:tilbake til hovedsida..........jump to the English main page:

Johan I. Borgos

Erfaring og innsikt

Folkelig kunnskap og "Den siste viking"

Kapitler:

Jeg søkte på "folkelig kunnskap" i ordbøker og leksika. Ingen treff, heller ikke på "folkekunnskap", som strengt tatt betyr noe annet (kunnskap om folk). Så søkte jeg på "erfaring" og "innsikt", og da fikk jeg opp dette:

– erfaring: kunnskap som resultat av iakttagelse, opplevelse ell. lign.
– innsikt: det å kunne se inn i tingene, forholdene og derved forstå dem

Altså: Folkelig kunnskap defineres verken som heilhet eller som system. Derimot omtaler oppslagsbøkene erfaring og innsikt, det vil si hovedsakelig individuell kunnskap. Men folkelig kunnskap har langt større omfang enn det enkeltpersoner makter å lære, og den er ikke begrensa til korte menneskeliv. Derfor er det gode grunner til å vite mer om fenomenet.

Litt om begrepene

Med skolekunnskap meiner jeg all lærdom som har en vitenskapelig basis. Den bygges opp ved hypoteser og teorier, testes gjennom forskning og eksperimenter, og er oppdelt i fag og disipliner – kort sagt vitenskap.

Begrepet skolekunnskap er kanskje ikke vanlig, men vi bruker ofte uttrykket skolemedisin til forskjell fra "naturmedisin" (eller alternativ medisin). Jeg har også sett ordparet skolejuss/folkejuss. At skolesystemet ikke bare formidler skolekunnskap, lar jeg foreløpig ligge.

Så til motstykket – folkelig kunnskap. Hva er det egentlig? Og hvordan skiller den seg fra skolekunnskapen? Som et startpunkt: Begge typene kunnskap er systemer for å mestre virkeligheta på en eller annen måte. Det kan være å identifisere nye ting – "hva er dette?", å tolke situasjoner – "hva skjer?", eller å løse problemer – "hvordan gjør vi det?"

Begge systemene er "åpne", det vil si at antakinger, løsninger og svar forkastes når de viser seg uholdbare, og samtidig tar nye deres plass. Av praktiske grunner vil jeg likevel framstille de to kunnskapssystemene som lukkede figurer i ei lita sammenligning.

Jeg legger ikke opp til en holmgang mellom den folkelige kunnskapen og skolekunnskapen, men skal først prøve å finne hovedforskjellene ved hjelp av et par kontraster. Etterpå skal jeg se nærmere på de to viktige trekkene ved den folkelige kunnskapen som jeg allerede har nevnt – erfaring og innsikt.

Et tankeeksperiment

Den første kontrasten vil jeg vise med noen diagrammer. Sett at vi kunne la de to kunnskapssystemene vurdere hverandre. Hvordan ville de gjøre det, og hva ville resultatet bli? Under ser vi til venstre den folkelige kunnskapen på vei mot "laboratoriet" til skolekunnskapen, og til høyre ser vi resultatet av undersøkinga.

Vitenskapen arbeider med alt som kan testes. Eller som Karl R. Popper sier det: "A theory must be falsifiable to be considered scientific." – en teori må kunne motbevises for at den skal bli regna som vitenskapelig.

Den folkelige kunnskapen omfatter mye som ikke er testbart og som derfor faller utafor analysen. Jeg har gitt det merkelappen "tro", i mangel av et mer dekkende ord. "Religion" blir både for vidt og for snevert – teologi faller utafor den folkelige kunnskapen, som på si side omfatter mye tro som ikke kan kalles religion.

Hva med begrepet "folketro"? Det forklarer ordbøkene slik: "Overtro i folkets brede lag." Forklaringa er litt tendensiøs, men ordet er altså opptatt, så jeg velger å bruke "tro".

Det som er testbart, blir sjølsagt testa. Metodene vil stemple mye i den folkelige kunnskapen som "sant", og tilsvarende mye som overtro. Men for all del, disse grensene er verken skarpe eller uforanderlige. Vi veit at mye folkemedisin har vandra fra "overtro" til "sant", og at for eksempel mange raseteorier har vandra motsatt vei. Det er ikke en feil ved vitenskapen når sånt skjer, det viser bare hvordan den strever framover mot stadig større, sikrere og bedre kunnskap.

Neste trinn i tankeeksperimentet er å la den folkelige kunnskapen vurdere skolekunnskapen på sin måte. Under til venstre er skolekunnskapen på vei til undersøkinga, og til høyre ser vi resultatet.

Her utføres testen ved praktisk prøving og feiling og ved "synsing", eller kanskje bedre – ut fra erfaring og innsikt. Resultatet blir ikke oppdeling i sektorer, men fordeling langs to akser. "Nytte" er her meint i vid forstand, ikke som et privatøkonomisk begrep, og "kostnad" er ikke et uttrykk som kan måles i kroner og øre, men i slit og strev.

Denne svært enkle sammenligninga viser tre forhold: For det første, folkelig kunnskap og skolekunnskap er ikke adskilte systemer – de overlapper. For det andre, de bruker ikke de samme premissene og redskapene i analysen. Og for det tredje, de egner seg antakelig dårlig til å analysere hverandre.

Det siste poenget forteller at vi trenger andre redskaper for å finne hva som skiller den folkelige kunnskapen fra skolekunnskapen. Til den neste kontrasten låner jeg derfor begreper av den italienske professoren Carlo Ginzburg. I artikkelen "Ledtrådar. Morelli, Freud och Sherlock Holmes" (trykt i det svenske tidsskriftet "Häften för kritiska studier nr. 3/1983") ser han på de to kunnskapssystemene som to ulike måter for å tolke "verden".

To paradigmer

Carlo Ginzburg kaller den vitenskapelige og den folkelige kunnskapen for to ulike tolkningsmodeller eller paradigmer. Dette er de viktigste forskjellene:

– Vitenskapen er basert på det kvantitative, generelle og lovmessig gjentagbare. Den bruker en matematisk/eksperimentell metode der alle fenomener må måles, gjentas og analyseres, og den gir avkall på å forstå de enkelte elementene for å kunne skape ei generalisering av fenomenet.
– Den folkelige kunnskapen er basert på det kvalitative, unike og individuelle. Den søker å tolke et fenomen ut fra små tegn og spor, og legger langt større vekt på det individuelle enn på det generelle. Det er spor-paradigmet.

Spor-paradigmet er altså metoden som har bygd opp den folkelige kunnskapen, og slik tenker Ginzburg seg at den har oppstått:

"I årtusenden levde människan av jakt. Jägarna lärde sig att rekonstruera ett osett bytesdjurs utseende och rörelser genom att studera de spår det lämnade efter sig – spårstämplar i marken, avbrutna kvister, spillning, hårtofsar, fjädrar, dofter, salivtråder. De lärde sig att lukta, att iaktta, att ge innebörd och sammanhang åt det obetydligaste spår. De lärde sig att göra komplicerade överväganden och fatta snabba beslut i en mörk skog eller en förrädisk glänta."

Ginzburg hevder at vitenskaps-paradigmet har sine røtter på 1600-tallet med Galileo Galilei som banebryter, mens spor-paradigmet altså er tusenvis av år gammelt. Det vitenskapelige paradigmet fikk raskt sterk framgang, ikke minst takket være trykkekunsten, sier han, men blei ikke enerådene, Han nevner to "skolefag" som eksempel:

– Historie-faget studerer fenomener som ofte er kvalitative og som sjelden lar seg repetere, der lever spor-paradigmet fortsatt. Det har medført at faget ofte blir beskyldt for ikke å være "vitenskap".
– Legevitenskapen rommer fortsatt sterke innslag av spor-teknikken – tolking av symptomer, ikke bare innafor naturmedisinen, men langt inn i skolemedisinen.

Sporparadigmet benyttes ikke bare på disse to fagfeltene, det lever langt på vei side om side med vitenskapsparadigmet. Men i enkelte folkegrupper står den folkelige kunnskapen sterkest:

– grupper som mest overfører sin kollektive kunnskap muntlig og ikke-formalisert
– grupper der "tradisjonelle" næringer og økologisk balansert bruk av naturen dominerer
– grupper som lever og bor i mest mulig naturgitte omgivelser

Den "kollektive kunnskap", som Ginzburg nevner, er hans navn på den folkelige kunnskapen. Overføringa til nye generasjoner skjer for det meste muntlig og ikke-formalisert, det vil si uten fagdeling, timeplaner og trykte lærebøker – med andre ord, utafor skolesystemet.

Videre hevder Ginzburg at folkelig kunnskap står særlig sterkt hos grupper som livnærer seg på tradisjonelle måter. Her sikter han opplagt til eldre tiders jakt, fangst og sanking, trolig også jordbruket i sjølforsyningstida, og kanskje det tradisjonelle fisket.

I tabellen nedenfor står de kontrastene vi til nå har funnet. Den summerer opp ulikhetene mellom folkelig kunnskap og skolekunnskap når det gjelder analyse av ting/saker/situasjoner, oppbygginga av kompetanse og overføring av kunnskapen til nye generasjoner.

Det siste leddet i denne undersøkinga er å studere et "case" som viser hvordan erfaring og innsikt spiller en avgjørende rolle i den folkelige kunnskapen. De samme egenskapene er sjølsagt viktige også innafor skolekunnskapen, derfor velger jeg et "case" der den folkelige kunnskapen rår scenen aleine.

Den siste viking

Johan Bojer (1872-1959) ga ut "Den siste viking" i 1921. Da var tida til nordlandsbåtene og åfjordbåtene forbi på Lofothavet, og handlinga kan plasseres tretti år tidligere, i tida rundt det berømte Trollfjordslaget i 1890 og katastrofestormen 25. januar 1893. Jeg skal bruke hendingene under stormen til å si noe mer om erfaring og innsikt, men først litt om båtene.

Tegninga over er henta fra Eilert Sundts avhandling om nordlandsbåten i "På havet" fra 1863. Der beskriver han den i ett og samme avsnitt som "mangfoldige menneskers ligkiste" og som "forførerisk vakker". Begge deler er korrekt, men det er et annet tema. Mitt poeng er disse båtene som uttrykk for folkelig kunnskap, og som arena for høsting av erfaring og innsikt.

Nordlandsbåten og dens trønderske søster åfjordbåten er aldri blitt utvikla av vitenskapsmenn eller ved hjelp av vitenskapelige teorier. Generasjoner av båtbyggere har endra litt her og litt der, og fiskerne har like lenge ytra sånne og sånne ønsker til båtbyggerne. Resultatet blei etter hvert en meget avansert båtteknologi.

Men like viktig som båtene var mannskapet ombord, med høvedsmannen i spissen. "Den siste viking" handler både om båter og mannskap.

Hovedaktørene i dramaet under stormen er "Sjøblomsten" med høvedsmannen Jakob Åsan, med tilnavnet "pinade med liltfoten", og "Kobben" med Kristaver Myran som høvedsmann.

Gammelungkaren Jakob er "storseglar, stordrikkar og storslåssar". Ombord i båten med sjø under kjølen hefter ikke den korte foten, der er han ikke lenger "en stormfugl på land":

   Han og "Sjøblomsten" hadde vært ute ei vinternatt før, de kjente hverandre, de kunne våge det som ingen annen torde.

Kristaver Myran er den erfarne fiskeren som endelig får sin egen båt etter tretti år som høvedsmann for andre. På en auksjon kjøper han "Kobben", en båt ingen andre vil ha. Den er tungsegla og har kantra tre vintre på rad – en ulykkesbåt. På nordturen til Lofoten flytter Kristaver på lasta for å gjøre den mer lettsegla, men merker at –

– det ennå var noe med båten som ikke var som det skulle. Han kjente det på en svikt i rigg og skrog, det var en feil, som han måtte finne ut og rette på.

"Den siste viking" rommer mye dramatikk, med hendingene under stormen som de mest dramatiske. Johan Bojer skildrer slik det første varslet om et uvær i anmarsj:

"Det vart så stilt oppi lufta!" ropte en nordlending og begynte å se seg omkring.

Boka er full av eksempler på lesing av spor, først og fremst i det som skjer, men her leses sporet i noe som ikke skjer. Og snart nærmer stormen seg:

   Inne i skodda er hver lyd mistenkelig, og nå begynner denne raggete, sure havrøyken å sige av sted, den driver mot sørøst, det betyr storm, hør der! Er det ikke alt en underlig dur? "Vi får besøk!" ropte en nordlending og halte i garnlenka for å bli ferdig. Nå var det om å komme seg på land.

   Fiskerne kutter redskapene og seiler unna stormen som velter inn Vestfjorden. Under hardeste taket stuper "Kobben" ned i en bølgedal, hiver seg på vinden og kantrer. Snart sitter fem mann på kvelvet, en av dem bevisstløs. En kjenning segler forbi, men kan ikke gjøre noe. Da ser karene seglet på "Sjøblomsten". Jakob utnytter all erfaring han har til det ytterste, tvinger båten sin rundt og krysser opp mot storskavler og storm, en gang og enda en gang:

   Og nå var det han Jakob stampa i tofta og sa Pinade! for han syntes at dette her fikk det bli en ende på.
   Han bar like ned på den svarte streken, som hevde seg på en skavl langt borte i le. Nå visste han hva han ville. "To kara på kvar sida, og hal dem inn!" skreik han. "To kara på kvar sida og hal dem inn," gjentok de andre og stilte seg opp.
   Det var en meningsløs ordre, men på sjøen er det å lystre. Den femte ble stående ved halsen og gi retninga for høvedsmannen.
   Og i dette øyeblikk tenkte han Jakob ikke over at han satte noe på spill, Han visst jo godt at nå var det ni og nitti muligheter for at han kunne segle av seg styret, og så var alle fortapt, men slikt hadde han ikke tid til å fundere på – der blir kvelvet løfta igjen, og her kommer han sjøl flygende mot det på en kjempesjø.

"Sjøblomsten" rir over kvelvet til "Kobben", fire mann lempes ombord, den bevisstløse forsvinner i havet, men Jakob kjenner i hvert fall at båten fortsatt lystrer ror. Erfaringa har redda han og "Sjøblomsten" enda en gang.

Etter stormen blir "Kobben" funnet på andre sida av Vestfjorden. Kristaver Myran får båten sin tilbake, like heil som før, bare masta mangler. Kristaver kjøper ny mast:

   Men da han reiste den nye mastra på "Kobben", da flytta han den tolv tommer lenger bakover enn før og satte en trekloss mellom den og kneet.
   For da båten kantra, hadde det fart gjennom ham som en lynglimt at der lå feilen. Den utrygge svikten mellom rigg og båt kom av at mastra sto for langt fram. Derfor var "Kobben" så lunefull, derfor hadde den kantra de tre gangene før.

Dette er et klassisk eksempel på innsikt, "det å kunne se inn i tingene, forholdene og derved forstå dem", på samme måte som bragden til Jakob blei mulig på grunn av "kunnskap som resultat av iakttagelse, opplevelse ell. lign.". Slik er "Den siste viking" ikke bare en utmerket roman, men samtidig ei lærebok om folkelig kunnskap.