:tilbake til hovedsida..........jump to the English main page:

Johan I. Borgos

Når synet blir skadd

8. Skrivinga

Avsnitt:
  1. Kneppet
  2. Det nye kontoret
  3. Første legebesøk
  4. Historie og data
  5. Forverring
  6. Ulykka
  7. Diagnosen
  8. Skrivinga
  9. Ny tilpasning
10. Lappen for øyet
11. Mikrofilm-
leseren
12. Nye undersøkinger
13. Det nye lyset
14. Juleturen
15. Musikken
16. Kampen vunnet
17. Status 2012

Det første jeg skreiv, var små historier i ei lita handskrevet avis jeg laga som ti-tolvåring til et par kamerater. Trykkpressa var vanlige skriveblokkark med blåpapir mellom, og en hard blyant. Det var før kulepennene blei billige.

Så gikk det mange år uten noen form for skriving, men 21 år gammel begynte jeg på lærerskolen og måtte skrive stiler. Etter hvert blei jeg hekta på skrivinga igjen, ikke minst takket være en god og inspirerende norsklærer.

Som lærer begynte jeg i all hemmelighet å snekre noveller i beste/verste ukebladstil. Jeg fikk antatt to, og den første kom på trykk i Norsk Ukeblad like før jul i 1967, den andre i Vi Menn året etter. I begge tilfellene brukte jeg pseudonym, for ikke å bli gjort til latter av de som meinte ukebladnoveller var noe søppel. Jeg synes historiene er trøtte saker i dag, men handlinga i begge er plassert i det miljøet jeg kan best - yttersida av Vesterålen.

På 1960- og 1970-tallet var jeg mest opptatt med å skrive viser og revyer, men i 1980 prøvde jeg novelleforma igjen. Motivkretsen var som før, kystsamfunnet, og i 1981 sto den på trykk i Nordnorsk Magasin, med navnet mitt under. Det regner jeg som min egentlige debut.

To år etter blei jeg bedt om å lage en novelle til det årlige julenummeret av bladet Vesterålen. Det blei starten på en tradisjon som har gått over tjue år. I 1984 fikk jeg en novellepris og kom mellom to permer i ei novellesamlig. Den bar navnet til novella mi.

På det tidspunktet regna jeg meg som halvveis verdensmester, men så begynte jeg å lese litt mer av det andre skreiv, og skjønte at jeg hadde en lang vei å gå før jeg nærma meg å bli halvgod. Da overtok imidlertid ei anna form for skriving oppmerksomheta og tida mi. Jeg utdanna meg til historiker.

Under arbeidet med hovedfagsoppgaven begynte jeg å kladde ei romanskisse, nærmest som motvekt til den ekstremt saklige skrivinga historieoppgaven krevde. Undervisninga i maskinskriving som frøken Eide ga meg på J. Ellingsens handelsskole i 1957, kom til nytte. Fingrene fløy på tastaturet, romanen vokste i rykk og napp, som regel i helger og ferier, og jeg skreiv den om flere ganger.

Så kom problemet med synet, og romanskissa blei det første offeret. Surt, men nødvendig. Jeg sendte den inn til et par forlag og fikk blankt nei, dermed dalte også motivasjonen for å jobbe videre med den.