:tilbake til hovedsida..........jump to the English main page:

Johan I. Borgos

Når synet blir skadd

16. Kampen vunnet

Avsnitt:
  1. Kneppet
  2. Det nye kontoret
  3. Første legebesøk
  4. Historie og data
  5. Forverring
  6. Ulykka
  7. Diagnosen
  8. Skrivinga
  9. Ny tilpasning
10. Lappen for øyet
11. Mikrofilm-
leseren
12. Nye undersøkinger
13. Det nye lyset
14. Juleturen
15. Musikken
16. Kampen vunnet
17. Status 2012

Små blødninger dukka opp av og til, men jeg visste at synet ville klarne igjen. Den siste store blødninga kom minutter før jeg skulle holde et foredrag på en samekonferanse på Sortland i oktober 1997. Jeg satt sammen med to jenter og merka at synet blei borte. Så gikk jeg fram og snakka i tre kvarter om den sjøsamiske historia i Vesterålen.

Etterpå gikk jeg ned og fortalte den ene jenta om hva som hadde skjedd. Et halvt år seinere flytta hun til meg med sine to døtre, og et fellesbarn var på vei. Før det kom så langt, hadde jeg skrevet ferdig mi tredje bygdebok og fått letta samvittigheta mye.

Halvannet år med kamp for å berge synet hadde sinka meg kraftig i arbeidet. Jeg merka utålmodigheta hos oppdragsgiverne, samtidig fant jeg lita forståing for min situasjon og de problemene jeg sleit med. Så vidt jeg husker, valgte jeg å be om sykemelding etter bare de to første laserkurene, og arbeidde så mye og så fort jeg klarte. Men i perioder gikk det tregt.

På ett tidspunkt vurderte jeg å søke delvis uføretrygd. Øyelegen signaliserte at det ville han støtte. Men ved starten av 1998 hadde jeg elleve bygdebøker igjen å skrive, og bare åtte år igjen til pensjonsalderen. Jeg bestemte meg for å prøve å stå løpet ut.

Laserbehandlinga blei avslutta 28. februar 1998, tretten måneder etter den første. 172 skudd satte punktum for prosessen, og jeg hadde nesten to tusen skuddmerker på netthinna. Øyelegen skreiv i journalen: ”Netthinnen er meget godt fastloddet”. Det meste av synet var redda, sjøl om jeg aldri mer kan lese vanlig skrift i aviser og bøker med høyre øyet.

Situasjonen blei utover året bedre for meg på alle bauger og kanter. Heimesituasjonen hjalp kanskje aller mest. Overgangen fra eneboer til familiemann gjorde meg mindre sjølsentrert og mer balansert. Jeg klarte å få opp tempoet i arbeidet fordi rammene omkring meg ga rom og støtte for det, og vi bygde ut huset får å gi plass til et enda bedre kontor.

Jeg gjorde ferdig nye femhundresiders bind med bygdebøker i 1999, 2001, 2003, 2004, 2005, 2007, 2008 og 2009, ga ut ei novellesamling i 1998 og ei sjøsamisk historie året etter - uten lesesyn på høyre øye. Tre datamaskiner og fire par briller gjør arbeidssituasjonen så bra som den kan bli. Flatskjermer har erstatta de gamle CRT-skjermene, det letter presset på øynene merkbart. Og kanskje viktigst av alt: Et trygt og godt familieliv motvirker det stresset som kanskje var den egentlige årsaken til det som skjedde 10. mars 1995.

Også øyelegen er tilfreds med resultatet. Ved siste undersøking, 23. februar 2005, skriver han i journalen: ”Fungerer godt visusmessig og arb. bra med det synet han har.”