sitemap [backarrow] :tilbake til hovedsida..........jump to the English main page: [english-arrow] logo

Johan I. Borgos

Når synet blir skadd

6. Ulykka

Jeg begynte på lærerskolen i 1960, fireårig linje på Nesna. Våren 1962 fikk vi besøk av en klasse fra Umeå, det blei en del romantikk i kjølvatnet, og om høsten planla fire av oss en gjenvisitt til Umeå. 1962 var en annen trafikkverden enn i dag. Bilene hadde ikke belter, og svenskene dreiv fortsatt med venstrekjøring. Men bilbelter var ikke blitt en del av sikkerhetstenkinga, og venstrekjøringa skulle ikke være noe problem, sa sjåføren.

Vi leide en Ford Anglia, verdens mest fascinerende bil, ifølge reklamen, og la ut på en lang kjøretur sist i oktober. Ferden gikk sørover til Trofors, opp til Hattfjelldal, og deretter på en smal grusvei forbi Kruttvatn og mot grensa. Bedre veier venta på andre sida.

Noen kilometer inn i Sverige snirkla veien langs en liten innsjø, Joesjø. Jeg satt ved sida av sjåføren og gløtta på landskapet, som var heilt nytt for meg. Men det var ikke så mye å se på grunn av stadige elinger med blaut snø. Og på veien lå det tjukt av snøslaps.

Vi nærma oss en bakketopp. En bussfront dukka opp over den, sjåføren vår tråkka på bremsene, bilen sklei inn på veien og så smalt det. Jeg rakk kanskje å vri hodet litt før jeg traff frontruta, og så blei alt vondt noen sekunder. Men jeg svimte ikke av. Smertene forsvant, i stedet blei jeg nummen i heile fjeset.

Det første jeg merka, var at jeg ikke kunne se. Sand eller noe slikt i øyene. Jeg kjente etter og blei våt på fingertuppene, heldigvis kunne jeg ikke se at det var blod. Noen ropte, jeg blei halt ut av bilen. En stemme sa på svensk at vi måtte få tak i hjelp. Fremdeles kunne jeg ikke se, men jeg hørte noen begynne å gråte. Det var ikke meg, for akkurat da kom en merkelig reaksjon. Galgenhumor. Jeg prøvde å vitse med det heile.

Hender støtta meg inn i bussen og ned i et sete. En halvtime seinere kom en ambulanse, vante hender putta bandasjer omkring ansiktet mitt, og så bar det i full fart til sykestua i Tärnaby. Jeg begynte så smått å forstå hva slags situasjon jeg var oppe i, at synet kanskje var i fare. Men jeg klarte å trenge alvoret unna, vitsa det vekk.

De sa etterpå at jeg lå seks timer på operasjonsbordet før legen var ferdig. Godt mulig, jeg mista tidfølelsen, Situasjonen var litt komisk: En dansk lege som opererte en norsk pasient på ei svensk sykestue. Jeg husker jeg spydde en gang under forestillinga, det fossa ut blod som jeg hadde svelgt. Smertene var ikke mye å snakke om, for fjeset var kraftig lokalbedøvd.

Det burde vært vondt på slutten, da skrapa legen øynene mine rein for glassplinter etter at beholdninga av bedøvelse hadde tatt slutt. Men jeg antar at min evne til å føle smerte også var blitt tømt. Så blei jeg trilla inn på et rom og sovna.

Morgenen etter våkna jeg av smerter i heile fjeset, og ansiktet kjentes ut som ei blodkake. Ingen bandasjer, bare massevis av små sting. Men jeg kunne se, sjøl om sprekkene mellom hovne øyelokk var smale. På visitten fortalte legen at jeg hadde vært mer enn heldig. Under operasjonen brukte han over seksti sting til å sy sammen fjeset mitt. Begge øyelokkene hadde lange kutt, men glasskårene nådde bare så vidt gjennom til øynene. Ingen fare for synet.

To hendinger sørga for at tankene dreide vekk fra skadene. Det var radio på rommet, der hørte jeg at hurtigruta Sanct Svithun hadde forlist sør for Rørvik, og mange var omkommet. Like dramatiske var nyhetene om Cuba-konflikten. Verden sto på randen av en atomkrig de ti dagene jeg lå på sykestua i Tärnaby.

Noen år etterpå fikk jeg undersøkt synet på sykehuset i Bodø. Der oppdaga legen tre små splinter i det høyre øyet. Ingen vits å operere, sannsynligvis ville de aldri stelle i stand noen problemer. Men disse splintene var det første jeg tenkte på da øyelegen på Sortland sa ”oi,oi” mange år seinere.