:tilbake til hovedsida..........jump to the English main page:

Johan I. Borgos

Kysthistoria før år 1000

Ei leiting etter røttene til kystkulturen

Dette kapitlet er et forsøk på å summere opp noe av det som arkeologiene har funnet ut, med mest vekt på hvordan folk tilpassa seg rammevilkårene på kysten, et område der det meste var ustabilt, men der det sjelden hendte at alle ressurser svikta samtidig.

Jeg bruker som undertittel: "Ei leiting etter røttene til kystkulturen". Min modell av denne kulturen er bygd på langt seinere forhold, og vi kan være rimelig sikre på at folk i fjern fortid hadde ei anna oppfatning av både farer, problemer og muligheter enn det vi har i dag. Men tross slike forbehold: Bedre å prøve enn å la være.

I den videre undersøkinga bruker jeg denne inndelinga i eldre epoker:

Jegere, fangstfolk og samlere

For mellom ti og femten tusen år siden gikk istida mot slutten. Breene smelta og kyststripa dukka fram, planter fikk fotfeste, og så kom landdyrene. Sjøen romma allerede rike matressurser, fra skalldyr og fisk til sel og hval.

Kyststrøkene forandra seg mye de første par tusen årene etter istida. Brekappa smelta unna, presset på jordskorpa letna, og landet steig. Klimaforskerne sier at i siste del av eldre steinalder lå temperaturen høyere enn i dag, kanskje et par grader på årsbasis.

Landhevinga tørrla store områder, men på deler av ytterkysten, der landet steig minst, førte sterk avsmelting fra breene til at havet steig på nytt. Flomålet kraup oppover igjen til landhevinga på nytt fikk overtaket tre-fire tusen år seinere.

De to kurvene nedenfor er laga med Sealevel-programmet til Universitet i Tromsø (klikk på dem for større utgave). Til venstre ser vi havnivået på Mortensnes i Varangerfjorden siden istida, og vi ser at for ti tusen år siden sto havet åtti meter høyere enn nå. Kurven til høyre viser utviklinga ved Nyksund i Øksnes, der landet løfta seg til ti tusen år før nåtid, deretter steig havet raskere til det for seks tusen år siden nådde dagens strandlinje.

Funn av tufter og redskaper viser at folk holdt til i ressursrike områder på kysten for minst ti tusen år siden, og kanskje tidligst i nord. De første gruppene man fant spor etter, blei kalt Komsakulturen (etter Komsafjellet i Finnmark) og Fosnakulturen (etter Fosna ved Kristiansund). Seinere har man funnet spor etter eldre grupper.

Landhevinga har født til at de eldste tuftene mange steder ligger opptil seksti meter høyere enn flomålet (Mortensnes, Vega). Endringene i havnivået foregikk så langsomt og over så lange tidsrom at ingen oppdaga hva som skjedde, men landhevinga kunne endre rammevilkårene, for eksempel ved at store øyer blei landfaste eller ved at ressursene i havet blei lettere eller vanskeligere å utnytte.

Funnmaterialet viser at steinalderfolket utnytta en rekke ressurser, både fra sjø og land. De fanga fisk, sikkert også sel, kanskje til og med småhval. Folketallet var lite og ressursene rike.

Vi veit at det bodde folk på øyer som Vega og Træna, langt fra fastlandet. Det betyr at de hadde båter som dugde til ganske omfattende sjøreiser, både langs og ut fra kysten.

Sporene etter boplassene viser at folk holdt til i huler (hellere) eller i hus med vegger av stein eller torv. Trolig brukte de også en form for telt eller leskjerm. Og boplassene lå som regel nær sjøen eller der det fantes byttedyr på land.

Planter er stasjonære ressurser, dyr er mobile ressurser, men den forskjellen bestemte ikke uten videre hvor faste boplassene var. Langvarig utnytting av planteressursene i et område kunne føre til slitasje og dermed til flytting derfra. Fiskeplassene var derimot de samme over tid, fuglene hekka stort sett de samme stedene hvert år, og byttedyrene hadde sine faste trekkruter.

Steinaldermenneskene har etterlatt en rekke tegninger av ressurser de utnytta. Helleristninger (bergkunst) finnes langs det meste av kysten. Trolig blei de laga for å skape bedre hell under fangsten, men de kan også være uttrykk for religiøse forestillinger. Uansett forklaring, tegningene må ha vært svært viktige for de som laga dem. Slipinga eller hugginga av figurene tok tid og var slitsomt.

Særlig ressursrike steder hadde bosetning i svært lange tidsrom, ser ut til. Mortensnes ved Varangerfjorden må ha vært et slikt sted. Tegninga nedenfor viser den sammenhengende bosetninga gjennom mange tusen år, der tuftene til enhver tid blei bygd nær flomålet i et område med stor landhevning (se venstre kurve lenger opp).

Sjøl om ressursene var rike, trengte hver gruppe av mennesker – kanskje noen få familier – et stort område for å livberge seg gjennom året. Når folketallet økte, måtte de finne nye metoder som kunne skaffe mer mat fra naturen. Det var lettest å gjøre noe med de landbaserte ressursene.

Jordbruket blir utvikla

Jakt, fangst og sanking er ekstensive former for utnytting av naturressurser. De utgjør en høstingsøkonomi, som krever store arealer og i noen tilfeller omfattende fangstanlegg. Jordbruket er en intensiv måte å utnytte naturen ved at plantearter eller dyreslag kultiveres. Dette er dyrkingsøkonomi, som krever mindre arealer enn den ekstensive, men langt mer arbeid.

Kultiveringa av planter og dyr danner skillet mellom eldre til yngre jernalder, i hvert fall i språkbruken til forskerne. Men det var ingen brå overgang. Steinalderfolket langs kysten tok antakelig i bruk plantedyrking og husdyrhold som en av strategiene blant mange andre måter å livberge seg på. Kanskje var kystfolket i mange hundre år "ei halvmobil bosetning med et mobilt rydningsjordbruk som roterte i langtidssykluser" (Keller 1995).

Halvmobil i denne sammenhengen betyr at ei gruppe brukte et område noen år, kanskje til jorda der var utpint eller til at fangst og fiske måtte skje andre steder. En slik ressursbruk kan ha passa særlig godt på deler av kysten der folk hadde behov for å flytte etter innsiget av fisk.

Dyrkingsmetodene blei antakelig tatt gradvis i bruk da behovet for sikrere og større mattilgang økte i tida rundt fire tusen år før vår tidsregning begynner. Bakgrunnen kan ha vært større befolkning eller svikt i tilgangen på matressurser. De to årsakene kan henge sammen: Større befolkning kan føre til at ressurser tappes over bæreevna.

Kanskje var det flere munner å mette som fikk steinaldermenneskene til å utvikle de første dyrkingsmetodene. De ga større og sikrere utbytte, men krevde langt mer arbeid.

Etter hvert svikta mattilgangen også av andre forhold. Klimaforskerne har kartlagt ei forverring i klimaet omkring tre tusen år før Kristi fødsel. Utbyttet av jakt og fangst kan ha fortsatt som før, men plantedyrkinga måtte endres for å for å dekke behovet.

Faglitteraturen nevner fire grupper spor etter tidlig jordbruk:

noen få mer enn fem tusen år gamle spor etter avskoging (Tveraabak 2004)
noen få mer enn fem tusen år gamle funn av husdyrknokler (Bertelsen 1985)
opptil fem tusen år gamle pollenfunn og andre jordbruksspor (Sandmo 1994, Lillehammer 1994, Bertelsen 1985)
opptil fire tusen år gamle spor etter utstrakt avskoging (Tveraabak 2004)

Det første jordbruket besto trolig av to metoder, svibruk og beiting. Ved å hogge ned skogen i et område og brenne den, oppnådde man både at skogen blei rydda og jorda gjødsla. Man kunne så korn i aska og få litt avling, men etter noen år var jorda utpint. Det betydde rydding av nytt område eller flytting.

Funn etter husdyrhold er vanskelige å tolke. Arkeologene har av mange grunner langt færre spor å gå ut fra. De eldste sikre spor etter husdyrhold i Nord-Norge er 5000 til 5500 år gamle (Andreassen 2002). Bergkunsten viser naturlig nok bare ville dyr.

Så langt har jeg ikke stilt spørsmålet: Hvem lærte kystfolket å drive jordbruk? Her er tre teorier:

ei ny folkegruppe vandra inn og brakte metodene med seg (kulturinnvandring)
metodene bredte seg langs kysten fra områder som dreiv jordbruk (kulturlån)
jordbruksmetodene blei i stor grad utvikla på kysten (kulturinnovasjon)

Tidligere sto den første teorien sterkest, særlig knytta til ei germansk innvandring. Det ser imidlertid ut til at kystfolket dyrka planter og holdt husdyr lenge før germanerne kom. I dag har de to siste teoriene flere tilhengere, særlig den med kulturlån (Renfrew 1992). Men uansett måtte dyrkingsmetoder fra andre områder tilpasses ressursene og klimet på kysten, derfor er også den siste teorien interessant.

Et kulturlandskap blir til

De eldste sporene etter et mer utbredt jordbruk finnes i Sør-Norge, og er rundt seks tusen år gamle. Ett til to tusen år seinere hadde denne formen for ressursutnytting nådd Lofoten (Lillehammer 1995) og Tromsø-området (Sandmo 1994). Funn av pollen (blomsterstøv) tyder på at det da blei dyrka korn, antakelig som svibruk.

Rydding av skog, dyrking av åkerlapper og beiting av husdyr var starten på ei langvarig kultivering av landskapet. "Vill" natur fikk etter hvert stadig tydeligere spor av menneskelig virksomhet i visse områder, mest der mange bodde over et langt tidsrom. Dessuten er det godt mulig at utviklinga av det tidligste jordbruket var prega av "bølgeslag", med framgang i noen perioder og tilbaketrekking i andre.

Jakt og fangst fortsatte å skaffe tilveie mye av maten. Folk brukte både den gamle høstingsøkonomien og den nye dyrkingsøkonomien side om side i flere tusenår til. Storparten av bergkunsten stammer fra yngre steinalder, altså etter at jordbruket blei vanlig, men helleristningene dreier seg likefullt om jakt og fangst.

Jordbruksaktivitetene satte sjølsagt de tydligste merkene i landskapet, men også enkelte jaktmetoder satte spor. Fangstgjerder for villrein finnes mange steder. På bildet til høyre slynger et gammelt og nedgrodd steingjerde seg fra elva og oppover mot fjellet. Gjerdet fortsetter også på "denne" sida av elva. Tilsammen sperrer de en dal på yttersida av Vesterålen. (Klikk på bildet for å se en større utgave – uten piler.)

Mange av de eldste bosetningene blei tidlig forlatt, som regel når de ikke lenger ga nok utbytte, men noen fortsatte å være i bruk heilt til nåtida. Alle påvirka de sine nærområder over en vid skala, fra de svakeste spor til godt synlige endringer, og omforma naturen der til et kulturlandskap.

I motsetning til dagens ressursområder gikk det ikke noe klart skille mellom "innmark" og "utmark", og heller ikke mellom dyrkingsøkonomi og høstingsøkonomi. Det tidlige kulturlandskapet langs kysten blei først synlig som diffuse og spredte flekker i ei vidstrakt utmark.

Kystfolket

Jeg har så langt omtalt kystbosetninga som ei tilpasning, et levesett, og ikke prøvd å finne ut hvor kystfolket kom fra. Diskusjonen om dette problemet har bølga att og fram siden den første innvandringsteorien blei satt fram omkring 1830.

Kartet viser de tre hovedteoriene (NB: Riksgrensene fantes sjølsagt ikke i steinalderen!). Noen har meint kystfolket kom sørfra (blå piler), andre at innvandringa foregikk langs kysten i nord (røde piler), og atter andre at kysten blei befolka fra øst, altså fra Sverige (blå pil).

Kanskje har alle tre teoriene noe for seg, alt etter hvilket tidsrom og hvilken del av kysten diskusjonen gjelder. Nedenfor skal jeg avgrense undersøkinga til den nordligste halvdelen av landet.

Innvandringa sørfra av germanske stammer har vært den mest seigliva teorien. Usikkerheta er imidlertid stor når det gjelder dateringa av flyttingene i steinalderen. Noen sier at germanerne kom til Norge 2500 før vår tidsregning, altså i siste halvdelen av yngre steinalder. Andre meiner innvandringa foregikk to tusen år seinere.

Uansett datering, kysten i nord var bosatt mange tusen år før germanerne kom. Hva skjedde med det gamle kystfolket da nye folkeslag dukka opp? Her er fire mulige forklaringer:

det kan ha blitt nedkjempa (utrydding)
det kan ha smelta sammen med de germanske innflytterne (assimilering)
det kan være opphavet til det samiske folket og deres jakt- og fangstkultur (kontinuitet)
det kan ha fordelt seg mellom de to forrige alternativene (etnisk differensiering)

Den første forklaringa står trolig svakest i dag, mens de to neste lenge har hatt større oppslutning. Den siste forklaringa er kanskje den mest interessante. Den innebærer at det skjedde ei ressursdeling som etter hvert førte til ei etnisk deling (Odner 1990, Hansen/Olsen 2004).

Tidlig metalltid

Arkeologene regner overgangen fra yngre steinalder til tidlig metalltid som tidsrommet da redskaper av metall kom i bruk. Nye redskaper behøver imidlertid ikke å innebære nye folkeslag, kanskje heller ikke så store kulturendringer. Redskaper og våpen av metall var til å begynne med både sjeldne og kostbare, det gikk lang tid før de blei allment brukt.

Både i jakt og fiske var bein et viktig materiale. Det fantes i store mengder, og det kunne lett bearbeides til for eksempel spydspisser eller angler. Kanskje er ikke anglene i kommunevåpnet til fiskerisamfunnet Øksnes laga av bein, men valget av motiv markerer en kulturell sammenheng flere tusen år bakover i tida.

Det foregikk også andre kulturprosesser i den tidlige metalltida. En av dem kan ha vært ei gradvis deling av kystfolket i to ulike kulturer (etnisk differensiering) som følge av ressursdeling og ulike kontakter. Hypotesen er så langt ikke motbevist, men heller ikke allment akseptert.

Uansett årsak til den etniske delinga nord for Dovre er det på sin plass å omtale de to typene for ressursbaser som etter hvert blei vanlige tilpasningene – gården og siidaen. Dessuten tar jeg med ei mer spesialisert bosetning: Fiskeværet.

Gården og siidaen

Ryddinga av åkerjord økte for mellom tre og fire tusen år siden, i starten av tidlig metalltid. Kultivering av jord og husdyr førte gradvis til mindre flytting for grupper som tok slike metoder i bruk, det blei grunnlaget for gården som bosted og ressursbase.

Kystgårdene har vanligvis en del fellestrekk: Jord som kan dyrkes eller beites, nærhet til fiskeressursene, ei brukbar lending (sted å komme til og fra land), og ei elv eller en bekk i nærheta.

Skissa til venstre viser husene – , noen åkerlapper og en bekk. Rundt dette har jeg tegna et gjerde, som først og fremst skulle holde husdyra unna dyrkajorda. Ordene gård og gjerde har samme grunnbetydning.

Gjerdet markerte skillet mellom dyrkingsøkonomien og høstingsøkonomien. Utmarka fortsatte å være en viktig ressurs som beiteland, dessuten foregikk all sanking, jakt og fangst der. Langs kysten omfatta utmarka øyer og holmer utafor gården, og vi kan regne også sjøen som en type utmark med sin egen høstingsteknologi.

Plantedyrking og husdyrhold skapte neppe noen heilt ny arbeidsdeling mellom mann og kvinne. Det har i hvert fall vært antatt at kvinnene også tidligere først og fremst tok seg av oppgavene nærmest bostedet, mens mennene dreiv jakt og fiske lenger unna. Men gården forsterka sikkert dette mønsteret.

Gårdene hadde ulik bærekraft. Tilgangen på ressurser avgjorde hvor mange familier som kunne livberge seg, enten gården lå ved kysten eller i innlandet. Grensene mot andre gårder gikk "i utmarka et sted", men fulgte ofte naturhindringer.

Vi må anta at folk tidlig satte navn på områdene de brukte. Blant de eldste navnene vi kan tolke, finnes det mange som er reine naturnavn: Haug, Sand, Stein, Våg, Sund, Nes, Vik, Eid, Strand, Berg. De fungerte altså som et slags kart, ei beskriving av stedet. Dette er navn med germansk opphav, men samiske stedsnavn beskriver steder på samme måte.

Den samiske ressursutnyttinga var i mange områder knytta til en siida. Alderen til og utbredinga av denne typen organisering er ennå lite klarlagt, men siidaene oppsto i hvert fall mange århundrer før tamreindrifta blei ei vanlig samisk næring.

Tegninga til høyre er bygd på kjente eksempler fra historisk tid. Noen boplasser er inntegna, de blei brukt i de ulike sesongene gjennom året, i takt med ei syklisk ressursutnytting.

Begrepet "siida" har ei dobbelt betydning. Det står for et geografisk område og for organiseringa av familiene der. Grensa mot andre siidaer hang sammen med områdene som blei utnytta, og innafor siidaen styrte et råd bruken av ressursene og avgjorde tvister mellom familiene.

Enkelt sagt var siidaen ressursområdet til ei gruppe familier, som regel med nære slektsband (Aarseth 1981). Området hadde et vassdrag som akse – ei elv, en innsjø, en fjord. Innafor siidaen utnytta familiene matressursene gjennom året, med organiserte sesongvise flyttinger.

Boplassene i innlandet henger sammen med jakt på rein og elg, mens familiene bodde ved sjøen når de skulle drive fiske. Vi må regne med at samene tidlig kjente til kultivering av planter og dyr, jorddyrkinga ved fjordbotnene kan derfor være gammel.

Gården og siidaen skulle dekke de samme behovene ved hjelp av langt på vei like ressurser. De to systemene for ressursutnytting kan derfor ha hatt felles opphav eller påvirka hverandre. Seinere skiller mye dem, men det finnes også likhetstrekk:

både gården og siidaen blei brukt av en familie eller av nært beslekta familier
de omfatta geografisk avgrensa ressursområder
ressursutnyttinga bygde på en bruksrett

Etter hvert oppsto ulikheter:

gården blei ei hovedsaklig norsk tilpasning, siidaen ei samisk
gården fikk innslag av dyrkingsøkonomi, siidaen dreiv mest bare høstingsøkonomi
siidaen omfatta langt større arealer enn gården

Langs kysten fantes enda en type bosetning – fiskeværet. Kanskje var det mer i slekt med gården enn med siidaen, men svært ofte finner vi spor etter både nordmenn og samer på slike steder. Tegninga nedenfor viser et fiskevær med noe jordbruk. Det kan være en nyere variant, men den var nokså vanlig – og seigliva.

I mange slike fiskevær lå husene samla ved havna, mens innmarkteigene kunne ligge et stykke unna. Vanligvis hadde bare noen av oppsitterne jord, resten blei kalt strandsittere. Men da er vi langt opp mot vår tid.

Fiskeværene oppsto på steder med kort vei til fiskefeltene. Forekomst av dyrkingsjord kom i andre rekke, og mange fiskevær mangla heilt muligheter for vanlig jordbruk. Dette var altså ei tilpasning med særlig stor vekt på fiskeriene.

Det fantes en type fiskevær rorværene som bare var befolka under vinterfisket eller i rike sildeperioder. Der fantes som regel bare små steinbuer hvor fiskerne kunne finne ly og soveplass. Rorværene kan være svært gamle ressursbaser.

Metalltida

I denne perioden blei redskaper og våpen av jern gradvis vanlige og det germanske språket kom i bruk langt nordover kysten, kanskje til Malangen. Det blei etter hvert omdanna til det som kalles norrønt mål.

På slutten av 800-tallet fortalte høvdingen Ottar, som visstnok hadde gården sin ute i Malangen, at han bodde "lengst nord av alle nordmenn". Kanskje betyr det at han bodde lengst nord av de som snakka norrønt mål. Lenger nord og øst brukte folkene andre språk.

Beretninga til Ottar forteller mer enn at kystfolket var etnisk delt. Den gir et bilde av en storkar – en høvding – som hadde ressurser til å gjøre lange ferder, sørover til England og motsatt vei til Kvitsjøen.

Kanskje var det behovet for trygghet som skapte grunnlaget for høvdingesystemet. Det fantes ingen lover som regulerte forholdet mellom ulike grupper i tilstørende områder, og konflikter må ha vært vanlige. Dette er en mulig modell for hvordan systemet har oppstått:

Tegninga viser en gruppe gårder som yter ressurser ("skatter") til oppsitteren på en av dem for at han skal beskytte dem. Opphavet til ei slik ordning kan være alt fra frivillighet bygd på godt lederskap i en konflikt, til diktat fra en innflytta høvding. Og "høvdingedømmene" fordelte seg over en vid skala etter omfang, varighet og makt.

Beretninga til Ottar er nøktern. Han sier riktig nok at han var "blant de fremste mennene i landet", men føyer til at han eide bare tjue kyr, tjue sauer og tjue griser. Det fantes altså høvdinger med større gårdsdrift, likevel må seks hundre rein ha vært mer enn høvdinger lenger sør eide.

Et annet viktig poeng med beretninga til Ottar er bildet av ei omfattende handelsvirksomhet og i den forbindelse kjennskapet til heile norskekysten. Han førte sørover varer fra egen fangst og fra skattlegginga av samene, og var neppe den første som gjorde det. Leia langs kysten blei brukt som handelsvei lenge før lasta besto av tørrfisk.

Oppsummering

Spredte bosetninger med kontakt bare til de nærmeste naboene, forskjeller i rammevilkårene både etter nord/sør- og øst/vest-aksen, ulike behov for å kultivere planter og dyr – dette og mere til gjør at det ikke er mulig å snakke om en kystkultur i steinalder og metalltid. Likevel peiker flere forhold framover mot seinere trekk ved kystkulturen:

mange ulike strategier i ressursutnyttinga
arbeidsdeling mellom kvinner og menn
produksjon av varer for fjerne markeder
storfolk som sentrale aktører i varebyttet

Litteratur

Andreassen, Dag Magnus: Risvikkeramikk. En analyse av teknologisk stil på Nordkalotten i sein steinbrukende tid. Hovedoppgave arkeologi, Tromsø 2002
Bertelsen, Reidar: Lofotens og Vesterålens historie. Fra den eldste tida til ca. 1500 e. Kr. 1985.
Christensen, Charlie: Fra Urskov til kulturlandskab. I "Det daglige brød", Nationalmuseet København 1976
Fagan, Brian: The little Ice Age. How Climate made History 1300-1850. Basic Books 2000.
Fjellström, Phebe: Samernas samhälle i tradition och nutid. Nordstedt & Söners Förlag 1985
Ginzburg, Carlo: Ledtråder. Morelli, Freud och Sherlock Holmes. Häften för kritiska studier nr. 3/1983
Hansen, Lars Ivar: Samisk fangstsamfunn og norsk høvdingeøkonomi. Novus forlag 1990.
Hansen, Lars Ivar og Olsen, Bjørnar: Samenes historie fram til 1750. Cappelen Akademisk Forlag 2004
Janson, Tore: Speak. A short history of languages. Oxford University Press 2002.
Keller, Christian: Et arkeologisk syn på bosetningsutvikling og stedsnavn. Stadnamn og kulturlandskapet. Avd. for navnegranskning, Universitetet i Oslo 1995
Lamb, H.H: Climate, History and the Modern World. London/New York 1997.
Lillehammer, Arnvid: Aschehougs Norgeshistorie bind 1. Fra jeger til bonde. 1994.
Lorentz, Einhart: Samefolket i historien. Pax forlag 1991
Odner, Knut: Finner og terfinner. Etniske prosesser i det nordlige Fenno-Skandinavia. Occasional papers nr. 9, Universitetet i Oslo 1990.
Ottar. Tidsskrift fra Tromsø Museum. Diverse hefter.
Renfrew, Colin: Den indoeuropeiske gåte. Pax Forlag 1992.
Sandmo, Anne-Karine: Den lange fortiden. Tromsø gjennom 10000 år. Bind 1. 1994.
Solem, John O.: Den store flodbølgen. Spor nr. 2/2001
Thuesen, Nils Petter: Norges historie i årstall. Orion forlag 1997.
Tveraabak, Unn: Botanikkens plass som en del av det naturvitenskapelige fagfeltet innenfor er regionalt museumsarbeid ved Helgeland Museum. 2004.
Aarseth, Bjørn: Arbeidet med de minste enheter i de indre samiske områder. I "Gard, sii'da og andre småsamfunn i nordnorske bygder". Univ.forlaget 1981

:tilbake til hovedsida..........jump to the English main page:

Johan I. Borgos

Kysthistoria før år 1000