sitemap [backarrow] :tilbake til hovedsida..........jump to the English main page: [english-arrow] logo

Johan I. Borgos

Kystsamiske fiskere

I undersøkinga av kystkulturen hopper jeg lett over etniske spørsmål. Jeg definerer kystkulturen i forhold til rammevilkårene, ikke etter etniske skillelinjer. Dermed blir både nordmenn, sjøsamer og kvener en del av kystkulturen, i hvert fall den nordnorske varianten. Etnisitet er drøfta i et annet kapittel.

Dette kapitlet bygger på et notat i forbindelse med utredning av samiske fiskerettigheter, og bygger på forholdene i Vesterålen. Sannsynligvis har teksten gyldighet for sjøsamiske områder langt utafor denne regionen.


To slags fiske

Ut fra teknologi og driftsmåte kan vi dele fiskeriene i to hovedtyper – havfiske og nærfiske.

  • Havfisket omfatter sesongfiskeriene utafor øyene, hovedsakelig etter torsk, men også andre fiskeslag. Det blei drevet med store båter – åttringer og fembøringer, og det meste av fangstene gikk til salg.
  • Nærfisket etter en lang rekke fiskeslag foregikk det meste av året i fjorder og sund. Mindre båter blei brukt, blant annet færinger. En god del av fangstene gikk med til eget konsum, med silda som største unntaket, i hvert fall etter 1850.

Samisk havfiske

Tre uavhengige kildetyper forteller at samene deltok i sesongfiskeriene på de ytterste fiskefeltene: Omkomne samiske fiskere, tørrfiskleveranser til Bergen, og store båter i skifteoppgjør. Slike beretninger forekommer på 1700-tallet, altså før samene blei assimilert.

Disse kildene gir imidlertid ikke svar på spørsmålet om samene var like aktive i havfisket som nordmennene. Gjennomgående er underregistreringa i mange kildeserier langt større for samer enn for nordmennr, og ikke minst er skiftematerialet langt tynnere. Likevel er det mulig å trekke noen forsiktige slutninger.

Det tilgjengelige materialet tyder på at samene neppe deltok i havfiskeriene i samme grad som sine norske naboer: Det er forholdsvis få omkomne samiske fiskere, tørrfiskleveransene er sjeldnere og mindre, og store båter forekommer mindre hyppig i samiske dødsbo enn i de norske. Men det er likevel ingen tvil om at samene deltok aktivt i fisket ute i havet.

Etter at assimilasjonen begynte omlag 1820, endra bildet seg gradvis. På slutten av 1800-tallet veit blant annet om mange høvedsmenn av samisk-norsk slekt, både på åttringer og fembøringer.


Samisk nærfiske

Samene bodde gjennomgående langt fra områdene for havfiske, men svært nær de beste nærfiskefeltene. Fjerdeparten av samene holdt til rundt den velkjente Eidsfjorden, i perioder en av de største sildefjordene i Norge.

Antallet omkomne fiskere var naturlig nok mindre i de skjerma farvannene, og gir ingen peikepinn om størrelsen på den samiske deltakinga i forhold til den norske. Leveransene til Bergen gir heller ikke grunnlag for slutninger. Nærfisket var nemlig like mye og kanskje mer et konsumfiske som et salgsfiske, dermed blir kanskje mesteparten av fangstene usynlige i kildene.

Skiftematerialet forteller derimot en del om båt og bruk. Båttypene som er vanligst i samiske dødsbo, stemmer godt med at de i særlig grad satsa på nærfisket, i hvert fall før 1800. Båter med opptil tre-fire mann er vanlig.

Ser vi på brukstypene, finner vi de samme som nordmennene brukte – garn, juksa, line, not og vad, men to garntyper er forholdsvis langt hyppigere i samiske skifter enn i norske: Sildegarn og laksgarn. Her har vi trolig en samisk spesialitet innafor fiskeriene. Vi veit ikke om laksgarnene blei brukt i ferskvatn eller sjø, trolig blei de brukt begge steder.


Samiske fiskere

Vi har en del beretninger om fiskere som utmerka seg ved dyktighet og oppfinnsomhet. Lokalhistorikeren Johan Jakobsen Skålebøl (1863-1952) fra Øksnes har skrevet om to samer som utmerka seg på hver sin måte. Den ene var Peder Jakobsen (1830-1903), en dyktig skautmann (en av dem som passa seglet). Her beretter Skålebøl om en dramatisk seilas i 1888 ombord i storfembøringen til nordmannen Kolbein Haaheim:

Nest Guds hjelp tror jeg det skyldes ham (halskaren Andreas Sjøtun) og skautmannen, gamle Per Jakobsen, Romset i Øksnes, at vi kom i god behold på land den dagen. Per Jakobsen hadde vært skautmann på fembøring i en lang årrekke. Han var alltid en av de beste skautmenn jeg har vært sammen med. Han tålte at 'det lå i', men han var gløgg og ikke uforsiktig."

Den andre beretninga gjelder Lars Pettersen (1788-1851). Han bodde i Skjerfjorden i Øksnes, ikke langt fra Skallflaget, en ypperlig fiskegrunne mellom Nærøya og Langøya. Johan J. Skålebøl beretter her ei historie han har fått overlevert fra Nikolai With (1821-1896), den kan trolig dateres til 1830- eller 1840-tallet:

Lars Pettersa skal være den første som fant på å kaste not på 'rei' og på dypt vatn på Skallflaget, fortalte gamle Nikolai With, Nærøy. Tidligere kastet en alltid noten på grunt vatn, 5 á 15 favner, så nota lå på botnen mens en ventet og delvis manøvrerte for å få seistimen inn på nota. Men seistimene holdt seg mest på djupt vatn. Så var det en dag Lars Pettersa og andre notlag lå og ergret seg over at flere 'seivøer notgikk i marra' uten å søke grunt vatn hvor en kunne kaste not.
[...]
Mens de lå der, fant Lars Pettersa på å ta en halvanker som han hadde i båten som blengkagge (kagge med drikkevatn) og tømte den. Så fastgjorde han et tau på 12 favner med den ene ende til kaggen, hvorpå han viklet tauet rundt kaggen og gjorde tauets annen ende fast midt i bunnen på nota. Da han var ferdig med dette, rodde han med mannskapet sitt ut på fjorden og kastet nota framfor en seistim. Kameratlagene flirte og hadde Lars Pettersa tilbeste for hans påfunn. Men den som flirte sist, han flirte best. Lars Pettersa fikk seistimen innpå og tok den lille nota så full av sei at man måtte til Austringen etter en fembøring, som ble lastet attåt de 4 notbåter, for å få nota tømt og hele fangsten berget.

Johan J. Skålebøl kaller Lars Pettersen for "den heldigste seinotfisker i Øksnes i sin tid" og at oppfinnelsen hans raskt blei tatt i bruk av de andre fiskerne. Beretningene om Lars Pettersen og Peder Jakobsen viser at samene ikke bare var fullt på høyde med nordmennene når det gjelder å beherske og utvikle fiske- og båtteknologien, men at de også blei etterspurt av nordmennene for si dyktighet.


Samiske sildefiskere

Fra 1865 til 1875 opplevde Vesterålen en gullalder i fiskeriene da storsilda kom på årlig høstbesøk. Det har også seinere vært gode sildeår, og blant de mest markerte notbas-slektene finner vi flere med sterke samiske innslag. Dette er ikke uventa: Den hyppige forekomsten av sildgarn i samiske dødsbo er allerede nevnt, og samene bodde nettopp rundt de store sildefjordene, ikke minst rundt den største av dem alle – Eidsfjorden.

En av de samiske fiskerne fra Ridderset i Sortland, notbasen Nils Edvard Pedersen (1853-1909), fikk et uvanlig oppdrag i forkant av det berømte Trollfjordslaget i 1890. Han blei leid inn av kaptein Kaarbø på DS "Heimdal" for å stenge inne skreimengdene i Trollfjorden, og det klarte Nils ved hjelp av ei landnot. Denne sperringa utløste slaget mellom dampskip og nordlandsbåter.

Poenget med denne beretninga er ikke hvilken side Nils Pedersen gjorde jobben for, men at akkurat han blei plukka ut til å gjøre den. Og budskapet er sjølsagt: Sjøsamene sto ikke tilbake for nordmennene når det gjaldt kompetanse på sjøen og fiskefeltet.


Litteratur:

  • Johan I. Borgos: "Gård og slekt i Øksnes", bind 1-4
  • Johan I. Borgos: "Andøy bygdebok. Gård og slekt", del 1-3
  • Johan I. Borgos: "Sortland bygdebok. Gård og slekt", del 1-3
  • Per Posti: Trollfjordslaget – Myter og virkelighet
  • Johan Jakobsen Skålebøl: Etterlatte notater
[return arrow] til "Kystkultur"
[backarrow] :tilbake til hovedsida..........jump to the English main page: [english-arrow]