sitemap [backarrow] :tilbake til hovedsida..........jump to the English main page: [english-arrow] logo

Johan I. Borgos

Når synet blir skadd

9. Ny tilpasning

Et par dager etter diagnosen begynte jeg å tumle med det uunngåelig spørsmålet: Enn om det samme rammer det venstre øyet? Øyelegen beroliga meg med at det verken var smittsomt eller særlig sannsynlig at jeg fikk blodpropp også der.

Jeg hadde allerede solid tillit til denne legen, og trodde han. Bedre å bruke kreftene på den situasjonen som var en realitet. Tross håpet om å få synet heilt tilbake var jeg klar over at jeg måtte endre tilpasning i en rekke sammenhenger. Det så jeg ikke mørkt på. Slike utfordringer trives jeg med, og jeg hadde litt erfaring fra før.

Ei tilpasning er menneskenes sameksistens med sine rammevilkår. Tilpasninga kan være aktiv, da prøver man å endre rammevilkårene, eller passiv, da justerer man seg ensidig, snur kappa etter vinden. Det vil alltid være både aktive og passive sider i ei tilpasning, og den er ikke en statisk situasjon. Når rammevilkårene blir endra, må også tilpasninga endres.

Da jeg begynte som lærer i 1964, fikk jeg problemer med ryggen, eller rettere sagt med ryggmusklene. Så snart jeg skreiv på tavla, begynte det å murre til høyre for ryggraden. På det verste var smertene så kraftige at jeg nesten ikke klarte å puste.

Legen kalte det yrkesmyalgi, en muskelkrampe. Han kjørte sprøyter med fysiologisk saltvatn inn i den hovne muskelen og knadde den opp. Vondt skal vondt fordrive. Men smertene dukka opp igjen etter få dager.

Problemet forsvant i feriene, og jeg gikk løs på nye skoleår uten tanke på dem. Men så dukka de opp igjen, gang etter gang. Det tok lang tid før jeg skjønte hvordan plaga hadde oppstått. Kroppen min klarte ikke overgangen fra kroppsarbeid med begge hender til lange økter med skriving, ikke minst på tavla. Det blei for ensidig arbeid for ryggmusklene.

En indisk fysioterapeut ga meg noen enkle råd, og etter hvert lærte jeg knepene. Jeg fikk et enkelt treningsprogram, noen øvelser hver morgen, og jeg begynte å lære meg muskelbevissthet. Så snart jeg begynte å stramme, justerte jeg belastninga. Slik endra jeg tilpasninga mi både aktivt og passivt, og i løpet av et år forsvant problemene.

Svekka syn på høyre øye krevde endra tilpasning, først og fremst i form av nye vaner, ikke minst i trafikken. Jeg var klar over fra første stund at trafikk fra høyre kunne bli verre å se. Dessuten ville brå situasjoner antakelig bli vanskeligere å tyde, eller i hvert fall at jeg reagerte seinere, siden jeg temmelig sikkert ville prøve å lese situasjonen først med det dårlige øyet. Gammel vane er vond å vende.

Først måtte jeg av-automatisere en del av kjørevanene mine og gjøre dem bevisst igjen. Lavere fart inn til et kryss, se minst to ganger til høyre, helst tre. Krysset i vestenden av Sortlandsbrua blei treningsbane nummer en. Det er et av de mest ulykkesbelasta kryssene i Nordland, så det mangla ikke situasjoner der oppmerksomheta blei satt på prøve. Og jeg måtte nesten hver dag en tur over brua.

Brå situasjoner dukker ikke opp på bestilling, men det går likevel an å forberede seg bedre. Jeg prøvde å bli mer oppmerksom og lese trafikken bedre, gjette situasjoner før de oppsto. Det var nødvendig, jeg blei snart klar over at jeg bedømte avstander dårligere enn før.

Problemet var ikke å beregne avstanden til det som beveget seg - biler, mennesker og dyr, men jeg feilbedømte ofte hvor langt unna faste og urørlige ting var - kryss, skilt og lignende. Heldigvis fikk det ikke uheldige følger, kanskje fordi jeg blei en langt mer forsiktig sjåfør.

Den svekka avstandsbedømminga gikk til gangs opp for meg da jeg begynte å spikre golvplater på loftet. Jeg traff ikke spikrene skikkelig, men slo de skeive med nesten hvert eineste slag. Det var en stygg strek i regninga. Enda vanskeligere blei det å sikte. Høyreøyet dugde ikke lenger til det, og venstreøyet ikke vant til sånt. Arbeidet på loftet halte ut i tid, jeg skjønte snart at det blei ikke et bedre kontor på meg før sommeren.

Men arbeidet måtte fortsette uten stopp, og jeg måtte prøve ei mer aktiv tilpasning til situasjonen. Den viktigste strategien var å trene opp det skadde øyet så langt det var mulig. Jeg visste litt fra før om sånt.