:tilbake til hovedsida..........jump to the English main page:

Johan I. Borgos

Rammevilkårene etter år 1000

Framveksten av den klassiske kystkulturen

Med begrepet "den klassiske kystkulturen" påstår jeg ikke at denne tilpasninga var ensarta og stabil gjennom tusen år. Men etter år 1000 skapte et nytt rammevilkår sterkere fellestrekk i kystkulturen langs store deler av kysten, og før tusenåret tok slutt, førte utviklinga i det samme rammevilkåret til nye radikale endringer av kystkulturen.

Aller først et diagram som viser noen endringerk og hendinger i dette lange tidsrommet. Endringene gjelder klima og folketall, hendingene er en del kriser og katastrofer underveis. Tegninga kan brukes som ei ramme for resten av framstillinga, sjøl om en del viktige rammevilkår ikke er tegna inn.

Det er vanskelig å skildre utviklinga langs tidslinja med brei pensel. Derfor deler jeg framstillinga i flere linjer, ei for hvert område som sterkt påvirka tilpasninga langs kysten. I virkeligheta greip disse linjene tett inn i hverandre, så inndelinga er ikke annet enn en måte å gjøre utviklinga litt mer oversiktlig.

Salgsfisket

Fiskeressursene har alltid betydd svært mye for livberginga på kysten. I flere tusen år havna fisken på matbordet lokalt, som en viktig del av sjølforsyninga. Noe fisk blei spist fersk, i tillegg lærte folk seg måter å konservere fisk til mat i andre tider av året. Det dreide seg først og fremst om tørking, men også salting og røyking blei brukt.

Vi kan anta at folk først brukte tørka eller salta fisk i bytte lokalt for ting de trengte. For omkring tusen år siden, trolig litt mer, utvikla dette seg til en handel på et fjernt marked. Kanskje blei tørrfisk i førstninga tatt med som proviant på båter som frakta pelsverk og lignende varer sørover, men etter hvert overtok fisken som viktigste vare i lasta.

Men fortsatt skaffa fisket mat til husholdet, og de fleste fiskeartene havna på bordet. Skreifangstene gikk imidlertid mest til tørking for salg. Innsiget av skrei hver vinter blei den sentrale sesongen i året og Lofoten den viktigste fangstplassen, det førte til lange fravær heimefra for fiskeren. Dermed blei drifta av gården i høyere grad enn før et kvinneansvar.

Fisk blei et betalingsmiddel for å kjøpe andre varer, først og fremst korn og mel. I vikingtida gikk korngrensa nord for Tromsø, kanskje ved Alta, men avlingene kunne være usikre. Klimaforverringa fra 1300-tallet og utover flytta denne grensa langt sørover og gjorde korn til mangelvare, i hvert fall i nord. Det forsterka behovet for å skaffe kornvarer sørfra.

Kjøpmennene i Bergen fikk monopol på handelen med Nord-Norge, det varte til slutten av 1700-tallet. I denne tida havna de fleste husholdene i stor gjeld til kjøpmannen i Bergen fordi verdien av fiskevarene sjelden klarte å betale alle varene som kom nordover. Men avhengighetsforholdet til Bergen var tosidig. Fisken nordfra var livsgrunnlaget for kjøpmennene på Bryggen.

Tørrfiskhandelen gikk inn i et varebytte som strakte seg fra kysten lengst i nord til det europeiske kontinentet. Det øverste bildet viser det eldgamle fiskeværet Sørsand på Skogsøya i Øksnes, kloss ved eggakanten. Der blei tørrfisken lasta ombord i jekta og seilt til Bergen.

Mannskapet på jekta var som regel lokale fiskere. De fikk se heile kysten og ikke minst Bergen (bildet i midten), med sitt yrende folkeliv. Under oppholdet der møtte fiskerne fra nord både bergensere og europeere, og brakte med seg inntrykk og impulser heimover. Da var jekta lasta med korn, mel, brennevin, tekstiler og mange andre varer som blei betalt med fisk.

Tørrfisken endte ikke i Bergen. Den fortsatte til kontinentet, her representert ved hansabyen Lübech (nederste bilde), og betalte for en stor import, som blant annet omfatta det meste av de Bergens-varene jektene førte videre nordover.

Den omfattende og vidstrakte kontakten utad gjorde kystkulturen til en svært åpen kultur. Tyske ord fikk innpass i dialekten, klærne blei laga av utenlandske tekstiler, og mange husredskaper kom fra Bergen. Kanskje skapte kontakten også et mer avslappa forhold til "de andre".

For å samle trådene: Handelen med fisk blei et nytt rammevilkår som fikk store følger for tilpasninga langs kysten:

pengeøkonomien fikk innpass i husholdet
arbeidsdelinga i husholdet blei mer markert
en del kjøpevarer fikk en viktig plass i livberginga
Bergens-gjelda blei en del av husholdsøkonomien i flere hundre år
ei todeling av fiskeriene vokste fram – salgsfiske og matfiske
betydninga til sesongfiskeriene, især lofotfisket, økte sterkt
kystkulturen fikk utvida kontakt med fjernere strøk

Klimaendringer og kriser

Resultatene fra klimaforskninga viser at det forrige tusenåret begynte og slutta med varmt værlag (se den øverste tegninga). På 1300-tallet falt imidlertid temperaturen, og perioden til utpå 1800-tallet – eller deler av den – kalles gjerne "den lille istida". Årsakene til klimaendringene skal ikke drøftes her, bare virkningene for tilpasninga på kysten.

I vikingtida gikk vekstgrensa for viktige matplanter langt nord i landet, og folk hadde trolig lært seg å utnytte mange av dem. Funn av pollen og redskaper viser at korndyrkinga foregikk heilt opp til Nord-Troms, og sagalitteraturen bekrefter dette.

Høvdingen Ottar, som kanskje bodde ved Malangen, fortalte til den engelske kongen at han pløyde åker med hest. Antakelig dyrka han bygg, men både havre og rug kan ha vært kjent like langt nord. Beretninga om Asbjørn Selsbane (i Snorres Kongesagaer) forteller ikke bare om korndyrking i Trondenes et par hundreår etter Ottar, men også om svikt i avlingene.

Klimaforverringa på 1300-tallet ramma jordbruksdelen av kystnæringa hardt. Kjøligere sommer og mer nedbør gjorde kornavlingene mer usikre enn før, og i store områder ga folk opp å dyrke korn. Men melmat var blitt en del av kostholdet, og korn måtte skaffes fra andre steder.

Det er vanskelig å avgjøre årsak og virkning når det gjelder tørrfiskhandelen og kornimporten:

Trolig var det ei vekselvirkning mellom de to varestrømmene. Resultatet var i hvert fall at korn og mel fra Bergen blei en fast del av kostholdet de neste århundrene. Og kystjordbruket blei samtidig mest prega av husdyrhold.

Kanskje hadde ikke kystfolket rukket å omstille seg til et kaldere klima da Svartedauen kom til landet i 1349. Mye tyder på at smitten møtte ei befolkning som var svekka av manglende ernæring, og at pesten dermed ramma langt hardere enn den ellers ville gjort. Mellom en og to tredeler av folket på kysten døde, og mange gårder og bygder lå øde i lang tid etterpå.

Kaldere klima behøver ikke bety dårligere fiske, men viktige fiskeslag som torsk og sild kan ha søkt andre gytefelter, i perioder kanskje så langt sør som i Nordsjøen. Slike endringer har alltid påvirka både bosetning og økonomi langs kysten.

Både 1500-tallet og det neste århundret var prega av kjølig klima, men fisket svikta først og fremst utpå 1600-tallet, i hvert fall nordpå. Der lå folketallet høgt før 1600, men etterpå raste det nedover, og sterkest i fiskeværene.

Diagrammet over (klikk for større utgave) viser utviklinga av folketallet for Andenesværet, det store fiskeværet nordligst på Andøya. Bosetninga er regna i antall familier.

To skattelister fra 1500-tallet viser 115 skattepersoner, trolig nesten like mange familier, og tallene de første årene etter 1600 kan ha vært like høge. Fra en topp på åtti familier omkring 1630 krympa den til ti familier i løpet av førti år.

Utviklinga var den samme og like sterk i andre fiskevær, og det tok over to hundre år før bosetninga nådde opp på gammelt nivå igjen.

I tider med kriser for fiskeværene ser det ut til at folk flytta til områder i nærheta med bedre muligheter for jordbruk. Slike flyttinger for å styrke livsgrunnlaget var svært vanlige i eldre tider. Men det hendte noen ganger at krisene ramma både fiske og jordbruk så hardt at flytting ikke kunne hjelpe.

De siste årene av 1600-tallet og begynnelsen av 1800-tallet var to av de verste kriseperiodene vi kjenner fra nyere tid. Da falt folketallet med omkring en fjerdepart mange steder, særlig på grunn av høg dødelighet, men også av lav fruktbarhet.

Kriseårene før 1814 blei ekstra harde fordi fastlandsblokaden ramma jektefarta og dermed forsyningene av korn og mel. Denne erfaringa førte til at poteten slo gjennom som matplante, dessuten begynte folk nordpå å kjøpe mel av de russiske pomorene.

Utover 1800-tallet blei klimaet bedre igjen for jordbruket. Samtidig kom en rekke gode fiskeår, særlig etter 1850. Dette skapte grunnlaget for sterk folkevekst langs kysten, så sterk at det oppsto mangel på gårdparter. Mange valgte derfor å emigrere.

Religion

Sidene mine om kystkulturen forteller foreløpig lite om den delen av kulturen som dreier seg om tro og religion. Det kan gi ei utilsikta skeiv oppfatning av et viktig kulturområde. Vi kan nemlig trygt regne med at religion og folketro påvirka en minst like stor del av folks tanker og forestillinger som massemedia gjør i dag.

I løpet av det siste tusenåret har minst tre religioner eller trosretninger bidratt til den immaterielle sida av kystkulturen. Denne tegninga prøver å vise forholdet mellom dem, og fargemetninga antyder framgang og tilbakegang:

Endring av tro skjer ikke over natta, men gjennom lange prosesser. Tankegods fra flere trosretninger kan eksistere side ved side i mange generasjoner. Dette gjelder ikke bare for kystkulturen, det er et allment fenomen.

Frikirkelige bevegelser ("dissentere") er ikke tatt med i tegninga. De vokste fram etter 1850 og fikk enkelte steder stor oppslutning. Kysten skiller seg neppe så mye fra resten av landet i denne sammenhengen.

Kirka var ikke bare det viktigste møtestedet i bygda. Den var også sentrum for en fellesøkonomi lenge før lokalt sjølstyre blei innført. Pengene som folk la i fattigkassa, blei blant annet brukt til å hjelpe trengende i bygda. Det var starten på den kommunale økonomien.

Bildet viser ei "fattig-blokk" som ekteparet Offer Ellingsen og Anna Madsdtr ga til Øksnes kirke i Vesterålen i 1792. I dag brukes den til innsamling av midler til nødvendig vedlikehold av kirka.

Da formannskapsloven oppretta lokalt sjølstyre i 1837, fikk de nye herredene grenser og navn etter soknet, den geistlige inndelinga. Den gamle verdslige inndelinga med fjerdinger og tinglag, som ofte hadde annet navn enn soknet, gikk dermed ut av bruk. Det forteller kanskje at kirka og soknet sto langt sterkere blant folk enn fjerdingen, som blei styrt av lensmannen og futen.

Rikspolitikken

Den politiske overbygninga i landet påvirka sjølsagt den folkelige kulturen, også på kysten. Det skjedde først og fremst når lover og andre inngrep innskrenka handlingsfriheta slik at folk måtte endre tilpasninga, men også når myndighetene bygde ut ny infrastruktur åpna for nye tilpasninger.

Folk prøvde tidlig å påvirke de som styrte i samfunnet. I dansketida var det ikke uvanlig å sende klagebrev til kongen når vanstyre og overgrep skapte krisesituasjoner. Metoden må ha gitt resultater noen ganger siden folk fortsatte å bruke denne strategien. Etter 1950 nytta fiskerne en lignende metode for å få utvida fiskerigrensa da utenlandske trålere begynte å invadere de kystnære fiskefeltene.

Sivil ulydighet er en annen strategi. Innskrenkinger av det frie fisket har pågått i flere hundre år, heilt opp til i dag, og har alltid utløst aksjoner fra fiskerne. Det går ei lang linje fra kampen på 1700-tallet som fjerna forbudet av line og garn, via Trollfjordslaget i 1890 og fram til dagens motstand mot kvotereguleringer av fisket og oljeleiting på fiskefeltene.

Enkelte reguleringer blei likevel godtatt. Lofotloven og oppsynet under lofotfisket sørga for at mulighetene for et brukbart utbytte for alle blei bedre, det var god nok grunn til å gi fra seg litt frihet på fiskefeltet. Kollektiv ressursforvaltning sto sentralt i den gamle kystkulturen.

I store trekk har politiske styringsmidler i stadig sterkere grad påvirka kystkulturen, og aller mest etter andre verdenskrig. Dette blir omtalt nærmere i et eget kapittel om den nye kystkulturen.

Litteratur

Bertelsen, Reidar: Lofotens og Vesterålens historie. Fra den eldste tida til ca. 1500 e. Kr. 1985.
Lindbekk, Kari: Lofotens og Vesterålens historie. 1500-1700. 1978.
Bottolfsen, Øystein: Lofotens og Vesterålens historie. 1700-1837. 1995.
Fagan, Brian: The little Ice Age. How Climate made History 1300-1850. Basic Books 2000.
Fjærvoll, Karl: Korndyrkinga i Hålogaland i gammal tid. Håløygminne 1959.
Fossen, Anders Bjarne: Bergen bys historie. Bind II. Universitetsforlaget 1979.
Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar: Samenes historie fram til 1750. Cappelen Akademisk Forlag 2004
Lamb, H.H: Climate, History and the Modern World. London/New York 1997.
Ottar. Tidsskrift fra Tromsø Museum. Diverse hefter.
Ziegler, Philip: The Black Death. London 1997.

:tilbake til hovedsida..........jump to the English main page:

Johan I. Borgos

Rammevilkårene etter år 1000