sitemap [backarrow] :tilbake til hovedsida..........jump to the English main page: [english-arrow] logo

Johan I. Borgos

Når synet blir skadd

7. Diagnosen

Øyelegen på Sortland skreiv dette i journalen etter undersøkinga 4. april 1995:

Sentral venetrombose hø. øye av middels grad. Det er et visst håp om at han kan få bedring av synet men usikkert med hensyn til prognosen. Får rp på Albyl-E 160 mg daglig. Ktr. hit om 4 uker.

Han forklarte hva som hadde skjedd. En blodpropp på netthinna sprengte ei lita blodåre, det var kneppet jeg merka vel tre uker tidligere. Etterpå sto deler av netthinna avstengt fra blodsirkulasjonen, dermed var den blitt skadd. For godt? spurte jeg. Antakelig, var svaret, men vi får håpe det beste. Så fikk jeg blodfortynnende medisin, for sikkerhets skyld.

På bilturen heimover kom raseriet. Jeg dundra knyttneven i rattet flere ganger. Dette kunne vært unngått! Det var ikke blodproppen som nå trua synet mitt, men de tre ukene som var gått etter en feil diagnose.

Heime i stua skubba jeg raseriet unna så godt jeg makta. Nå måtte jeg tenke gjennom situasjonen. Videre sykmelding? Foreløpig ikke, jeg måtte holde oppe tempoet i arbeidet, der var jeg allerede nesten en måned forsinka av synsproblemene. Saksøke for feil diagnose? Nei, heller satse på å bli frisk, men ta vare på all dokumentasjon i tilfelle alt gikk galt. Prøve å tilpasse meg situasjonen og fortsette med jobben? Sjølsagt, det var beste strategien.

Først av alt, jeg måtte ha et kontor med bedre lysforhold. Materialene til å gjøre ferdig andre etasje kom et par dager etter, jeg bar dem inn og lempa golvplatene opp på loftet, og så begynte jeg å planlegge. Dersom jeg brukte hver helg til snekring, burde jeg ha innredninga ferdig før sommeren. Økonomien min ga ikke rom for å leie folk.

Jeg starta opp skrivearbeidet, men merka fort at jeg ikke klarte å komme opp i det gamle tempoet. På den tida hadde jeg sekretærer som tasta inn kildene på data. Så tok jeg datafilene heim for å bearbeide dem der. De danna grunnlaget til ei slektshistorie for to kommuner, dessuten skulle jeg gjøre klart for skriving av ei gårdshistorie. Dette arbeidet klarte jeg å holde noenlunde i rute, men det blei ingen tid igjen til andre prosjekter jeg hadde på gang.

Problemene med synet begynte altså for alvor å hindre meg i arbeidet mitt. Men jeg fikk store vansker med å velge vekk andre ting jeg holdt på med. Fortsatt antok jeg det var et visst håp om at jeg skulle bli bra igjen, og det meste blei bare forskjøvet i tid til så skjedde.

Det første jeg utsatte på ubestemt tid, var å fullføre en roman som jeg hadde pusla med siden jeg holdt på med hovedoppgaven. Flere andre mindre skriveoppdrag og prosjekter gikk samme veien. Det eineste jeg droppa for godt, var planene om å bygge et mørkerom på loftet. Det blei kroken på døra for en tretti år gammel hobby, men pytt pytt, jeg var aldri noen stor fotograf eller mørkeromsmann.

Andre ting blei satt på vent for avvikling. De siste to årene hadde jeg vært styremedlem i Nordnorsk Forfatterlag. Midt oppi den første fasen av synsproblemene mine blei jeg valgt til leder. Forfatterlaget sleit med et stort underskudd, og jeg tok vervet med ett mål - å få økonomien på rett kjøl. Nå bestemte jeg meg for at på neste årsmøte skulle jeg ut av styret. Andre kunne gjøre jobben like godt og bedre, jeg måtte prioritere meg sjøl og det faglitterære arbeidet. Kanskje burde jeg ha bedt meg fritatt øyeblikkelig, for det blei ikke noe lett år. Det var ikke bare forfatterlaget som mangla overskudd.

Men sånn er det. Skriving var noe langt mer enn en hobby, det var den viktigste kreative sida av livet mitt. Jeg hadde gjennom mange år utvikla meg til å bli en skrivende person, og jeg hadde ikke lyst til å slutte med det.