sitemap [backarrow] :tilbake til hovedsida..........jump to the English main page: [english-arrow] logo

Johan I. Borgos

Å sanke egg

Et essay om gammel kystkultur

Eggsankinga

I mai hvert år drar grupper av mennesker ut på øyer og holmer langs kysten. De har spenning i blodet og spann i neven, årets eggsanking er i gang. Alle aldre og begge kjønn deltar, de er naboer og veit hva de skal gjøre.

Uskrevne regler, generasjoner gamle, styrer arbeidet utover dagen. Ingen tar for mange egg i hvert reir, da vil måsene «sky» eggværet og hekke andre steder neste år. Dessuten, i reir med mange egg vil de eldste allerede være «stropne» - det nye fjærkreet så langt utvikla at egget er uspiselig.

På heimplassen min i Vesterålen er regelen slik: Vi tar eggene når reiret rommer færre enn tre, ellers går vi forbi. Da verper fuglene reiret fullt igjen, og eggene vi tar med oss, er vanligvis spiselige. Andre steder høster man på andre måter, men med samme resultat.

Folket sprer seg utover, kjemmer den kilometerlange øya i heile si lengde. De kjenner terrenget og veit av de beste reirplassene. Rygger bøyes, vante hender løfter egg forsiktig opp, legger dem i spann med gras i botnen. Over jager iltre og maktesløse måser, de stuper skrikende ned mot inntrengerne, som bærer stadig tyngre.

Etter timer er eggsankinga over. Noen har funnet mange, andre færre. Vi drar til lands, der legger vi eggene på sanden og teller dem. Hvor mange som deltar fra hver nabo og hvor mange egg den enkelte har i spannet, spiller ingen rolle når fangsten skal gjøres opp. Eggene deles slik at hvert nabobruk får like mange. Divisjonen går sjelden opp, det blir som regel «odde» egg. Den eller de som sørga for båtskyssen, får disse som ekstra vederlag.

Vi bærer egg fra flere arter med heim, mest fra måsefugler. Fangsten ender i bakverk eller på brødskiva, men ikke med Mack-øl til. Reklameslagordet har ingen hjemmel i matkulturen til eggsankerne.

Det hender journalister eller et tv-team dekker en slik dag. Det eksotiske blir vektlagt, normaliteten forsvinner. Reportasjene vinkler ofte eggsankinga som ei folkloristisk forestilling eller kanskje som gassing i naturens goder. Den er ingen av delene.


Eggsankerne

De som sanker, fordeler og spiser eggene, er naboer i ei bestemt betydning: Alle eier jord med samme gårdsnummer, på en ganske vanlig matrikkelgård med innmark og utmark. Eggværet er en del av utmarka.

Unge og gamle, kvinner og menn, deltar i sankinga. Den er både matauk og en skole der gammel kunnskap overføres til nye generasjoner. Yngre lærer av eldre, om hekkeplasser, fugler og egg, om metodene og samhandlinga. De lærer å tolke tegn som fører til målet, de føler den stille ekstasen når blikket treffer reir med egg i, og de får erfare skillet mellom bruk og misbruk av natur og ressurser, forskjellen mellom høsting og ran.

De unge gjør grovarbeidet når man finner teist-reir. Teisten hekker inne i trange kløfter og sprekker, der smidige armer rekker lettest fram og henter ut et egg eller to med ei skei som redskap. Også klatring i flog og balansering utover tareglatte skråberg er en jobb for de unge.

De eldste fungerer mest som lærere i et fag skolen aldri har hatt som pensum. De er bindeleddet mellom fortid og framtid, de formidler en kultur og en kompetanse som kanskje er i ferd med å forsvinne. Samtidig opplever de fortsatt sitringa i brystkassa over en god fangst.

De som koker måsegg til kveldsmat, er foreløpig siste generasjon forvaltere av ressurser som har vært høsta gjennom århundrer. Og eggsankinga er ett av de siste eksemplene på den gamle forvaltninga av naturressurser i det som utgjør stordelen av arealet i landet - utmarka.


Utmarka

Mesteparten av utmarka i Norge er enten privat eiendom eller statseide allmenninger. Dessuten finnes noen allmenninger som staten har solgt til bygdelag, med alle matrikkelgårdene i bygda som medeiere. Eggsankinga hører heime i et annet og langt eldre system.

Arealene til gården eggsankerne bor på, er delt i to: Ei innmark reelt delt med grenser i terrenget, og ei ideelt delt utmark. Den private eiendomsretten gjelder bare innmarka. Utmarka er verken privateid eller allmenning, den eies og høstes kollektivt av oppsitterne på gården.

Friluftsloven av 1957 sier at utmark er «udyrket mark som etter foregående ledd ikke reknes like med innmark». Innmarka er i hovedsak «gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått, kulturbeite og skogsplantefelt». Loven refererer først og fremst til arealbruken i jordbruksområder. Kystforhold er lite synlige.

Utafor innmarksgjerdet har alle rett til fri ferdsel, sier friluftsloven. Statens Friluftsråd satte i si tid opp regler for fri ferdsel der. De fleste punktene gjelder forbud mot forsøpling og skade på skog. Allemannsretten har sin basis i et landskap som ligner mest på innlandet.

Eggværet er etter loven utmark, udyrka mark uten nevneverdig økonomisk nytteverdi. Eggsankerne har et annet syn på saka: Utmarka er områdene de eier og høster i fellesskap. Bare der er det fellesplukking, på innmarka kan oppsitteren ta eggene - og moltene - sjøl.

Utmarka rommer en rekke ressurser som kan høstes og tas med heim, fra fisk i elvene og ryper i liene til molter på myrene og egg på øyene. Strid om retten til disse godene blusser stadig opp: Skal de være forbeholdt et lite antall grunneiere, eller skal alle og enhver få del i dem?

Eggsankerne føler seg ikke som part i denne striden. Ressursene i utmarka deres er verken privateide eller allment tilgjengelige, men en kollektiv rettighet. Det er imidlertid et faktum som aldri dukker opp i debattene.

Ingen har ennå veid de tre regimene - privat, statlig og lokalt/kollektivt - mot hverandre, men hvis det skal gjøres, bør det viktigste spørsmålet være: Hvilket regime forvalter utmarka mest økologisk?

Utmarksressurser er sårbare og avkastninga usikker. En del forvaltere av en etterspurt ressurs, som bær, molter, egg, småvilt og fisk, har prøvd å intensivere «produksjonen» eller motvirke de årlige svingningene i avkastning. Kultivering av elver og fiskevatn er velkjent, bygging av ærfuglhus et annet eksempel.

Andre forvaltere skjermer si utmark mot alle inngrep fra mennesker. Naturen skal sjøl få styre endringene, i stedet for utmark skal det være villmark, der menneskene langt på vei er ekskludert.

Men utmarka i alminnelighet og eggværet i særdeleshet er allmenninger: Naturen sår, mennesket høster overskuddet, og intensiv drift går bare unntaksvis godt. Eggsankerne har aldri tenkt tanken å «kultivere» øya si eller å rømme den.


Ressursforvaltninga

Retten til ressursene som sankerne høster i utmarka, er godt dokumentert. Gamle kilder nevner blant annet egg og dun, molter og bær, lakseelver og flyndrebotner, torv og skog, beiter og slåtteteiger, tang og tare. De såkalte «herlighetene» talte med når landskylda blei fastlagt.

Tidligere blei mange skatter utregna med landskylda som grunnlag. Oppsitterne har i generasjoner betalt skatt for tilgangen på sine «herligheter». Ingen bør derfor være forundret over at de verner rettighetene sine.

Eggværene har rettsvern i form av fredlysing. Det nevner ikke friluftsloven, men panteboka inneholder et vell av slike tinglyste dokumenter. Det synlige tegnet på rettsvernet er trekors på de høgste haugene. Budskapet er det samme i panteboka og på haugen: Oppsitterne, og bare de, har rett til å høste dette eggværet.

Trekorset varsler ikke «privat eiendom - adgang forbudt», men sier «eggvær - adgang forbudt i hekketida». Oppsitterne har alltid innskrenka sin egen rett til fri ferdsel i eggvær og på moltemyrer fram til høstinga.

Ikke alle respekterer rettigheter og varselskilt. Tyvsanking forekommer ofte. Folk med raske båter, liten omtanke og stor grådighet gjør strandhogg nattetid og nasker med seg det de finner. Oftest er dette mennesker som aldri har lært å forvalte eggvær. De fatter ikke skaden de gjør og forstår ikke at de tråkker på eldgamle rettigheter.

For noen tiår siden fikk eggsankerne en stri tørn med å forsvare eggværet mot glupske gjester som verken leste lover eller forsto skilt. Villmink, rømte dyr fra pelsdyrfarmer, fråtsa i fugler og egg, og skada store fuglebestander. Minken var nykommer i kystfaunaen og hadde bare to fiender: Eggsankerne og vinteren. Det tok år før fuglene kunne ta gamle hekkeplasser i bruk igjen.

Ingen av oppsitterne i mi heimbygd holder hus for ærfuglene lenger. Eggværene er derfor ikke dunvær i dag. Kanskje er det en av grunnene til at antallet hekkende ærfuglpar er langt mindre enn tidligere. Kunnskapen om dunsanking er også borte, men lever fremdeles lenger sør på kysten.

I store trekk forvalter sankerne eggværet sitt slik: Ingen kultivering for å øke produksjonen, men flere tiltak for å hindre nedgang i fuglebestanden. Den ene typen tiltak er å sørge for at uttaket av egg ikke blir for stort, den andre er å skjerme hekkende fugler mot skadedyr, firbeinte som tobeinte. Mange besøkende glømmer at når hekkende fugl blir skremt opp, ligger reiret åpent for rovfugl.

Den kollektive forvaltninga har vedlikeholdt eggværene i mange hundre år. Uttaket av egg ligger fortsatt så lavt at det ikke truer fuglebestanden. Eggsankerne snakker aldri om økologi og bærekraftig utvikling, men sankingsmetoden deres er både økologisk og bærekraftig.

Forvaltninga av eggværet har ingen formell struktur. Reglene som styrer den årlige sankinga, er ikke nedskrevet noen steder. De er overlevert fra generasjon til generasjon. Det finnes heller ikke noe styrende organ, et råd eller et styre som bestemmer tidspunkt eller praksis. Eggsankerne drar til øya når de veit tida er inne, og konflikter løses utafor rettssalen.


Ressursfordelinga

Like etter krigen endra eggsankerne på heimplassen min fordelinga av eggfangsten. Ett av brukene hadde en tredel av «skyldøret», og fikk tilsvarende med egg. En annen tredel av gården var delt i to bruk, de to naboene fikk hver en seksdel av eggene. Siste tredelen av jorda var blitt til tre bruk, dermed blei resten av eggene delt i tre parter.

Den gamle nøkkelen var altså landskylda, en gang den avgifta bygselfolket betalte til jordeieren i leie for gården. Beløpet - også kalt skyldøret - var samtidig et mål for hvor mye gården kunne produsere.

Kanskje var en demokratisk tankegang årsaken til at oppsitterne forlot den gamle nøkkelen og tok til å dele eggene likt mellom oppsitterne. Men mest sannsynlig hadde skyldøret mista så mye av si opprinnelige betydning at det føltes urettferdig som fordelingsnøkkel. Praksisen ved fordelinga av utbyttet fra fisket kan også ha spilt inn. Det blei delt i like lotter. De fleste av mennene blant eggsankerne er fiskere eller har vært det.

Fiskerbondesamfunnet var prega av stor egalitet. De som tyvsanker egg på øyer som tilhører andre gårder, bruker kanskje et egalitetsprinsipp for å rettferdiggjøre strandhogget. Eggene deles likt mellom oppsitterne på gården, men eggværene er ikke likt fordelt mellom ulike matrikkelgårder.

Fordelinga av det utbyttet en ressurs gir, kan imidlertid ikke skilles fra forvaltninga av den samme ressursen. De er to sider av samme sak. Ei god forvaltning gir et sikkert utbytte, et godt utbytte motiverer til fortsatt god forvaltning. Kanskje var det siste djupest sett grunn til at fordelingsreglene blei endra.

Ei anna regelendring har sneket seg inn i etterkrigstida. Tidligere var eggsankerne de heilårs fastboende på gården, men nå står noen hus tomme eller blir brukt bare som fritidsboliger. De fraflytta familiene eier en gårdpart og har dermed krav på en andel av eggene. Den nye praksisen kolliderer likevel med gamle rettsoppfatninger.

Å flytte fra en gård var tidligere ensbetydende med å overlate jorda til nye brukere og å forlate kollektivet. Ingen fikk eiendomsretten med på flyttelasset. Oppsitterne var forvaltere og brukere av ressurser, ikke eiere. Denne folkelige rettsoppfatninga skriver seg fra bygseltida, men holdt seg i flere generasjoner etter at skjøtet hadde avløst bygselseddelen.

Dagens utflytta egg- og moltesankere er født og oppvokst på gården og oppdratt i kollektivet. Deres barn er ikke det. Her ligger ei sprengkraft som lenger fram kan ødelegge det gamle systemet: Hvorfor skal utabygds folk ha andeler av eggene og moltene våre? Situasjonen begynner å ligne leilendingstida, da fjerne jordeiere hvert år krevde inn sine avgifter, som regel i naturalia.

På øya med eggværet finnes andre ressurser som tidligere betydde mye - torv og gras. Torv var viktigste brensel på en skogfattig kyst, gras vanligste dyrefôr. Først på 1900-tallet blei slåtteteigene og torvmyrene delt mellom oppsitterne med grenser i marka. Men grasmark og torvmyr er ulikt fordelt fra naturen si side, de måtte derfor utskiftes hver for seg.

Øya fikk innmarksgrenser, de delte opp slåttemarkene. Retten til torvmyrene fulgte ikke med i grensedraginga, det ville gitt skeivfordeling mellom brukene. Myrene blei fordelt ved ei egen kartfesta utskifting. Flere oppsittere fikk sine torvteiger på andres innmark, men rettferdig deling av ressursene var sikra.

Rettighetene til egg og molter blei ikke berørt av disse to delingene. Dette er mobile ressurser. Fuglene flytter over tid sine hekkeplasser rundt på øya, vindretning og varme i blomstringstida avgjør hvilke moltemyrer som bugner når høsten kommer. Faste grenser vil de fleste årene gi urettferdig fordeling.

Øya er altså innmark når det gjelder torv og gras, men utmark for andre ressurser. Forvaltninga og fordelinga er tilpassa den aktuelle ressursen. Ingen lover har pålagt oppsitterne å lage slike systemer. Lokalbasert behov og kompetanse utforma dem og holder dem ved like. Men lenger bak i tida greip myndighetene inn mot slik egenrådig forvaltning av viktige ressurser:

«På de allerfleste gårdene der det finnes flere oppsittere, er det et skadelig fellesskap såvel i hjemmemark som i utmark, skog, torvskjær m.v. Visse åkerstykker dyrker vel enhver for seg når de blir sådd, men alt det øvrige er felles: Høyet deles på marken mellom oppsitterne, som gjerne har like andeler i gården.»

Dette skreiv Eric Colban, prost i Lofoten og Vesterålen, tidlig på 1800-tallet. Attesten «skadelig fellesskap» viser hva han og andre embetsmenn meinte om ressursdelinga. De ivra sterkt for et mer «moderne» jordbruk, der hver gårdbruker dyrka sin egen gårdpart mest mulig intensivt.

Utviklinga gikk den vei de ønska, men helst på grunn av andre faktorer. Det er imidlertid ei anna historie. Viktig i denne sammenhengen er dette: Sitatet forteller at den kollektive delinga eggsankerne foretar når de kommer på land, en gang gjaldt alle ressursene på gården, utmark som innmark.


Et solidaritetsspill

Det hender at noen bryter reglene og sanker på egen hånd, men det er ikke særlig vanlig. Solidariteten mellom eggsankerne holder, spillereglene blir fulgt, år etter år. Enhver av oppsitterne har muligheter til større utbytte ved å bryte reglene, men de velger solidaritet med de andre framfor egeninteressen.

I «Forklaring og didaktikk» (Pax 1979) sier vitenskapsfilosofen Jon Elster at «mens selvoppofrelse er en ubetinget altruisme, bør solidaritet tolkes som betinget altruisme». Med andre ord, eggsankerne tenker slik: Jeg følger reglene forutsatt at alle de andre også gjør det. Tilsynelatende skal det ikke mange bruddene før samholdet kollapser, likevel har solidariteten holdt i århundrer.

Motivasjon for å vise solidaritet er allerede nevnt: God forvaltning gir sikkert utbytte, godt utbytte motiverer til fortsatt god forvaltning. Dessuten veit eggsankerne at å bryte ut bare gir kortsiktig gevinst. I neste omgang vil nemlig alle de andre svare med samme mynt, forvaltninga av eggværet bryter sammen, og avkastninga blir raskt mindre.

Kanskje er behovet for økonomisk trygghet den sterkeste drivkrafta for å opprettholde solidariteten. Det er allment behov. I «Spelet om rettferd» (Det Norske Samlaget 1982) sier den amerikanske økonomiprofessoren Lester C. Thurow:

«Økonomisk tryggleik kan du berre få dersom ein annan person, eller ei gruppe, blir samde om å dele med deg under visse nærmare bestemte forhold. I sjølve sin natur er økonomisk tryggleik eit kollektivt fenomen som krev kollektive avgjerder og kollektiv plikt til å rette seg etter avgjerdene.»

Sankerne blei opplært fra første dag på øya til å opptre solidarisk. Den samme oppdragelsen fikk de i andre sammenhenger. Dugnader holdes fortsatt, men er mest pliktløp for entusiaster og har ideelt formål. De gamle dugnadene i kystjordbruket var solidaritetsspill og samhandling, en arv fra den felleshøstinga prost Colban kritiserte.

Markene på en gård blei slått og høyet hesja i løpet av en lang dag ved et samla skippertak fra folket i grenda. Ved neste høve tok man en ny gård, og så videre. Hjelper du meg, så hjelper jeg deg. Et arbeid var et arbeid, ikke noe som blei målt i timer og prissatt med moms på toppen.

Slike dugnader er historie av mange grunner. Det meste av kystjordbruket forsvant, de enhetene som overlevde, blei produksjonsjordbruk og firmaer. I et slikt system blir dugnaden en anakronisme og dugnadsinnsatsen svart arbeid, sett ifra skatteloven. Men en skole for samhandling og solidaritet er borte.

Solidariteten i ressursforvaltninga bevares ved hjelp av maktmidler når motivasjon og opptukt ikke strekker til. Den folkelige forvaltninga har ingen skrevne regler eller noen «straffelov», ikke politi eller domstoler, men mangler likevel ikke kontroll og sanksjoner.

Jon Elster (se ovenfor) sier at i et slikt solidaritetsspill «er det avgjørende hvor mye informasjon vi antar at spillerne har om hverandre». Mange har latterliggjort små bygdesamfunn for den nysgjerrigheta og interessa for andres verk og virke man finner der. Men uten denne «overvåkinga» vil egoistiske aktører få langt større spillerom. I et slikt perspektiv er likegyldigheta i tettsamfunnet et langt alvorligere problem.

Reaksjonen mot sankere som bryter solidariteten, er først og fremst moralsk fordømming, kanskje også trussel om utestenging fra ressursen. I et lite og tett lokalsamfunn svir slike sanksjoner meget sterkt.

Samhandling basert på solidaritet er skapt av mange generasjoners oppsamla erfaringer om forvaltning av de ressursene som danner grunnlaget for bosetninga i området. I ei spissformulering: Folket har ikke kultivert eggværet, men eggværet har kultivert folket.


Et kultursystem

Den kollektive ressursforvaltninga av eggværet og delinga av fangsten er ei samhandling. Samhandling på mange felter mellom menneskene som bor i et område, skaper et samfunn. De deler oppgaver, erfaringer og løsninger, kanskje også ressurser, slik tilfellet er med sankerne. Margaret Thatchers velkjente utsagn - «There is no such thing as Society. There are individual men and women, and there are families.» - gjelder ikke blant dem.

Samhandling kan være alt fra sporadisk og fåmennt til systematisk og allmenn. Eggsankinga hører heime på den sistnevnte enden av skalaen. Både forvaltninga og delinga av utbyttet illustrerer godt denne kulturdefinisjonen:

«Kulturen til et gitt samfunn er et tilpasningssystem som rommer alle kollektive tiltak deltakerne i dette samfunnet bruker for å løse problemer som hindrer dem i å tilfredsstille sine behov, materielle som immaterielle, eller som de frykter kan gjøre det.»

Det sentrale ordet er «behov», og behovet for føde er det mest grunnleggende. Kystfolk har alltid hatt mange lett tilgjengelige matressurser av mange slag. Eggene er en av dem, næring og delikatesse innafor samme skall. Det skal mindre til for å skape et behov.

Men eggene er samtidig neste generasjon eggprodusenter. Uvettig sanking hindrer derfor tilfredsstilling av behovet for egg i neste omgang. Over tid og av erfaring har eggsankerne funnet si løsning på dette problemet. At fordelinga blei endra litt, var løsninga på et delproblem: Misnøye med delinga etter skyldøre.

Eggsankerne lever i en verden som stadig endres, og de kan som regel lite gjøre med forandringene som skjer. Når deres egne rammevilkår endres, må de finne nye løsninger. Dels prøver de å påvirke endringene gjennom aktiv tilpasning, som å utrydde villminken, dels må de ty til mer passive tilpasninger, som å sanke færre egg når naturlige svingninger fører til færre hekkende par.

Med andre ord, kulturen eller tilpasningssystemet endres stadig. Den er og må være en prosess. Ved å justere måten eggværet blir forvalta og avkastninga fordelt på, sikrer sankerne at systemet overlever, at prosessen fortsetter.

Løsninger som blir forlatt, som for eksempel kollektiv deling av høyet på innmarka eller bygging av hus for ærfuglene, opphører å være en del av kulturprosessen. Noen slike «parkerte» løsninger bevares eller dokumenteres for ettertida, de kalles kulturminner. Kulturminnevern er billedlig sagt å ta vare på aska, kulturvern er å sørge for at bålet brenner videre.

På heimstedet mitt er eggsankinga fortsatt levende kultur og ikke et kulturminne. Men nye generasjoner embetsmenn kommer stadig med påbud mot denne formen for ressursforvaltning.

Et EU-direktiv om forbud mot plukking av egg i naturen svirra i debattlufta foran siste folkeavstemming mot EU. Sankerne oppfatta det som ei kriminalisering av eggsankinga. Ikke rart at de reagerte stemmedagen. Egg-direktivet var neppe viktigste nei-grunnen for dem, bare enda et bevis på at det byråkratiske EU-systemet er tufta på behovene til et samfunn radikalt ulikt sankerne sin verden, hvor eggsanking er et stykke sjølråderett av den typen de har tapt på havet.


En større gård, ei større utmark

La oss erstatte matrikkelgården med kongeriket Norge og regne de nære havområdene med til utmarka, slik kystfolket alltid har gjort. Norge har gang på gang flytta «utmarksgrensa» lenger fra land, både for å beskytte gamle rettigheter og å sikre ei best mulig forvaltning av fiskeressursene. Og Norge reagerer mot tyvfiske ikke ulikt slik eggsankerne reagerer mot tyvsanking.

Villfisk er i likhet med egg en allmenningsressurs. En gang i tida blei begge forvalta etter samme prinsipp. Høstinga lå i store trekk godt innafor grensene for ei bærekraftig utvikling, og verdiskapinga kom lokalbefolkninga til gode.

Fisk og egg har forlengst skilt lag. Sankerne forvalter ennå eggværet, fiskerne er satt utafor forvaltninga av den våte utmarka og får minimalt av verdiskapinga. Forskjellen i utvikling har flere årsaker. Egg sankes i knøttsmå mengder sammenligna med fiskefangstene. Egg går nesten uavkorta til eget forbruk, fisk var salgsvare allerede for tusen år siden. Måsegg spises så snart de er kokt (det tar tolv til fjorten minutter), fisk må bearbeides til en salgbar og holdbar vare.

Den gamle og forsiktige høstinga av havet har forlengst tapt for et systematisk og intensivt uttak av ressurser, med de følgene det har fått. Den gamle forvaltninga var tilpassa husholdet som økonomisk enhet. Fiskerinæringa domineres nå totalt av firmalogikken - og allmenningens tragedie. Den har ennå ikke ramma eggværet.

Sanking av egg til eget forbruk er en arv fra fiskerbondetida. Fiskerbondeparet, hun bonde og han fisker, dreiv en «vedlikeholdsøkonomi», der målet for strevet ikke var å bli rik, men å klare seg. Vedlikehold av deres verden, eggværet medregna, var deres strategi, ingen tenkte på vekst. Og likevel, nærmeste nabo til eggværet er i dag en av de største vekstnæringene i landet.

Oppdrett av matfisk bygger på eldgamle prinsipper fra jordbruket. Først tar man et stykke av utmarka og gjør den til innmark, med gjerde omkring. Deretter sår man, og gjøres resten riktig, blir det lønnsom avling. Forbildet i jordbruket er tydelig: Nå «slakter» man fisken.

Fuglene på øya må se langt etter godbitene i merdene. Slaktinga foregår på land, ingen hender kaster slog over rekka til skrikende måser som fanger byttet nesten før det når sjøen. Men havbruket står ikke utafor den økologiske sammenhengen. Fysisk forurensing skader ofte omgivelsene, og rømt oppdrettsfisk klarer det oppdrettsmink på frifot ikke makta - å erobre en plass i økosystemet.

Vil eggværet unngå å dele skjebne med fiskefeltene? Forvaltninga av været kan bryte sammen, eggene kan bli salgsvare, miljøkatastrofer kan ramme fuglene, bosetninga kan forsvinne, allmenningens tragedie kan ødelegge øya. Dessuten, sankerne kan bli stengt ute fra eggværet av kunnskapsløse statlige forvaltere og velmeinende, men ofte historieløse naturvernere.


Utmarka blir mindre

«Naturen er en nasjonalverdi som må vernes», sier naturvernloven, påfallende likt munnhellet om at når myndighetene kaller en ressurs nasjonal, betyr det at de vil ta den fra deg. Og sant nok, naturvernet innskrenker den lokale forvaltninga av utmarka på flere måter.

Den ene typen virkemidler er vern av en bestand, den andre av et område. Målsettinga er lik og prisverdig - bevaring av biologisk mangfold og rekreative verdier, eller som loven definerer naturvern: «Naturvern er å disponere naturressursene ut fra hensynet til den nære samhørighet mellom mennesket og naturen, og til at naturens kvalitet skal bevares for fremtiden.»

Det statlige naturvernet har rett nok endra seg fra fredning som fremste virkemiddel, til kontrollert bruk. Men spørsmålene står likefullt i kø: Hva skal fortsatt fredes? Hvem skal ha kontrollen? Og hvilken bruk skal tillates?

Visse bestander trenger uten tvil lovfesta vern og overordna styring. Rovdyr har jaktområder som er langt større enn utmarka til en matrikkelgård, der striden er blodigst om hvem som skal spise beitedyrene - mennesket eller rovdyret. Kampen er ulik, de som eier matdyrene, er langt flere og best bevæpna. Vern av rovdyrbestanden er en strategi for å gjøre situasjonen mer balansert.

En del ettertrakta matdyr trenger også vern, i det minste regulert høsting. Slike bestander er en allmenningsressurs og ikke lokalisert til en bestemt matrikkelgård. Avkastninga deles i noen tilfeller på måter som minner om det gamle utmarksregimet. I hvert vall kan jaktlaget felle et gitt antall dyr. Men deltakerne i jaktlaget er nødvendigvis ikke bosatt i bygda.

Atter andre bestander vernes fordi de er trua av utrydding, mer enn ofte som utilsikta virkninger av uvettige endringer i naturen - det vil si utmarka. Endringene kan være alt fra utbygging og innføring av intensive driftsformer, til forurensing og ferdselslitasje. Lokalbefolkninga står sjelden bak slike endringer.

Områderetta vern har mange etiketter; nasjonalpark, naturreservat, landskapsvernområde, naturminne, kystvernesone og så videre. Ifølge naturvernloven skal de omfatte «urørte eller egenartede eller vakre naturområder», «egenartet eller vakkert natur- eller kulturlandskap», «urørt, eller tilnærmet urørt natur», med andre ord områder med jomfruelighet, særpreg eller visse estetiske verdier. Loven sier at «arealer av statens grunn» kan legges ut som verneområder.

Flere områder på kysten er utpeika for framtidig vern, og de foreslåtte områdene omfatter øyer og holmer som er deler av velbrukt utmark. Kysten har verken urørt eller tilnærma urørt natur. Den er et kulturlandskap, bruken og brukerne har satt mange spor, endra vekstliv og dyreliv, og etterlatt et vell av stedsnavn.

Men eggværet har bestått i århundrer uten behov for annet vern enn jakt på villmink og skjerming mot tyvsankere. Bestandene av måse, ærfugl og andre arter har svinga opp og ned, men aldri vært trua av forvalterne. Eggsankerne fulgte påbudet «enhver skal vise hensyn og varsomhet i omgang med naturen» lenge før naturvernloven kom, og følger det fortsatt, uten å kjenne lovteksten.

Kystverneplanene omfatter en rekke eggvær og innfører et verneregime av en heilt annen type enn praksisen til eggsankerne. Loven sier: «Inngrep i naturen bør bare foretas ut fra en langsiktig og allsidig ressursdisponering som tar hensyn til at naturen i fremtiden bevares som grunnlag for menneskenes virksomhet, helse og trivsel.»

Eggsanking er inngrep i naturen. Sankerne foretar aldri den analysen loven krever. De høster i tråd med den kompetansen mange generasjoner før dem har bygd opp og den opplæringa de sjøl har fått. Forvaltninga av eggværet er integrert i deres tilpasning, deres kultur. Og så lenge eggsankinga er levende kultur, opprettholdes og fornyes den kunnskapen som er nødvendig for ei økologisk forsvarlig forvaltning av eggværet.

Det kulturelle aspektet er imidlertid fraværende i lovteksten. Før det gjøres inngrep i naturen, må det «utføres naturvitenskapelige undersøkelser», og inngrepene må ikke medføre «skade på landskapet eller naturmiljøet for øvrig» eller «vesentlig skade for naturvitenskapelige verdier». Naturvernloven dreier seg naturlig nok om natur. Men skjøttinga av eggværet er kulturvern.

Kulturbetinga bruk av naturen i et verneområde kreves altså ikke undersøkt. Naturvernloven nevner kultur to ganger, bare i sammensatte ord. Kulturminner står blant verneobjektene i nasjonalparker, kulturlandskap omtales i forbindelse med landskapsvernområder, der det ikke skal «iverksettes tiltak som vesentlig kan endre landskapets art eller karakter». Dette er uten tvil musealisering.

Folket på kysten ser slikt vern som innskrenking av gamle bruksrettigheter. Loven skal rett nok sørge for at «naturen i fremtiden bevares som grunnlag for menneskenes virksomhet, helse og trivsel», men hva slags virksomhet? Vi kan tenke oss fire typer aktiviteter i verneområdene - museale tiltak, forskningsarbeid, rekreasjon og økonomisk virksomhet. Eggsanking hører til i siste gruppa.

Kystverneplanen for Nordland sier at målsettinga med planen er «å verne eit representativt utval av lokalitetar langs heile kyststrekninga», og på lista over slike lokaliteter er «aktive egg- og dunvær som både er ein spesiell viltbiotop og ein unik del av kulturlandskapet på kysten».

Eggsankerne frykter at planen innebærer et vern svært ulikt det de sjøl praktiserer, eller i verste fall utstenging, slik planen antyder: «Sjølv om det totalt sett er små areal som vert verna, kan ulike typar næringsverksemd likevel verte utelukka frå enkelte mindre område dersom slik aktivitet er i strid med formålet med vernet.»

Også av andre grunner er kystbefolkninga skeptisk til kystverneplanene. Loven skiller ikke mellom lokalbefolkninga og besøkende utenfra. Men de to gruppene har vanligvis nokså ulike forutsetninger for å oppfylle naturvernlovens intensjoner. De har dessuten ulike motiver for å besøke verneområdet.

Oppsitterne har økonomiske interesser i utmarka - egg, molter, bær. De oppfatter andre besøkende som inntrengere, som villmink. «Turistene» ser på oppsitterne som ei hindring for fri ferdsel - og kanskje sanking - i det de oppfatter som allmenning. Konflikten skyldes langt på vei kommunikasjonssvikt. For oppsitterne er kollektiv og eksklusiv bruksrett til utmarka en sjølsagt ting, for besøkende er en slik rettighet som regel heilt ukjent.

Størst er kanskje skepsisen til staten som forvalter, eller rettere til statens forvaltere. Den bygger på konkrete erfaringer. Et stykke unna heimplassen min ligger et annet eggvær, som hører til en fraflytta matrikkelgård. Det er foreslått som kystvernesone, og i planarbeidet kontakta et statlig organ de som hadde bodd på gården og deres etterkommere.

Planleggeren trodde de tidligere oppsitterne var grunneiere i eggværet, forsto ikke heilt begrepet kollektiv eiendomsrett, kjente lite til kollektiv bruksrett som utmarksregime, og meinte visstnok at staten uten særlige problemer kunne innlemme eggværet i kystvernesonen etter en lovbestemt høringsrunde. Tilfellet er ikke enestående.

Men den mest markerte skillelinja i synet på forvaltninga av utmarka går ikke mellom «vi» og «de andre» eller mellom innabygds og utabygds forvaltere. Skillet går heller mellom tre ulike syn på bruk av naturressurser, sett fra eggværet: De som raner alt, de som høster forsiktig, og de som er mot all sanking.

Eggsankerne kjemper altså en krig på to fronter. På havet er motstanderne de som soper med seg alt, de er allerede omtalt. På land går frontlinja mot det urbane naturvernet, representert av folk som setter markerte skranker mellom mennesker og natur. Deler av det organiserte naturvernet er rekruttert fra denne gruppa.

Lovtekstene avslører at lovmakerne står nærmest det urbane synet på naturen. Uttrykk som «egenartede eller vakre naturområder» og «vakkert natur- eller kulturlandskap» røper ikke bare naturmystikk, men også synet på naturen som en konsumentvare. For eggsankerne er naturen derimot både arbeidsplass og matprodusent.

Frontlinjene går mellom synet på naturen som en konkret ressurs og som en abstrakt opplevelse; mellom den kulturbaserte bærekraftige høstinga og den teoretisk beregna bæreevna; mellom ei usentimental holdning til matressurser i naturen og et følelseslada syn på dyr og planter; mellom forvaltning av egne ressurser og formynderi av andres; og mellom ei inkluderende og ei ekskluderende holdning overfor mennesker som høster naturen på tradisjonelt vis.

De som står for et urbant naturvernsyn, kommer ikke nødvendigvis fra urbane strøk, og noen av eggsankerne bor i tettsteder. Kulturell bakgrunn og erverva kunnskap er viktigere enn adresse. Eggsanking kan vanskelig læres ved studium på et universitet, bare ved årviss deltaking i eggværet.

Kanskje naturvernet burde overlates til folk med høstingskompetanse av den typen eggsankerne har? Så enkelt er det ikke. Deres kompetanse er mest praksis uten teoretisk overbygning, den er svært lokal og nært knytta til ei kollektiv ressursforvaltning som taper terreng til både privat eie og statlige inngrep.

Eggværet er et ytterpunkt blant ressurser som blir utnytta, både i art og omfang. Erfaringa derfra kan i beskjeden grad generaliseres og har begrensa overføringsverdi. Men som ytterpunkt blant måtene vi høster allmenningsressursene, danner eggsankinga samtidig ene enden av en lang skala med fiskeriene i andre enden. Den er derfor velegna til å gi et nødvendig perspektiv.

Eggsankinga er ei lokalstyrt og økologisk riktig ressursforvaltning som har fungert svært lenge, da kan ikke systemet være uinteressant. Den viser oss et naturvern der mennesket er en art i faunaen og ikke turist i naturen, og den gir innsikt i det mest effektive vernet for en rekke allmenningsressurser - den kollektive ressursforvaltninga.


Å sanke egg

Eggsankinga foregår i mai fordi den er kobla til en syklisk prosess, den årvisse formeringa til fuglene. En eggsanker som lever i åtti år, kan få minst sytti sesonger med spann i neven på øya, en lang karriere fra lærling til læremester.

Årsrytmen i eggværet har en rekke paralleller som eggsankerne kjenner fra inn- og utmark, fra havet og ikke minst fra værlaget. Også andre endringsprosesser blir synlige i løpet av et rimelig langt menneskeliv. Noen av dem er sykliske, sjøl om sammenhengen ikke er lett å se. Slike endringer minner mest om lange bølger fra en fjern storm.

En eller flere ganger i århundret blir havet kaldere. Fisket avtar og fuglebestandene krymper i takt med mindre tilgang på mat. Til andre tider flommer havet av fisk, og aktiviteten øker både i eggvær og fiskevær. Kystfolket kjenner sjelden årsaken til slike svingninger, men har lært å leve med dem.

En del prosesser er progressive. Gapet mellom gammel og ny virkelighet bare øker og øker, de «gode gamle dagene» dukker aldri opp igjen. Slike endringer er som regel skapt av mennesker, med ny teknologi og nye økonomiske systemer som sterkeste drivkrefter. Resultatet er forbruk av råvarer og energi i et omfang og tempo som sprenger alle grenser for økologisk bærekraft.

Eggsankerne har tilpassa seg de sykliske prosessene, korte som lange, men har få løsninger på de problemene som den progressive utviklinga skaper for dem. Faktisk har de sjøl drevet en type høsting som kan kalles uøkologisk og som i hvert fall skaper ei varig endring:

Uttaket av torv var trolig langt større enn tilveksten. Torvinga er historie nå, men av heilt andre årsaker enn hensynet til ressursene. Heilt uøkologisk var den imidlertid ikke. I mange tilfeller blei uttorva områder brukbar slåttemark etter noen år. Det øverste laget på torvmoa blei nemlig ikke tørka til brensel, men etterlatt på stedet.

Fjerninga av det verdifulle torvlaget som lå under overflata, er en parallell i miniatyr til pumpinga av olje og gass. Denne nedtappinga av en grunnkapital har umåtelig større dimensjoner enn torvinga. Alle veit at olja og gassen tappes langt raskere enn tilveksten. Folket på torvmoa mestra stort sett kunsten å høste avkastninga i naturen uten å true grunnkapitalen. Når de unntaksvis henta ut mer enn tilveksten, skjedde det i beskjeden målestokk.

Høsterne på kysten slåss på to fronter, både mot plyndrere og vernere. De som henter ut mer enn naturen tåler, har vår tids sterkeste og råeste ideologi på si side - markedsliberalismen. Den er rake motsatsen til ideen om forsiktig høsting av naturen, og erstatter solidaritet med konkurranse.

Motstanderne på vernesida har som regel høy faglig kompetanse, henta på høgskoler og universiteter. Men uten et kulturelt rammeverk blir skolebasert kompetanse akademisk, urban og historieløs.

Utgangen på tofrontslaget er kanskje gitt. For det første er den lokale kompetansen i ferd med å gå tapt «ved naturlig avgang», som det heter. Eggsankerne blir eldre og eldre og stadig færre, og kunnskapen deres dør med dem.

For det andre kolliderer den lokale forvaltninga med allemannsretten - ønsket om fri ferdsel og størst mulig del av naturressursene. Den har ei bastant politisk støtte, det viser grunngiinga for både naturvernlov og friluftslov.

Og for det tredje, høstingskompetansen blei skapt av mennesker som bodde nær ressursene og nytta dem som en del av næringsgrunnlaget. Men gjenoppretting av den tidligere bosetninga og de gamle næringene er ikke mulig.

Det er ikke lett å være framtidsoptimist på vegne av utmarka generelt og eggværet spesielt. Sjølsagt kan man håpe at en ny generasjon lærer å forvalte ressursene der gjennom ansvarlig bruk, uten å havne i meiningsløst misbruk eller uvettig vern.

Men dette håpet dempes av dagens klareste trend: Stadig flere unge har en dataskjerm plassert mellom seg og virkeligheta. Som redskap for en rekke oppgaver er dataverktøy nyttig, nødvendig og ofte uunnværlig. Men man lærer ikke å sanke egg i et virtuelt landskap.


[return arrow] til "Kystkultur"
[backarrow] :tilbake til hovedsida..........jump to the English main page: [english-arrow]