:tilbake til hovedsida..........jump to the English main page:

Johan I. Borgos

Når synet blir skadd

14. Juleturen

Avsnitt:
  1. Kneppet
  2. Det nye kontoret
  3. Første legebesøk
  4. Historie og data
  5. Forverring
  6. Ulykka
  7. Diagnosen
  8. Skrivinga
  9. Ny tilpasning
10. Lappen for øyet
11. Mikrofilm-
leseren
12. Nye undersøkinger
13. Det nye lyset
14. Juleturen
15. Musikken
16. Kampen vunnet
17. Status 2012

Et par dager før jul tok jeg sjansen på å kjøre de sju hundre kilometrene til Sømna for å være sammen med ekskona og døtrene mine noen dager. Kjøreturen gikk over all forventning, været var kaldt og klart, og siden jeg kjørte heile veien i mørke med lysene på, blei ikke de over tjue tunnelene noen plage.

Været slo om til regn og kuling da jeg kjørte tilbake 26. desember. Jeg var nødt å dra nord igjen, den 28. skulle jeg og trekkspillklubben min spille i et syttiårslag, og da måtte jeg være på plass. Holkeføre og slaps har aldri skremt meg, og jeg regna med at synet holdt.

Bak en sving på Hamarøya sto ei varevogn med fronten i grøfta, og et par andre biler hadde stansa for å hjelpe. Vi var seks-sju mann med støvler og regnhyr, og varevogna sto ikke særlig djupt. Et kvarter seinere hadde vi løfta den på veien. Jeg satte meg bak rattet igjen, da merka jeg at synet var borte på høyre øyet.

Denne gangen ante jeg hva som hadde skjedd. Lyset fra møtende biler skein mørkerødt i det skadde øyet, og jeg regna med ei blødning. Men var det en ny blodpropp? Jeg kom meg til Bognes, satt med lukte øyne på ferja som slingra over Vestfjorden, og kjørte langsomt de siste fem milene heim.

Dagen etter så verden like mørkerød ut gjennom høyreøyet. Nå begynte jeg å lure på hvordan spillinga dagen etter skulle gå. Jeg slår rytmegitar i trekkspillklubben, dessuten skulle jeg være forsanger og konferansier den kvelden. Og øyelegen var på ferie.

En liten prøve med gitaren var nok til å avdekke et problem. Jeg hadde ingen vansker med å finne akkordene, men jeg klarte ikke å lese tekstene. Heldigvis har jeg kopimaskin. Jeg blåste opp alle tekstene i dobbelt format, da gikk det likere.

Jeg sa ingenting til trekkspillklubben, og tror heller ikke at de merka noe. Men da jeg kom heim etter endt oppdrag, var jeg tømt for krefter og ikke lite engstelig. Jeg kjente motlausheta i magen, nå var også spillejobber blitt et slit.

3. januar 1997 slapp jeg inn til ei undersøking hos vikaren til øyelegen. Jeg fikk bekrefta det jeg ante, ”blod i glaslegemet spc bagtil; netthinnen tilliggende”. Men samtidig begynte blodet å forsvinne, sjøl om det i flere dager dreiv klumper av ”rått-tang” i synsfeltet.

Øyelegen kom tilbake, og 7. februar starta han en ny runde med laserskudd, 403 denne gangen. 5. mars satte han 338 nye skudd og noterte ”bra effekt av merkene”. Det blei siste dosen på ei stund. Behandlinga av netthinna hadde lykkes, blødninga under heimturen i desember og et par mindre i februar var bare forbigående plager.

Etter at lysvirkningene av laserskuddene ga seg, begynte jeg så smått å skimte virkningene på netthinna. Når jeg kneip igjen det venstre øyet, fikk alle linjer bulker, og når lyset traff øyet i en bestemt vinkel, kunne jeg ane et månelandskap inni der. Dessuten blei reflekser og sterkt motlys svært ubehagelig, det problemet dempa jeg med solbriller. Men det tok lang tid før jeg kunne jobbe med noter på skjermen.