sitemap [backarrow] :tilbake til hovedsida..........jump to the English main page: [english-arrow] logo

Johan I. Borgos

Kulturendringer

Små innhogg i et svært stort tema

Utgangspunktet

Grunnlaget for denne undersøkinga er den kulturmodellen jeg bruker. Der definerer jeg kultur slik:


Kulturen til et gitt samfunn er et tilpasningssystem. Det rommer alle løsninger og forklaringer, tiltak og tradisjoner, ideer og verdier som medlemmene av dette samfunnet bruker kollektivt for å løse problemer som hindrer dem i å tilfredsstille sine behov – materielle og immaterielle – eller som de frykter kan gjøre det.

I forlengelsen av denne definisjonen stilte jeg opp blant andre disse tre punktene:

  • Kulturen er en prosess. Når rammevilkårene endrer seg, må tilpasninga få nye løsninger.
  • Kulturen til naboområder med like rammevilkår vil vanligvis ha mange fellestrekk.
  • Kulturen omfatter løsninger med ulik levetid, fra kort varighet til mange generasjoner.

Til det første ev de tre punktene: Hvorfor må tilpasninga fornyes når rammevilkårene endres, og i hvor mye må den fornyes? Dette blir rein spekulasjon, men jeg gjør likevel et tankeeksperiment. Sett at tre ulike samfunn står overfor endra rammevilkår, og så velger de hver sin strategi:

  • Samfunn A velger å beholde tilpasninga uendra (konservering).
  • Samfunn B velger å forkaste heile tilpasninga og lage ei ny eller kopiere ei anna (kulturbytte).
  • Samfunn C velger å finne justere tilpasninga etter de nye rammevilkårene (fornying).

Mange samfunn har levd isolert fra omverdenen og ikke mottatt kulturimpulser fra andre. Likevel kan de ha endra tilpasninga i takt med nye rammevilkår. Å konservere kulturen er derfor noe annet enn isolasjon. Strategien til samfunn A går ut på å beholde alle gamle løsninger og ikke tillate noen nye. Det vil i praksis si at tilpasninga kommer i stadig sterkere utakt med rammevilkårene, og vi kan regne med at den før eller seinere bryter den sammen.

Vi kjenner til mange folkegrupper som har mista sin gamle kultur i løpet av forholdsvis kort tid, en generasjon eller to. Ei slik utvikling hører vanligvis sammen med assimilasjon, altså at samfunn B smelter sammen med eller kanskje blir erobra av ei større og mektigere gruppe. Det har skjedd med mange urfolk som lever innafor grensene til et langt større "riksfolk".

Ut fra rein synsing synes derfor strategien til samfunn C å være den eineste som fører til at kulturen overlever, rett og slett fordi den stadig klarer å tilfredsstille behovene til menneskene i samfunnet. Jeg antar det også kan føres økonomiske argumenter for at gradvis omstilling er den beste løsninga, men nøyer meg med å konkludere at fornying er best.


Endra rammevilkår

For å begynne undersøkinga i en ende: Hva vil "endra rammevilkår" si i praksis? Jeg bruker en figur fra kapitlet om kultur.


De nære rammevilkårene omfatter blant annet ressursene som folket i lokalsamfunnet utnytter for å dekke sine behov, men også eventuelle lokale hindringer som gjør det vanskelig eller umulig å utnytte ressursene. De ytre rammevilkårene påvirker også ressursutnyttinga, dessuten prøver "makter" der å påvirke adferden til medlemmene av lokalsamfunnet.

Ressurser kan minke, men også øke. Hindringer kan fjernes, eller nye dukke opp. Alt krever nye tilpasninger. Til de ytre rammevilkårene regner jeg blant annet klimaet, og endringene der får følger. Det politiske systemet spiller en stor rolle som et ytre rammevilkår. Det kan vedta reguleringer som slår begge veier, både positivt og negativt.

Det kan hevdes at samspillet og samhandlinga i den innerste sirkelen også er en del av rammevilkårene. Innflytting og utflytting kan for eksempel endre strukturen i lokalsamfunnet.



Store kriser –

Endringer i tilpasninga skjer først og fremst når det blir vanskeligere å få dekka de grunnleggende behovene på grunn av nye rammevilkår. Men hvordan merker medlemmene av samfunnet det som er i ferd med å skje?


Vi kan anta at virkningene merkes langs to akser – etter hvor mange som blir berørt, og etter hvor sterkt de blir berørt. I "nullpunktet" merker ingen noe, men når antall berørte øker og de endra rammevilkårene rammer behovene kraftigere, øker sjansene for at endringene blir lagt merke til.

Dersom store deler av samfunnet ikke får sine grunnleggende behov tilfredsstilt, kalles det ei krise. I tidligere tider blei krisene ofte utløst av uår og/eller krig, og da lei befolkninga nød. Krisetiltakene var en form for tilpasning, de blei imidlertid forlatt når krisa ga seg.

Tiltakene under ei krise stamma fra en "krisehukommelse" i samfunnet. Minnet om tidligere tider med stor nød blei brukt for å finne gamle løsninger som kunne brukes på nytt. De var en del av den folkelige kunnskapen.


Vi har mange samtidige beretninger som både viser hvor hardt ei krise kunne ramme og som forteller om endra rammevilkår. "Nordlands Trompet" av Petter Dass er langt på vei ei fortelling om et samfunn i krise som følge av "den lille istida". Petter Dass kjente ikke dette begrepet, men han så virkningene rundt seg. Her er noen klipp fra "Trompeten":


Naar nu deres Præst eller Øvrigheds Mand
Aarsages at rejse til Land eller Vand,
Paa Embeds Forretning at være,
Da findes blant hundrede næppelig fem,
Som mægter at bære paa Bordet her frem
Saa meget hans Giæst kand fortære.

 O! ville vor HErre velsigne det Hav,
Og unde den Løcke, hand fordum os gav
Langt hen i Forfædrenes Minde;
Hvor glædeligt var det i Landet at boe,
Hvor lysteligt var det paa Vandet at roe,
Naar Folk kunde Næringen finde.
Da Næringen stod i den høyeste Leeg,
Til tusinde Voger vel Tienden steeg
Angaaendes Kirkens Indtægter;
Men ach den Søe-Handel staar aldrig ved lav,
Dend har alt forkiæret, og tager flux af,
Os Havet sin Rigdom nu nægter.

 Her intet har vanket eet Aar eller ti,
Stor Armod er Landet geraaden udi
Formedelst mislingende Føde;
All' Hytter er raadnet, all' Gielder nedkast,
Mand seer der ey Jægter, ey Seiler, ey Mast,
Ret ligesom Landet var øde.

Petter Dass kommer i noen vers inn på løsninger som ikke duger lenger, og bruker dem til å forklare nøda: Jorda er for oppdelt, og folk driver den ikke godt nok.



Sligt kommer naar Jorden er deelet og spreed,
Enhver eyer lidet at nære sig ved,
Thi gaaes ey Veyen den rette;
Betragt det du Ombudsmand hvilken du er,
Hav dog ikke Bøxel og Penger saa kiær,
Og giv ey Aarsager til Trætte.
 Thi naar det mislinger med Angler og Snoor,
Da maa den Indbygger der vesterlig boor,
I Iri Badstue sig bade;
Det har sig med dem som med Fugler i Flugt,
De planter ey, pløjer ey, høster ey Frugt,
Og sanker ey Sæden i Lade.

– små endringer?

Kulturendringene skjer imidlertid sjelden på makronivå, da må rammevilkårene ha endra seg kraftig og brått. De fleste endringene er summen av små tilpasninger til de nye rammevilkårene.

I tidligere tider holdt man ofte på de gamle løsningene i det lengste. Endringer skaper som regel uro og motstand, i hvert fall til å begynne med. Her er en modell som prøver å vise hva som skjer når ei tilpasning endres:




Prosessen begynner med en stabil situasjon der ei etablert løsning fortsatt fungerer. Så blir de aktuelle rammevilkårene endra (øverst), det fører til at løsninga svikter (i midtrekka), og ustabilitet oppstår (nederst). Så prøver noen ei ny løsning for å møte de endra rammevilkårene, den får etter ei tid allmenn aksept, og da først blir stabiliteten gjenoppretta.

Et eksempel: Fiskerbøndene i Vesterålen (og det meste av Nord-Norge nord for Saltfjellet) begynte ikke å kjøpe jorda de dreiv før utpå 1800-tallet. Løsninga med å være leilendinger fungerte godt, de leide jorda på livstid og kunne bruke sine kapitalmidler på sjødrifta. Dessuten, kreditorene kunne ikke ta en bygselseddel fra dem, og neste generasjon fikk vanligvis overta gården uten vansker.

På 1840-tallet begynte folketallet å vokse sterkt av to grunner, økt innflytting sørfra og lavere barnedødelighet. Samtidig kom større og dyrere båter i vanlig bruk. Folkeveksten gjorde leilendingssystemet til ei stadig dårligere løsning. Jordeieren kunne gi gården til andre, og det blei vanskeligere å dele på jorda mellom flere av barna. I tillegg kom problemet med at en bygsla gård ikke kunne brukes som pant ved opptak av lån til båtkjøp eller husbygging.

De fleste større gårdene i Vesterålen hadde flere oppsittere, og det vanlige mønsteret var at først tok en av dem sjansen på å kjøpe sin gårdpart, og så fulgte de andre etter når de så at det var ei god løsning. Sjøleie blei snart vanlig, de nye gårdeierne kunne sjøl bestemme hvem som skulle overta jorda, og de hadde sikkerhet å gi bankene ved låneopptak.


Kjedereaksjoner

Ei ny løsning innafor tilpasningssystemet påvirker i sin tur rammevilkårene. Dette er særlig tydelig når teknolgien blir endra, som for eksempel ved overgangen fra åpne fiskerbåter med årer og seil til båter med dekk og motor. Denne figuren viser bare noen av følgene:




De blå pilene viser endringene, det vil si nye løsninger, de røde kryssene viser forlatte løsninger. Figuren tar ikke med de sosiale endringene på grunn av nytt bosetningsmønster og nedlegging av gårder.

Sjølsagt hadde overgangen til nye båttyper sine årsaker, så kjeda er lang. Men heile tida var den overordna hensikta med disse endringene å få mest mulig fisk på land slik at behovene til husholdene kunne dekkes.



[return arrow] til "Kystkultur"
[backarrow] :tilbake til hovedsida..........jump to the English main page: [english-arrow]