det står
ikkje noko på denne her sida”.

Olaf Agnar har sans for originaler, bare les boka hans om Gustaven! Denne dobbelt-rick'en handler som "Grendamannen", som må ha vært en uvanlig ærlig redaktør. Redaktøren minnes en gammel fleip om de to sovjetiske avisene Pravda ("Sannhet") og Izvestia (Nyheter): "Det finnes ingen Pravda i Izvestia, og ingen Izvestia i Pravda." Men Grendamennen sa sannheta om innholdet eller mangelen på det i avisa si. Ære være han for det! Man kunne spart mye verdifull skog dersom alle redaktører hadde holdt seg til samme leveregelen.

Dette er kjent stoff! Redaktøren er bygdebokforfatter og dermed slektsforsker, pluss at han har merkelige slektsforhold i sin egen genealogi, for eksempel en oldefar som blei svoger til si datter, som på si side blei tante til sine halvsøsken. Legg til at oldefaren også blei onkel til sine barnebarn, da er forvirringa total. Lurer på hva de skreiv på julegavelappene?	Da Gro ble gravid med herr Sahr, fikk han sønnen, en alt voksen kar, til å tre inn i stedet. Det ugreie med det var at barnet ble bror til sin far. Av all denne kokkelimonkel ble slektstavla rimelig dunkel, men gutten var smart og så ganske klart at han ble sin selvegne onkel.

Et kvakksalverfirma fra Fister solgte avkok av asketrekvister, med bismak av vin - som kreftmedisin. I tillegg så snekra de kister.	Olaf Agnar kommenterer denne lett makabre og visstnok sanne limericken med "Etter mitt syn må det vera den optimale forretningsideen." Enig, enig, i tippinga kalles det heilgardering. Men Fister er jo et sted i Rogaland og ikke på Sunnmøre – hvordan forklarer du det, Olaf Agnar???

Forresten, sunnmøringene har jo nå fått alvorlige konkurrenter innafor næringslivet. Kineserne har tydeligvis sikra seg hjelp også fra naturkreftene i strevet med å etablere seg på Vestlandet. Nei, det var andre tider før Sunnmørsbanken gapte for høgt og skreva for langt under jappetida! Det var der islendingene gikk på kveldskurs ...	Då stormkast tok skiltet ei natt, var det berre HA DONG som hang att på HARDANGER HOTELL. Folk tenkte: - Javel, her skal ein kinesar ta fatt.

Å læra seg Fadervår, baud på vanskar for Eva og Aud. "I all Æva", var greitt, men skikkeleg leitt å ikkje få med "i all Aud".	Til all lykke har redaktøren lærarskula og måtte lære både salmer og bønner på begge målformene. Men han lærte også gamalnorsk og leste Ivar Aasen, derfor ler han godt av dobbeltpoenget i sistelinja. Gjør andre det?

Det er dette redaktøren har frykta lenge: ASCII-tyranniet vil skape uante følger i framtida. Foreldre vil unngå å gi ungene døpenavn med æ, ø og å, Brønnøysund blir til Broennoeysund, og Odd Einar Dorum er ferdig i politikken for godt. Et salig smorgasbord, som USAnerne sier.	Då Sjur var på avvenningskur, fekk eg mail frå den gamle filur: ”Vi horer litt daglig, og fyller oss faglig.” (Han hadd’ ikkje norsk tastatur.)

Ny bunke åndsprestasjoner fra Olaf Agnar. Har det regna mye på Sørlandet i høst, montro?

Min holdning til sprit, den er grei. Jeg sier et soleklart nei, men som medisin er den fanden så fin, men da må den inntas med skei.	Akkurat! Her har vi den gamle historia om forma og innholdet: Sjøl det mest betenkelige innhold i våre gjerninger kan godtas, bare vi utfører dem i de rette formene, eller når vi finner et tildekkende navn på uhumskhetene. Politikerne kan det. Når de legger ned både skoler, barnehager og andre offentlige tilbud, sukrer de den bitre pillen og kaller medisinen effektivisering.

Han Peder har visst et mørkere syn på ståa enn den kampklare originalen heime som sa; "De sei æ e dum, men æ ska jammen vis dem at æ e dummar enn dem trur!" Synd at redaktøren ikke fikk brukt denne tidligere i høst. Nå er jo valgkampen over ...	Og so va da syndaren Gjest so betrudde seg te Peder prest om da såra og trista: ”Av alt da eg mista, so sakna eg vetet mitt mest.”

Ein limerickforfattar fr Fl med printer som ikkje skriv , f r lite p trykk, s no spør eg dykk om ein m te hjelpa han p .	Obs Obs! Klassiker! Av og til blir redaktøren ergelig over innsendte limericks, dundrer knyttneven i databordet og ræmjer: "Hvorfor kom ikke jeg på den vrien først?" Svar: Redaktøren er ingen Olaf Agnar. Herr Gausvik, denne må nå et større publikum!

Denne minner meg litt om enkelte lokale og regionale nettaviser som hver søndag og tildels mandag flommer over av ulykker og uhell og uhygge og andre u-saker. Forklaringa er sjølsagt at lesing av journalene til politi og brannvakt er billig journalistikk. Hadde de enda laget limericks av "nyhetene"! By dem et seminar om knepet, Olaf Agnar!	Frå brannvaktjournalen i Mo: "Vi fekk brannmelding 10.42. Huset brann ned til grunnen. Inga brannårsak funnen, men brannverninnsatsen var god."

"Det er blitt nokre nye vers", skriver Olaf Agnar, og får limerickskriving til å høres såre enkelt ut. Men jo strengere formkravene er, desto vanskeligere er det å få det til å se enkelt ut. Det ligger nok mange timers finsnekting bak disse versene.

For turbussjåføren frå Grut var skiltlesing møde og sut. Med årvake sinn fann han Västerås Inn, men han fann ikkje Västerås Ut.	Tja, denne sjåføren burde snarest skaffe seg en GPS. Men sjøl en så avansert redskap er ikke heilt til å stole på. Redaktøren kjørte i fjor gjennom et anleggsområde med omkjøring et sted på E18. Da viste GPS'en plutselig at bilen var bokstavelig talt på jordet. Den visste verken Ut eller Inn ei stund.

Smak på første linja, den viser at Olaf Agnar har røtter i gammelnordisk dikterkunst med bokstavrim, eller alliterasjon, som ekspertene helst sier. Betyr det samme, men fremmedordet høres antakelig finere ut. Ikke nok med det, i de to siste linjene lager to trykksterke vokaler et nytt bokstavrim. (Redaktøren er gammel norsklærer.)	Familien Kvåle frå Kvam var snille og gode som lam, men sonen på garden - det innrømte faren - vart aldri heilt skikkeleg tam.

Eit rykande ferskt lite nyhende: Hos bakaren Birger på Nylende tok det fyr her ei natt. No seier folk at han Birger sel brød som er nybrende.	Her utfører Olaf Agnar limerick-diktningas C-moment: Trestavingsrim i tre linjer! Og brødene er sjølsagt krydra med bokstavrim. Trestavingsrim er ikke lett. Redaktøren har gjort et tappert forsøk på si side, men måtte benytte seg av et lite nødrim. Og ingen bokstavrim.

Ja, sånn er det blitt, man går til antikvitetshandleren for å finne en ny partner. Redaktøren minnes en annonse i "Lofotposten" like etter krigen, da det var andre behov som styrte valget av ektefelle. Den lød: "Enke med sjark søker bekjentskap med ungkar som har bruk. Bill.merke: Så fisker vi."	Hos antikvitetshandler Brandt kan man gjøre et gullkupp iblant. Ja, enkefru Drake fant her en ny make, litt loslitt, men ellers kurant.

"Når drar dette fjøset av sted?" spør ein bymann på bussen til Ve. Då er Ve-bonden Are på pletten med svaret: "Så snart sauen har sett seg fint ned."	Redaktøren blei en gang, visstnok i 1971, invitert med for å se ei godt besøkt revyforestilling på Chat Noir (eller Sjanuar, som teateret vitterlig het i den gamle dampradioen). Revyen var godt spekka med mobbing av "pottitland", og redaktøren lo ikke. Han ler derimot godt når skribenter som Olaf Agnar vender latteren mot byen. Målet er egentlig ikke å latterliggjøre byfolk, men å skape en slags humorens terrorbalanse.

"Når drar dette fjøset av sted?"
spør ein bymann på bussen til Ve.
Då er Ve-bonden Are
på pletten med svaret:
"Så snart sauen har sett seg fint ned."

Redaktøren blei en gang, visstnok i 1971, invitert med for å se ei godt besøkt revyforestilling på Chat Noir (eller Sjanuar, som teateret vitterlig het i den gamle dampradioen). Revyen var godt spekka med mobbing av "pottitland", og redaktøren lo ikke. Han ler derimot godt når skribenter som Olaf Agnar vender latteren mot byen. Målet er egentlig ikke å latterliggjøre byfolk, men å skape en slags humorens terrorbalanse.

Vinteren er på hell, og sevja begynner å strømme igjen i årene til limerickforfatterne. Nå har Olaf Agnar krøpet ut av hiet på "det snøtunge Sørlandet", som han sier, og begått nye kvad. Værsågod!

Redaktøren er usikker på hvorvidt OAG har fått ekstra flyt i sevja, eller om han gir eksempel på sitatproblemer. Kanskje dette er en vri på historia om den militære avdelinga på utmarsj i gåsegang. Sersjanten i tet kviskra til nestemann: "Det er hundre stjerner i Kassiopeia. Send videre!". Et kvarter seinere kom en soldat halsende fram til teten: "Dem sier det er en hund som har stjært en kasse Bayer." Alt er til å misforstå.	“Eg va’ ikkje nett imponert!” Ja, slik vart han Ola sitert, men sanninga va’ at Ola han sa: ”Eg har ikkje sett ho på nært.”

Redaktøren er usikker på hvorvidt OAG har fått ekstra flyt i sevja, eller om han gir eksempel på sitatproblemer. Kanskje dette er en vri på historia om den militære avdelinga på utmarsj i gåsegang. Sersjanten i tet kviskra til nestemann: "Det er hundre stjerner i Kassiopeia. Send videre!". Et kvarter seinere kom en soldat halsende fram til teten: "Dem sier det er en hund som har stjært en kasse Bayer." Alt er til å misforstå.

“Eg va’ ikkje nett imponert!”
Ja, slik vart han Ola sitert,
men sanninga va’
at Ola han sa:
”Eg har ikkje sett ho på nært.”

Frå kona fekk rundbrennar Kjell GPS - det var siste modell, ein wide-screen versjon med GO TO-funksjon, og det innlagde vegpunktet Hell.	Rettelse: Denne er i hvert fall ikke til å misforstå. Spørsmålet er nå: Har Olaf Agnar skrevet Norges først GPS-rick? Uansett, kom ikke å si at limerickianerne ikke fornyer seg! (PS: Redaktøren har vært utallige ganger på jernbanestasjonen Hell, til og med på Gods Expedition.)

Olaf Agnar spesial: Trestavingsrim i første, andre og femte linje. Og på toppen av det heile – enda et GPS-rick. Og her får vi et velkjent GPS-problem: Dersom veien er omlagt og GPS'en ikke oppdatert, får man klar elektronisk beskjed om at man befinner seg på jordet, uansett hvor mye asfalt det er under hjula. Som nevnt før på denne sida: Redaktøren har opplevd det. På E18.	GPS'en til Gaute frå Gullestad viste tydeleg vegen han skulle ta frå Fjæra til Skare, men no sit han bare og ventar på Viking på Rullestad.

Fru Frantsen er autodidakt i kunsten å utøva makt. I stort som i lite let ho mannen få vite at sluttordet ikkje er sagt.	Her forteller Olaf Agnar egentlig om et stort politisk talent. Fru Frantsen burde gi blaffen i mannen sin og heller starte et parti. Eller bli leder for et av våre nåværende. Mannen hennes kunne sikkert bli leder av det aller største partiet i landet – sofavelgerne, med mindre han våkner og begynner å snakke om likestilling – for undertrykte menn. Alt er politikk.

Redaktøren har pløyd gjennom mange bøker og artikler som behandler teamet inspirasjon, men ingen steder nevnes det som har satt Olaf Agnar i sving med tastaturet: "Det har vore mykje snøvêr og innesitjing i februar så tankane har kverna i limerickrytme." Jaja. Noen poeter sitter ved en klukkende bekk og klekker ut rim, andre sitter altså og lytter etter brøyteplogen. Så til saka, Olaf Agnar februar 2010:

OA gir leserne et innblikk i skriveteknikken hans: "For nokre år sidan laga eg meg ei liste med Ord i navn/Navn i ord. Oppdaga no at her låg det idear til vers." Jaha, men redaktøren vil gjerne vite om Olaf Agnar er klar over at a) redaktøren nettopp har fylt halvfjers? b) at redaktøren også er forfatter? og c) at redaktøren skriver VERS? Ikke? Rein tilfeldighet, altså? I så fall: Snedig poeng, Olaf Agnar!

Det vart stelt i stand mykje kommers
då forfattaren fylte halvfjers,
men det var vel på kanten
at Per, jubilanten,
vart heidra med namnet Per Vers.

Drammensaren Hans Åge Druut
var ein godlynt og triveleg gut.
Sjølv når han var rusa
og let humla susa,
sa alle han såg edru ut.

Olaf Agnar utvider stadig bruken av virkemidler i limerickene sine. Dette må være i hvert fall Norges første limerick der poenget utnytter en sirkumfleks, og da meiner ikke redaktøren det takmønet man plasserer i ord som fôr, men om en særegen uttale av en del ord i trøndersk og nordnorsk. Drammen og andre sørnorske småbyer er som kjent befolka nordfra, så Hans kan godt være barnefødt i midnattsol. Også adferdsmønsteret kan tyde på det.

Tja, hvordan skal redaktøren klassifisere dette produktet? Er det ei reinspikka blødme? Eller, er det et tappert forsøk på et firestavingsrim, der andrelinja ikke er heilt med? Eller kanskje, er det en situasjonsrapport fra norsk skole? Dersom det siste er riktig, må vel Tullik ha prøvd seg med det som en politiker på høyresida nettopp kalte "tant-og-fjas-skole". Redaktøren har aldri skjønt hvorfor man beskylder tanter for fjasing.

Lærarinna med namn Tullik Lassen
vart oppsagd på dagen og plassen.
Ho var ikkje likt,
gjorde ikkje si plikt
og strevde med små-tull i klassen.

For snauskallen Hans Ola Rissen
er sydentur den store missen.
Vår snauklypte gut
kan ikkje gå ut.
Han får solstikk når han solar issen.

Redaktøren, som er partiell snauskalle, kjenner igjen problemet. En gang under en solfattig nordnorsk sommer dro han vinterbleik på sydentur til Sørlandet, fant ei god bok og la seg til å lese på Hamresanden i gnistrende solskinn. Boka var så fengslende at da siste side var lest, storma redaktøren til en gloheit bil på panisk jakt etter solkrem med faktor minst femti mens han skalv og hakka tenner.

Ja, sånn er det i idretten, der man alltid kan finne kvantitative mål for dyktigheta til en deltaker, enten det går på raskest, lengst, høyest eller mest. Hadde det bare vært så ryddig i politikken, men der mangler dessverre kvalitative mål for dyktighet. Den som alltid sørger for å stille først, havner før eller seinere på toppen av lista. Kummulert. Og blir statssekretær eller statsråd.

Det kan sies så mangt om Hans Tiller.
Han er ingen førstevalgs-spiller
for noe slags lag,
men hver eneste dag
er han en av de første som stiller.

Den neste bolken annonserer Olaf Agnar slik: "Så er det litt om dei store snømengdene på Sørlandet denne vinteren:"

Den gåvmilde Hannibal Hjort
annonserer at han vil gje bort
eit tonn silkeføre
utan krav om eit øre.
Det kostar deg berre transport.

Her har vi et utmerket eksempel på såkalte skjulte kostnader, i den ene enden av skalaen, for å si det slik. I den andre enden av skalaen minnes redaktøren hva Finn Gustavsen en gang kalte fosvarsbudsjettet: Utgift til utgifts ervervelse. Mellom disse ekstreme tilfellene av skjulte kostnader kan man plassere alle dem som kjører massevis av mil til Sverige for å handle varer som er LITT billigere enn i Norge pluss en del som er MYE dyrere. For ikke å snakke om sløsinga av dyrebar tid.

Et forslag: Vil det ikke være ei lurere løsning å sende snøen gjennom rør, og bruke den til å kondensere C₂H₅OH-damp som kommer fra et boblebad av gjær-og-sukkerholdig væske? Med slik snømengder som Olaf Agnar beskriver, vil lensmannen neppe komme seg fram til åstedet. Men OA driver vel bare heimeproduksjon av limerick'er ...	Eg har to meter snø utfor nova, og meire har vêrdama lova, så no spar eg han inn gjennom bakgangen min, og smeltar han inne i stova.

Fra fiskerlagsformannen Sindre
sin tale, vil alle erindre
hans velvalgte ord
”som avløpsrør for
det som rør’ seg i fiskerens indre.”

Her kommenterer Olaf Agnar kort: "Ein gamal forsnakkelse omforma til vers." Redaktøren lar seg ikke lure, dette er skjult mobbing av nordlendinger. Minst to stortingsmenn fra landsdelen er nemlig blitt tillagt denne replikken. Men la gå, hvor mange av dagens representanter fra Sør-Norge kommer med slike saftige utsagn? Det er lenge siden Per Borten bar staur og Kjell Bondevik var djupt såra og vonbroten.

Redaktøren er bygdebokforfatter og kjenner mange slik eksempler, rett nok fra eldre tider. Han har også lagt merke til ei interessant utvikling. De gamle fusjonene holdt, til tross for mange unger. De mer moderne fusjonene ender derimot ofte med det motsatte av fusjon – ei spaltning. Det må være ei lovmessighet her: Risikoen for at en fusjon mellom to personer skal ende med ei spaltning, er omvendt proporsjonal med antallet barn å forsørge.

Då sjubarnsfar Marius Mohn
vart kyrkjevigd med Mona Thon
som var mamma til tretten,
var ein skøyar på pletten
og kalla det for ein fusjon.

Olaf Agnar skriver sprudlende friskt i en email: "Hausten er ei fin tid også for innesyslar. Ein poetisk raptus har gitt fylgjande resultat:" – og så rauser ei eviglang rekke limericks inn i mailboksen. 21 i alt. Da veit leserne hvor omfangsrikt et raptus á la Gausvik er. Hvor mange timer, kaffekopper og "hysj, kjerring!" det har tatt, sier han ingenting om. Ingenting å spekulere på heller, værsågod og les:

Lærar Lie vart ein smule betenkt
av den kortfatta stilen til Bengt:
”Korleis kan vi gjere
vår skuledag be’re?
Idealskulen min han er stengt!”

Her er moralen klar: Lærerne bør gi stiloppgaver som er utvetydige. Først på 1960-tallet fikk lærerstudentene denne oppgaven til eksamen: "Læreren i norsk litteratur". Halvparten av besvarelsene dreide seg om lærere som var forfattere, den andre halvdelen tok for seg bøker med en lærer som hovedperson, men EN kandidat leverte ei skildring av sin litteraturlærer på seminaret. Etter flere møter tok eksamensnemnda sjølkritikk og ga han ståkarakter.

Overraskende poeng! Her er det ikke snakk om en mulig ulv i fåreklær, men frykten for at kjenningen på nettet bare er et får i ulveklær! Pussig forresten, internett er den kjappeste kontaktskaperen i historia, og uten geografiske begrensninger, men gir samtidig større muligheter til å lure folk enn noe annet medium. Med andre ord, får i fåreklær og ulver i ulveklær finnes omtrent ikke på nettet.

Den gullgode jenta Gry Mette
har funne den einaste rette,
men det står att å sjå
om han er like rå
som han har presentert seg på nettet.

Om sjørøvar Silver vart klona slik at vi fekk fleire versjona’ av Sørhavets skrekk, så vart kvar den vi fekk ein piratkopi, kan vi vel vona.	Her er Olaf Agnar i sitt ess. Enkelte ord brukes så mye at de knapt har innhold lenger, de er bare klisjeer. Og så lager Olaf Agnar en limerick som gir ordet et nytt og originalt innhold. Redaktøren håper filologene som fyller opp Norsk Riksmålsordbok, merker seg denne betydningsvarianten!

Stakkars murere, de får stadig gjennomgå! Hva kan årsaken være til denne påståtte tørsten? En teori fra redaktøren, som er historiker: Som Olaf Agnar påpeiker, trenger mureren "uthald og styrke", det betyr stort behov for blant annet B-vitaminer. Og historisk sett har øl vært den viktigste kilden til sånt. Vitaplex og lignende har endra tilgangen, men gammel vane er vond å vende!	Han helsa meg fegen og fjåg: ”Eg er barnefødd Kristian Krogh, har uthald og styrke, er murar av yrke, og kona mi skjenkjer seg og.”

Det var viseleg uttalt og tenkt av fengselsforstandaren Bengt som klypte av snora med dei velvalde orda: ”Eg erklærer arresten for stengt!”	Heilt logisk! Av en eller grunn minner poenget redaktøren om den berømte overskrifta i Voss Tidende: "Edruskapen på Voss verre enn venta!" Slike logiske saltomortaler er alltid fornøyelige.

Redaktøren forstår Ola så inderlig godt. Når et flyselskap gjør noe feil mot sin vilje, hvorfor klarer de ikke å gjøre det samme rett med hensikt? Når bagasje havner i hytt og pine, skylder de på teknisk feil, og når man påpeiker at alle tekniske feil er menneskelig svikt, ender det alltid med kryptiske henvisninger til tingenes iboende f..nskap. Ikke gi deg, Ola!	For turen til Vigra bad Ola å få kofferten sett av på Sola. At det ikkje var råd, var vondt å forstå for nett det hadde hendt han i jola.

Da lillebror Baldrian Lie ble spurt hva jacuzzi vil si, var han kjapp med sitt svar: ”Jo, det er et kar som man fosskoker feitinger i!”	Redaktøren måtte bruke Google for å finne opphavet til jacuzzi-navnet, og endte opp med et italiensk familienavn. Det ligger imidlertid en djup lærdom der. Brødrene Jacuzzi skapte et produkt med utmerket innhold, og navnet deres blei synonymt med produktet. I dag går man ofte motsatt vei, begynner med et flott navn og håper at det selger produktet. Reiselivsnæringa har mye å lære der!

Olaf Agnar er flink til å summere opp kjente problemer i fem verselinjer: Jo viktigere en medisin er, jo verre smaker den. Er bakgrunnen det gamle ordspråket om vondt skal vondt fordrive? Eller er det uttrykket hestekur som er årsaken? Men kanskje Olaf Agnar avslører i siste linje den rette forklaringa: Pytonsmaken er et bevisst knep for å øke etterspørselen etter noe som smaker godt.	Æ tar fire tabletter om dagen. Den første får orden på magen, nummer to lindrer smerte og tre demper hjerte, men den fjerde tas bare for smagen.

Då spenstige Olemann Brekk vann 110 meter hekk, fekk han spørsmål frå tanta om kor han sku’ planta den prektige hekken han fekk.	Idretten gir opphav til et vell av misforståelser, men denne var ny. Så bra for omgivelsene at Olemann ikke vant tretusen meter hinder. Da hadde det blitt nokså uframkommelig i nabolaget.

Redaktøren lurer på om Olaf Agnar har gått glipp av replikken til Jon Leirfall da "Uten en tråd" blei debattert. For å si det sånn, Leirfall hadde all sympati for grisen da boka blei kalt for ei grisebok. Han sa imidlertid ikke at griser er ålreite dyr, til det lukter de for sterkt.	Det er dårleg det media byr av politikarhumor om dyr. Eg har funne ei skrøne om ”kvar mann si høne” og at ”sauer er allrighte dyr.”

Den gudfryktige Theobald Lie har sin sjølveigne filosofi og religion. No driv han misjon for sin nyskapte Theo-logi.	Er vi fremdeles på Sørlandet? Det er i år åtti år siden Norge blei kjent med Ivelandssekten, ikke gjennom misjonering, men via revyvisa til Arne Svendsen, sunget av blant andre Lalla Carlsen. Redaktøren håper at bølgene har lagt seg nå, slik at historia kan nevnes igjen. Var Theobald fra Iveland, kanskje?

Julekort - hva var nå det igjen? Akkurat, nisser på framsida, hilsener på baksida, samt en smule portorabatt fra Posten. Få kjenningen din til å begynne med jule-email, Olaf Agnar, og så gir du han et svar med virus. Det har han bare godt av.	Eg hadde ein kjenning på Ve som eg var på julekort med. I fjor skreiv den kluren at ”køyrer du turen her framom, så gjer berre det!”

”Eg har rekna ut vinn-sjansen din til 50 prosent,” seier Finn. ”Er du mann eller dame så er han den same for det er enten tap eller vinn.”	50 prosent, det er gode vinnersjanser, langt foran tipping og ikke minst Lotto. Redaktøren kjøper aldri lodd eller deltar i trekninger, og har stor sympati for dama som sa "Lodd? Nei, takk. Er det Vårherres meining at jeg skal vinne, så trenger jeg ikke kjøpe lodd!" Tro kan som bekjent også flytte fjell.

Glassøyer kan absolutt være nyttige i blant. Redaktøren spilte en gang bridge og hadde en makker med et sånt. Det var ikke noe vellykka par, men en gang blei det en bitteliten pokal, da makkeren tok ut glassøyet og pussa det mens motstanderne konsentrerte seg om ei vanskelig melding. Synet av glassøyet på bordet brakte stor forvirring i meldingene til motparten, og redaktøren m/makker fikk topp ved bordet. Pokalen forsvant under ei flytting i 1981. Det kan ligge en moral der.

Og så var det kroverten Klas
som hadde to auge av glas.
Det eine såg skrått
og det andre var blått,
men det bruka han berre til stas.

I ulebil vart Ola Njørd på krokete kjerreveg kjørd til byhospitalet. Det kunne gått gale for karen vart ”shaken and stirred”.	Redaktøren tenker straks på Jamnes Bond, men klarer ikke å huske om martinien skulle være "shaken, not stirred" eller omvendt. Det spiller forøvrig ingen rolle. Redaktøren er fortsatt avholdsmann.

Limericks med et spørsmål som sistelinje er sjelden kost, og spørsmålet fra Olaf Agnar er i tillegg svært viktig. Han avslører seg som en sann radikaler, en som går til rota (latin radix) av problemene. Og svaret på spørsmålet er sjølsagt nei. Så hva gjør man da? Trikser og sminker og retusjerer alt ettersom. Eller gjør som faren, da poden kom heim med karakteren Lg. "Ikke gråt," sa faren, "det der betyr Lilledig godt!"

Karakteren min var ofte G,
og seinare tf og 3
med 1 som det beste
som no er det ve’ste.
Er skulen blitt betre av det?

Om ein sørlending seier ”æ au”, er det ikkje eit utrop i naud eller skjærande smerte i bryst eller hjerte i frykt for at no ligg han daud.	Notert. Godt å vite til neste gang turen går retning Sørlandet. Her i nord er vi enda knappere i ordbruken. Velkjent er replikken til gutten som fikk vite at kameraten skulle gå i klasse A: "Æ e i A æ å!"

Sånn kan det gå når ting skal skje fort. Det påstås at en gang Bresjnev og Nixon skulle undertegne en rekke vesentlige og uvesentlig avtaler i Moskva, da skreiv Bresjnev i farta navnetrekket sitt også på servietten. Men det var vel etter diverse runder vodka ...	På sjømannsbasaren på Grut la dei lodda i lua til Knut, og så trekte han Ståle. Då skjedde det snåle: 56½ vart ropt ut.

Den svært så distré Vidar Våde på PP-kontoret i Råde kom på Elkjøp og sa at han ville ha ein TV med full ADHD.	Her ligger det et hav av muligheter for en limerickist som Olaf Agnar. Kan du ikke være så inderlig snill å fleipe litt med akronymbruken i dataverdenen? Det er snart umulig å forstå innholdet i en dataartikkel uten å ha en CLG i nærheta (lol).

Hmmm. På grunnlag av informasjonen om Sven og Gwen er det god grunn til å anta at de ikke vil møtes igjen. Saktmodighet peiker i ei retning, hevnlyst i den stikk motsatte. Men okei, redaktøren er ikke særlig inne i slike teologiske utlegninger, og nøyer seg med å sitere ønsket til Mark Twain: "Heaven for climate; Hell for society."	Om den svært så saktmodige Sven skreiv den kranglete kona hans, Gwen, med store bokstava’ på plata på grava: ”Kvil i fred til vi møtest igjen!”

Eit rålekkert lite chassis som raskt gjekk i hundreogti; det ønskte fru Hove. Så mannen si gåve var ei badevekt med batteri.	Send oppskrifta til USA, Olaf Agnar! Det vil ruinere bilindustrien, det er så, men til gjengjeld redde folkehelsa.

En ny limerick-byge fra Olaf Agnar, kanskje laga mellom sommerlige regnbyger på Sørlandet? Som vanlig varter han opp med alt fra understatements via vittige og overraskende bilder til en kraftig overdrivelse i ny og ne. Han har mange piler i koggeret sitt, den karen!

Jeg har stor sans for trestavingsrim i limericks, men det er ikke mange ordtripler som byr seg fram til sånt. Det mest interessante med dette produktet er imidlertid et nylaga ord. Jeg trodde at mambo var en vestindisk rytmefigur, men nå ser jeg at ordet har ei skjult betydning – en forvoksen mammadalt.	Han Sivert var sambo i Sortebo før han flytta ut og vart bortebo. Men på hausten i fjor drog han heim til ho mor, og no er han mambo på Hortemo.

Det var optiker Walter von Willebrand som flytta sitt firma til Lillesand der han åpna butikk. Og navnet den fikk, var ”Willebrand Lillesand Brilleland”.	Enda ei suveren oppvisning i trestavingsrim, og med trippel innrim i sistelinja. Den kan forøvrig brukes på flere måter: 1) Som barneregle, 2) som refreng i tyggegummipop, 3) som promilletest, eller 4) som søknad om stilling i reklamebransjen.

Denne limericken må være et slag i ansiktet på dem som fraskriver bygde-Norge litterære kvaliteter. Legg merke til rimet i andre linje, det viser dialektens overlegenhet som språk. Privat meiner dessuten redaktøren at poenget i sistelinja bare er mulig i strøk av landet uten urban dekadanse. Her er det snakk om potens i n'te grad!	Ein kvinnekjær ungkar frå Lista åt potenspilla’ heilt te da sista so då han va’ dau’, va’ da bare med nau’ at dei fekk spikra loket på kista.

Da magiker Melvin fra Mo oppdaga at kona bedro han med kunstmaler Fjære, så tok han affære og saga den skjønne i to.	Nåja, Olaf Agnar, hvis Melvin var noe til tryllekunstner, da ville dama sprette fram like heil. På den andre sida, dersom han gjorde alvor av parteringa, blei han nokså sikkert ekskludert av magikerforbundet. Hadde redaktøren vært Melvin, ville han stappa dama inn i et tørkle, og – vips! – vekk med henne.

Etter bitter erfaring fra ordkløyverier med alt fra kapellaner til biskoper er redaktøren enig i konklusjonen her: Man får ikke rett andre steder enn i sitt stille sinn. Så får man heller mumle for seg sjøl etterpå om de salige enfoldige – når geistligheta har snudd ryggen til.	I samtalar med Peder prest er det vanleg at han pratar mest, men han seier om dette, og kanskje med rette: ”Det er då dialogen blir best!”

Kommentaren frå tysklærar Lønn etter grundig vurdering og skjønn: ”Det går framover Roar, men det vert berre toar grunna rot med artiklar og kjønn.”	Den største mangelen i allmennkunnskapen til redaktøren er omlag null kunnskaper i tysk. Det skyldes verken toere på skole eller aversjoner av noen type, bare det at tysk aldri har stått på pensum der redaktøren har gått på skole eller studert. Så her i gården har det aldri vært noe rot med artikler, ei heller med kjønn.

Her kombinerer Olaf Agnar lengsel (egen), empati (med akevitten) og alkohologi (kunnskap om historia til flaska), og lager en poetisk motivasjon til å sprette kørka. Skål, OAG, du har fortjent den!	Ein jordomreist, sterk akevitt står bortgøymd i barskapet mitt. Han har stått der så lenge at eg trur han kan trenge å opnast og lufta seg litt.

Til minne om koldjomfru Rud: ”Hun brøt aldri et eneste bud, sovnet sødelig inn med fred i sitt sinn i troen på storken og Gud.”	Minneord og gravskrifter er en egen litterær genre (også kalt sjanger), der ikke minst Johan Herman Wessel har laga noen fornøyelig småvers. Men han skreiv ikke limericks, det gjør Olaf Agnar, og han har som vanlig et glimt i øyet. Sistelina sitter som et skudd!

Så veit vi hvor Olaf Agnar tjenestegjorde i uniform – i marinen. Redaktøren trådte sine militære støvler på landjorda, men erfaringene med maktstrukturen var den samme. Og general rimer på admiral.	I Marinen er rangorden smal, over menige har vi befal, over dem kommanderer en rad offiserer, og på topp står en full admiral.

Ein spenstig ung røvar frå Giske har hobbyar, sunne og friske. Han fiskar med liner og jaktar blondiner. I år har han kutta ut fisket.	Redaktøren var på nippet til å refuser denne limericken da han feilleste første linje som "Ein spenstig ung røvar Trond Giske". Men TG jobber jo ikke i fiskeridepartemanget, dermed fikk diktet passere. Skitt fiske!

Travle tider i jobben betyr etterslep i hobbyen. Redaktøren er litt misunnelig på Olaf Agnar som kan sitte på Sørlandet og skrive limericks, mens en stakkars bygdebokforfatter her oppe i nord må korrekturlese 768 sider. Ingenting er mer trøttende enn å lese korrektur av sine egne tekster. Men nå er det unnagjort, derfor litt limerickpublisering:

Denne ville Andre Bjercke satt pris på! Her hagler det med innrim og utrim, ikke ulikt diktet om farao og farmora i furua. Men AB skreiv bare på riksmål, mens OAG i tillegg jonglerer med bokmål, nynorsk og dialekt i 'rickene sine!	Vilmikke var glad i sterk drikke, men av det fikk hun skikkelig hikke. Hennes lege sa: ”Slutt før det blir akutt!” Men det ville Vilmikke slett ikke.

”Du er lukkas pamfilius, Tor.” sa ei kjærleg og godmodig mor, Men for veslebror blei det langt betre å sei: ”Du er lukkas familiepus, bror.”	Pamfilius - familiepus, det er et artig eksempel på å "bake snakkvendt". Vanligvis brukes denne leken med ord enten til å snakke i lett gjennomskuelig kode eller rett og slett til "snakkus porcus", det vil si griseprat. Men prøv å bruke det i en limerick – det er alt annet enn lett. Olaf Agnar lykkes!

Jeg lurer på hva gamlingene på Dale trodde sønnen var med på. Mafia-virksomhet, kanskje? Nei, språklige mistolkinger kan føre heilt på vidotta. En av de velkjente gjelder historia om mannen som var rystet over at sønnen hadde slått seg ned i Salt Lake. Mannen visste imidlertid ikke hva gutten dreiv på med. Flerkoneri.	I amerikabrevet til Dale fanst det ord som var svært så brutale, for som avsendar stod: ”Henry Dale & Co, Spectacles and Jewelry - sale.”

Isaac Newton sat under eit tre då eit fullmoge eple fall ned, og smart som han var kom han opp med eit svar: ”Dette her kan forklarast med G.”	Denne kan gå rett inn i læreboka i fysikk for ungdomsskolen. Redaktøren utfordrer Olaf Agnar til å poetisere Arkimedes (han i badekaret – se neste 'rick) og Pythagoras (noe om kateter og hypotenus) som et pilotprosjekt, og deretter kontakte Samlaget.

Sant, sant, men denne limericken roper på et vers til. Hva skjedde etterpå? Ropte mannen "Dra til h ...!", "Legg brosjyrene på trappa!", "Kjerringa er på kino!" eller "Eurekaaaaaaaa!"?	Arkimedes sin lov à la Bør, min fysikk-int’resserte frisør: ”Når en skamsliten mann senker kroppen i vann, så ringer det hardt på hans dør.”

Kvar sogning i tettstaden Luster tykkjer alle at unge August er ein morosam kar, men talentet han har er det at han ler som Leif Juster.	Her kunne ei lita tue (les: et lite avslag) lett ha velta et stort lass (les: en god limerick). Hadde en liten byråkrat sagt nei a) da Leif Normann Nilsen søkte om å få endre navn til Leif Just-Nilsen, eller b) da Leif Just-Nilsen måtte søke om å få hete Leif Juster, da måtte Olaf Agnar ha funnet et annet navn både på den morosame karen og tettstaden han bor i. Heldigvis gikk det bra!

Redaktøren går ut fra at Alf Erken dermed er sikra ei lysende framtid i tabloid-pressa ...	Frå attesten til bladfyk Alf Erken, signert redaktør Melvin Snerken: ”Ein samvitsfull mann, men det var ikkje han som fann opp den djupe tallerken.”

Større dovendyr går ikkje laus enn operasongaren Claus. Han kviler sin kropp og står aldri opp før han får ein kraftig applaus.	For en som aldri går i operaen (den ligger for avsides til) melder spørsmålet seg straks: Hvilken rolle er det snakk om? Det må tydeligvis være en opera der Claus legger seg på rygg i første akt og bare ligger der til teppefall. Har noen skrevet en opera om en feriekoloni på Costa del Sol?

Aaah, her er det usagte viktigst! Sjøl om Olaf Agnar ikke sier eksplisitt hvem som kjører, må vi anta det er han. Ingen kvinne tar på seg storsmilet uten forventning om glimtet fra en blitz, dermed veit vi også hva hun forventer av fart. Er albumet lagt ut på fjesboka?	Når kona og eg køyrer bil, tek ho på seg sitt vakraste smil, og skin som ei stjerne, for ho vil så gjerne ha ei fotoboksbilde med stil.

Som svar på ei uventa rekning, skreiv ein pengelens Frederik Hekning: ”Eg takkar for brev, og summen du krev skal bli med i neste års trekning.”	Stop the press! Olaf Agnar har nettopp lansert en heit kandidat til stillinga som finansminister i EU, Hellas, Italia, Spania, Portugal og Irland. Kanskje får Fredrik også nobelprisen i økonomi når tida er moden til det.

Gjevt råd for dem som er skeptiske til yr.no. Jeg minnes to gamlinger som satt foran radioen (gamle dager, altså) og hørte ei værmelding med sol og varme og ingen vind. Den ene rista på hodet og sa: "Ja, så blir det uvér igjen." Den andre stussa: "Han meldte jo berre finvér?" "Å, æ førstod det sånn på han!"	Han kan mange slag vêrteikn han Bård, men eg likar han best når han spår at kjem jonsok med snø på bakkar og bø, då blir det ein veldig sein vår.

Det er ei tid siden Olaf Agnar sendte bidrag til denne sida, men han har så visst ikke putta penna i en pose. Faktisk har han siden sist laga 365+1 limericks – en for hver dag av fjoråret, og de skal mellom to permer. Han må være Norges mest produktive limerickist! Nedenfor følger et knippe vers som er blitt til overs:

Våre liv burde vera ein fest, for vi bur i det land som er best av alle i verda. Då blir eg forferda over at vi er sjukmelde mest.	Olaf Agnar har en spesialitet: Refleksjoner. Andre vil kanskje kalle dem aforismer, i hvert fall er slike vers mer tankevekkende enn lattervekkende – små speil som viser oss våre svakheter. Og de er gode limericks!

Avstanden mellom forventninger og resultat kan noen ganger være skuffende stor, ikke minst når man venter ros og ender opp med ris. Slik kan det gå når karer som Fritz tolker beskjeden etter sin egen beskjedne konto.	Då sjefen i "Pelsverk og skinn" ba dei tilsette om å få inn deira likaste vits, valde skøyaren Fritz ei utskrift av lønsslippen sin.

- Du er aldri samd med meg Beth, sa ektemann Ola frå Klett. Frå kona kom svaret: - Nei, Herren bevare då hadde vi aldri hatt rett!	Au, au, au. Stakkars Ola, her har likestillinga vippa over i ei nullstilling for deg. Velvel, så får du sanne det gamle ordtalet om at å ha rett ikke er det samme som å få rett. Men du kan jo gå i fjøset og kjefte på sauene, der får du i hvert fall rett.

Denne minner meg om ei historie fra slutten av krigen. Ei lita grend på kysten hørte at tyskerne var på vei for å telle alt av husdyr, sikkert også beslaglegge en del fe. Fjell på alle kanter, snaue marker og ingen skog – hvor skulle man gjømme dyrene? Løsninga blei bedehuset. Det tok tid før menighetslivet kunne fortsette etterpå ...	Ein grise-gardbrukar frå Bogen sette aldri sin fot bakom plogen for løna vart fin med to hundre svin forutan dei mange på skogen.

På sjømannsbasaren på Hernar, smilte lukka så blidt til han Bernar. Han vann ein pose chips, eit spelande slips og ein oppladbar nasehårsfjernar.	Det påstås at den som vinner i spill, taper i kjærlighet. Eller var det omvendt? Uansett, her ligger det er mulig poeng for en oppfølger-limerick fra Olaf Agnar – hvordan var vinnerlykka til Bernar på jentefronten? Med en pose chips i handa, nytt slips og nytrimma nesebor må den vel ha retta på seg.

Takk for julelyset, Olaf Agnar! Når skjønner redaktøren hvorfor skrivebordet hans flyter av dingser, duppeditter – og dippedutter.	Alle ny-orda gjer det litt stridt for ein mann med demens og artritt, men det er ikkje verre, eg kallar det berre for dings eller for duppeditt.

Ho Jofrid vart beden som gjest på ein fest i ei småbygd langt vestpå. Der møtte ho Bør, ein falma sjarmør, og det angrar ho Jofrid nok mest på.	Olaf Agnar er en dreven rimsmed. Av og til er rimene så spretne at de tar oppmerksomheta bort fra innholdet i verset, i dette tilfellet ei nokså sørgelig historie. Men altså – gjest på, vestpå, mest på!

Trestavingsrim er et annet av godteriene som Olaf Agnar stadig byr på, og i dette verset smelter de på tunga som konfekt. Men verset er ikke bare prima limerick-handtverk, det er også en presis beskrivelse av bygda, ifølge Google, i hvert fall de tre første linjene. Resten er vel et licentia poetica?	I den vidkjende fjordbygda Undredal der bur det godt over eit hundretal med stort og med smått. Der lever dei godt så for ingen var staden eit plundreval.

I sin ungdom så var Brynjulf Bø så stornøgd kvar gong det kom snø, men no lika'n det lite, dette kalde og kvite som legg seg på bakkar og bø.	Ja, sånn går det når perspektivet på saker og ting flytter seg fra det ungdommelig romantiske til det voksne beinhardt realistiske. Jeg antar at de søte jentene fra ungdomstida til Brynjulf har forflytta seg langs en lignende kurve i smaken hans.

Egentlig en av Olaf Agnars refleksjoner, ei oppdatering av et gammelt ordspråk. Avlegs versjon:"Nød lærer nøgen Quinde at spinde", ny versjon: "Nød lærer sultne barn veien til gatekjøkkenet."	Influensa har råka ho mor, men det å få mat på vårt bord, er heilt uproblematisk. Han er asiatisk, og kjem pakka i kvit isopor.

Patriotiske Hannibal Hopp var bergensar med sjel og med kropp, men han misforstod kraftig då han sta og standhaftig forgjekk seg på Ulrikens topp.	Her måtte redaktøren både klø hode og bla bøker før poenget i denne limericken blei soleklart. I alle år har man sunget "sorgen forlot meg" osv, men biskop Johan Nordahl Brun skreiv faktisk "Sorgen forgikk mig paa Ulrikens Top". Semantisk drift er gøy, et toalett er heller ikke hva det engang var.

Ja, hvem har ikke hatt den følelsen? Flere oppgraderingsønsker: Reformattering, økt klokkefrekvens, installere multiprosessorer og mere RAM, samt til slutt: Koble opp mot "skyen" ...	Kvar dag blir eg trøytt og frustrert av kor lite eg no får klarert, og så tenkjer eg dette: Det sku' vore ei lette å få hjernen sin defragmentert.

Å halde seg spenstig og slank når ein berre går rundt og driv dank har vist seg å vere ein vrien affære. Eg føler meg framtung og krank.	Historia går av og til i sirkel, eller rettere: Gamle mønstre blir moderne igjen. Når man ser på gamle bilder av godt voksne menn, er det nettopp framtungheta som fanger blikket. Ta det med ro, Olaf Agnar, du er bare i ferd med å bli moteriktig igjen.

Juks i idrett er blitt så vanlig at folk snart ikke reagerer. Å ta snarveier til mål og ditto til resultater er sjølsagt brudd på regler og idealer i idretten, men busshaikeren slipper i hvert fall å tilstå hos Oprah Winfrey.	Då idrettsforeningen Klypetussen arrangerte terrengløpet "Rypestussen", vart vinnaren sikta fordi at han svikta og haika eit stykke med Klypebussen.

I går såg dei årsfysta strimo av solskin i fjordbygdo Grimo mydlo snødekte fjell. Da feira han Kjell so i dag e' han halvveis i svimo.	Limericken er ikke datert, men folket i Grimo ser i alle fall sola tidligere enn innbyggerne i en fjord nordpå. Der er fjellene i sør så høge at de ikke ser sola før langt uti august.

Det er moro med kreative mennesker, og enda mer moro er det å lese om forskning på kreativitet, der egenskapen ikke kan uttrykkes i formler eller filnnes med skanning av hjernen og gransking av DNA. Like håpløst er det å forske for å finne hva humor er, for da forsvinner humoren straks. Olaf Agnar er en kreativ humorist, med andre ord: Han er u-la-seg-forskbar-på. Heldigvis.

Poenget her virker veldig kjent. Har Olaf Agnar lånt ideen fra kommentaren til forrige limerick? I så fall spiller det ingen rolle. Når ikke redaktøren har klart å gjøre en limerick av poenget, står det fritt opp til enhver å gjøre det, og da er det en komplimang at OAG tok saka!	Ein odding er røff og robust, og er ikkje mørkeredd just, så han finn seg til rette på ein stad slik som dette der sola kjem seint i august.

Ei fluge dreiv hissig og plaga den utrangla ølhund Hans Haga som fekk sagt med besvær: -Kva gjer du no her? Eg trudde eg drap deg på Aga.	Hvis vi tar med de 27 limerickene på ei anna side. blir dette limerick nummer 150 som Olaf Agnar har bidratt med på dette nettstedet Imponerende! Og jubileums-ricken er av vanlig kvalitet – legg merke til bostavrimet i "utrangla ølhund".

Stakkers Sven, han var ikke like smart som hovedpersonen i "The Million Pound Bank Note" – eller "Millionpundseddelen" – av Mark Twain. Den karen fikk både prinsessa og ikke langt unna halve kongeriket uten å veksle seddelen.	Den toppoptimistiske Sven hadde berre ein hundrings igjen av eigne kontantar. No har han kun slantar for ny lommebok handla'n for den.

I dag vil eg skriva om Bråten som hadde sett nygla i båten, men det hjelpte så lite. Det han gløymde, må vite, var at båten var plukkande roten.	Poenget i denne limericken ser forholdsvis enkelt og liketil ut, men det kan jo hende at Olaf Agnar egentlig har laga en parabel (okei, lignelse) på situasjonene i den internasjonale økonomien for tida. Time will show!

Dyyyyyyyyyyyp filosofi, i slekt med Jean Paul Sartre, Samuel Beckett og Peter Wessel Zappfe, samt en del østerlandske vismenn, men aller mest sørlandske hverdagstanker.	Eg veit ikkje ka eg ska gjere for no gløyme eg ka da ska vere, men ein ting e bra, og eg takka for da at samvetet bare blir be're.

Eit prospektkort av enklaste sort vart urimeleg dyrt for fru Hjort som sa at "Han Tykje! Det der er då mykje for mykje forlangt for eit kort!"	Hvor var fru Hjort født, Olaf Agnar? Replikken i tredje linje lukter av både slog og tran og diesel og fiskeblod i snø, med andre ord et fiskevær. Og det foranstilte "Han" peiker langt nordover, i hvert fall nord for moralsirkelen – eeeh, polarsirkelen.

Nettopp! Det ligner på tesen om to typer byråkrater – de med rot i skuffene og orden på skrivebordet, og de med rot på skrivebordet og orden i skuffene. De første får jobben.	Ein rotekopp er Gregers Groth, men det protesterer han mot både heftig og fyndig. Han hevdar sakkyndig at han har system i sitt rot.

Mi slektstavle den er litt rar sia to unge kanaljar på kars-sida tok to søstre til viv. Så om Knut kan eg skriv': Han er fetter på mors- og på fars-sida.	Igjen et snedig trestavingsrim. Innholdet er forøvrig som henta fra slektshistoria til adelige og kongelige. Hører Olaf Agnar til – ?

Det måtte komme! Mens avisene lager skrekkhistorier av saka, lener Olaf Agnar seg bakover i godstolen og lager litt moro av den. Det er den sunneste holdninga, for de fleste spiser vel litt hest daglig når påleggspølsa tapetserer brødskiva.	Hos slaktaren Stinius Lien som driv pølsefabrikk sør i Skien, er det no varsla stopp for det har dukka opp spor av gyngehest i salamien.

"Diskuterer du sak med ein tomskalle, sit du vsanlegvis att som ein dumskalle!" Desse visdommens ord er forfatta i nord. Eg har dei frå venen min Troms-Kalle.	Redaktøren er som kjent svak for trestavingsrim, og når poenget attpåtil er henta nordfra, da er det ekstra stas. At karen fra Troms har justert dialekten sin et stykke sørover, er lett å tilgi. Sånt gjør vi ikke i Nordland.

Her er en heilt ny variant på "stilkollaps i siste linje", og den er like god som den er original. Oversett den til inglisj, Olaf Agnar, så blir du berømt på andre sida av Norskerenna!	Gitartrubadur Fredrik Fjell tok inn på eit lite hotell på tettstaden Flisa, men enden på visa får eg søren ikkje plass til på denne korte sistelinja ...

Er steinrik eit eintydig ord? Det høvde så godt på den jord der bestefar budde den gong ingen trudde det sku' brukast om rikfolk her nord.	Språk er gøy, og særlig etymologi. Lutfattig har visstnok ei logisk forklaring, men steinrik og styrtrik – nei, der gir til og med Gyldendals blå opp.

I likhet ned den forrige limericken er dette en av Olaf Agnars hverdagsfilosofiske betraktninger, og som vanlig har han en liten brodd i verset. Null er riktig, de bør i hvert fall ikke starte på 17,5 ...	Eg ser våre heltar ta gull, og fleire har snart sekken full, men ein ting gjeld alle, har dei stått eller falle så starta dei ein gong på null.

Appelsinhud og rynker blir borte, unge damer får pupper som Dorthe, og feitt kan forsvinne, men eg slit me å finne eit middel mot gamalmannsvorte'.	Ja, hvordan få hjelp mot gammelmannsplager? Faktisk er det tre alternativer: 1) Få en kjendis til å "gi problemet ansikt", 2) stift et politisk parti som tar problemet alvorlig, og 3) – den mest moderne metoden – start ei gruppe på Facebook.

Enda et eksempel på at lottomillionærer ikke er som andre rikinger? Nei, snarere et eksempel på en mann som IKKE bør jobbe som bilselger.	Det vart ikkje bilkjøp med Pilen. Han seier han sleit litt med tvilen, men trivst slik det er med at damene ser meir på han enn dei kikkar på bilen.

At livet tar til over femti, ser eg langt mindre alvor enn skjemt i for sjølv om eg vil, får eg ikkje det til grunna livsforma som eg sit klemt i.	Denne limericken er såpass dyp at redaktøren (som er laaaaaaaaaaangt over femti) avstår fra kommentar for ikke å blamere seg.

Olaf Agnar sender aldri en limerick om gangen, han mailer avgårde "ei vøa", som det heter. Det kan minne om masseprosuksjon, men er absolutt ikke det: Hos han faller ikke kvaliteten sjøl om kvantiteten øker. En av hemmelighetene bak dette fenomenet er forøvrig at han får mange 'ricker ut av samme emneområde, men han melker aldri kua tørr.

Jaha, da var det ikke der David kjøpte ølet. Og paradis ligger heller ikke på Voss, uansett hva turistreklamen påstår. Vi minner om den berømte overskrifta i Gula Tidend i si tid: "Edruskapen på Voss verre enn venta."	I Eden sat Adam og klaga, for det paradis Gud hadde laga va'kje slik han forventa: "Her er berre ei jenta, og øl har eg ikkje oppdaga!"

Det var snikkaren Blikra som spikra, men spikringa var ikkje sikra, og alt var på svart, så fylgjeleg vart det spikring av paller for Blikra.	Denne limericken er en skikkelig tungebrekker, pluss at den har et innrim i første linje – det gjør den godt egna som promilletest. Den dagen nedskjæringa av politibudsjettene også rammer UP, kan verset komme til nytte og skaffe Blikra flere pallekamerater.

Olaf Agnar sendte egentlig et drama i to akter – vers 2 og 3, men tematisk hører også vers 1 til samme opuset. Temaet er dagsaktuelt: Svart arbeid og fremmedarbeidere. For tusen år siden var det forfedrene vår som herja i Latvia og omegn, og arbeidet deres var ikke svart, men blodrødt. Må være ei slags langsiktig kulturutveksling som foregår ...

Eg fekk huset mitt malt i ein fart
av den latviske malaren Bart,
men tabben han gjorde
var å ta meg på ordet
då eg bad han å gjera det svart.

Då den latviske målaren Bart
måla huset mitt kolande svart,
skreiv eg i eit notat
til vår bygningsetat
at det ikkje var meint slik frå start

No har bygningsetaten sagt frå
at dei trur dei har funne ei råd.
Det beste å gjere
så dei kan dispensere,
er å opne eit gravferdsbyrå.

Dette har eg frå bladfyken Åge: - Får du fat i ei spanande soge, så få det på prent før det blir ålment kjent at det berre var sabla godt loge.	Sant nok, bare løgnene blir avslørt til slutt. Der melder tvilen og forvirringa seg: I dag kan man ikke lenger stole på avsløringene,de kan ha et like løsaktig forhold til sannheta som det de skulle avsløre. Hvem kalte verden et informasjonssamfunn?

Olaf Agnars spesialitet – trestavingsrim – sammen med flere eksempler på bokstavrim, da smeller det godt. Men en nordlending må nesten protestere på at måkeskrik er ei plage for ørene: Arvid Hanssen har sagt det svært godt i diktet "Godt at gråmåsen sång". Men sjølsagt, sørnorske måker er kanskje ei anna sak ...	Då Siv prøvde syngje som Kråkevik, tykte Leif at det likna på måkeskrik, og han Bård banka på for å seie ifrå at ho måtte slutte å bråke slik.

Eg har vore så nedfor og trist over alt det eg trudde var misst eller berre blitt borte, men ein tysker har gjort det; von Alzheimer heiter han visst.	Alzheimer ... Alzheimer – lyder kjent, men de små grå finner ikke svaret. Er det en skihopper? En fotballspiller? Eller en EU-topp? Nei, det er umulig å komme på hvem, hva var det nå han het, er for en kar.

Tretakters rim igjen, med råneskrik som sluttpoeng. Minner litt om den gamle påstanden om at på slakteriene i Chicago utnytta man alt på grisen, til og med det aller siste hylet. Det blei sendt til Europa som jazz. (Vitsen er fra før rockealderen, tydeligvis.)	I skodespellaget i Skånevik så er aspiranten Tor Tånevik eit skatta talent, og best er han kjent for sitt svært så naturlege råneskrik.