sitemap [backarrow] :tilbake til hovedsida..........jump to the English main page: [english-arrow] logo

Johan I. Borgos

Husmannen

– med særlig vekt på kysten i nord

Husmennene var en mangfoldig flokk. Forskjellene i levemåte og levekår varierte etter tidsrom og bosted, fra landsdel til landsdel, fra århundre til århundre. Dette kapitlet prøver å fortelle om husmennene langs kysten i nord, og med Andøy som eksempel.

Hvorfor Andøy? Fordi denne kommunen gjennom den kjente historia har hatt bosetninger av mange slag, fra solide jordbruksgårder via samiske innlandsgårder til store fiskevær – et Nord-Norge i miniatyr. Dermed finner vi mange typer husmenn der.

Ei sammenligning med resten av landet er nyttig. Vanligvis regner man med disse to typene husmenn:

  • Arbeidshusmennene på Østlandet og i Trøndelag. De hadde som regel arbeidsplikt hos gårdeieren i onnene, og rettighetene til husmannsplassen var ikke særlig sterke.
  • Bygselhusmennene på Vestlandet og kysten forøvrig. De hadde sjelden arbeidsplikt, og kunne ofte sitte med plassen på livstid.

Husmennene nordpå hadde mest til felles den siste typen, men utgjorde trolig ei langt mer variert gruppe. Det hang sammen med de levekårene som rådde i nord. Forsøksvis kan vi definere husmennene på kysten av Nord-Norge:

  • Husmennene nordpå var fiskarbønder og andre par som ikke bygsla eller eide sitt eget jordstykke.

Denne definisjonen sier foreløpig svært lite om de ulike tilpasningene, men uttrykket "fiskarbønder og andre par" understreker at husmannen nesten alltid var et ektepar. Unntakene dreier seg stort sett om enker og enkemenn. Dessuten var huset like gjerne en gamme som et tømmerbygg, derfor er begge leddene i ordet husmann misvisende. Men navnet på denne gruppa er så innarbeidd at det brukes også her.


Med eller uten jord?

Folketellinger, skattelister og andre kilder skiller mellom tre typer husmenn, og nevner også ei fjerde gruppe:

  • husmann med jord
  • husmann uten jord
  • strandsitter
  • innerst

Her er en svært enkel oversikt som viser a) om de hadde eget jordstykke, b) om de eide huset, og c) hvilken råderett de hadde over boplassen:



Det framgår av oversikten at en husmann uten jord og en strandsitter i praksis var det samme, men begrepet strandsitter blei mest brukt i fiskeværene. Kildene viser at også husmenn uten jord og strandsittere kunne ha litt husdyr. Det var derfor ikke skarpe grenser mellom disse gruppene. Til og med innerstene kunne eie en sau eller to.

Kanskje gir ei anna inndeling av husmennene ei bedre forståing av hva de levde av og hvordan sammensetninga av gruppa endra seg over tid. Den tallmessige utviklinga av husmannsgruppa fra 1600 til 1900 er et interessant startpunkt.


Husmenn og folketall

Først en figur som viser andelen husmenn på fire tidspunkter. Vi har ingen telling fra 1610, men ei skatteliste gir brukbare tall. For 1701 er det såkalte "Fogdenes manntall" brukt, for 1801 og 1900 folketellingene fra disse årene. Søylene viser prosentandeler, i tillegg er de faktiske tallene angitt.



Tre forhold er verd å merke seg ved disse tellingene:

  • I 1610 utgjorde husmenn seksti prosent av husholdene i Andøy.
  • Både andelen og antallet husmenn falt sterkt fram til 1801.
  • I 1900 hadde andelen husmenn økt igjen, og antallet var høyere enn noen gang tidligere.

I denne perioden på tre hundre år endra folketallet i Andøy seg sterkt. Siden det ikke er mulig å finne ut antall personer i området før 1768, er denne statistikken bygd på antall par, både husmenn og andre:



Også her er en del markerte trekk viktige i denne sammenhengen;

  • Folketallet falt kraftig på 1600-tallet, "den lille istida".
  • Bølgedalen varte til omkring 1760, og fra 1800 fulgte et nytt fall fram til 1815.
  • Etter 1840 vokste folketallet svært sterkt.

Det virker sannsynlig at det store antall husmenn først og sist i tidsrommet henger sammen med det høge folketallet i de samme periodene. Men for å klarlegge samenhengen er det nødvendig å se på hvordan husmennene livnærte seg gjennom de tre århundrene.


Ulike typer husmenn

Det er mulig å dele husmennene i seks grupper etter økonomisk tilpasning og formell status. Det går ikke skarpe skiller mellom disse gruppene, i noen tilfeller kan det være ei skjønnssak hvor de plasseres. Men oppdelinga gir bedre oversikt og har god forklaringskraft.


1. Familie-husmenn

Betegnelsen er ikke særlig god, men skal forståes slik at husmannsparet hadde nær familietilknytning til gårdfolket. Det viktigste kjennetegnet er at denne gruppa omfatta par hadde vært blei skulle bli brukere av gården. Det gjaldt først og fremst:

  • nygifte par som venta på å overta gården etter foreldrene til en av ektefellene,
  • medbrukere på en gårdpart som enda ikke var blitt delt mellom gifte søsken,
  • eldre par (egentlig kårfolk) som hadde overlatt gården til neste generasjon.

Alle disse parene kan opptre som husmenn i skattelister og folketellinger, men noen kalles også innerster. Trolig bodde denne typen husmenn i tunet på gårdparten. De utgjør en viss andel av den totale husmannsgruppa gjennom heile tidsrommet fra 1600 til 1900, men var tallmessig størst etter 1850. Økninga på andre halvdel av 1800-tallet henger etter alt å dømme sammen med overgangen til sjøleie.

Medbrukerne kan kalles husmenn med jord, men sto vanligvis sterkere økonomisk enn andre husmenn. Som regel hadde de like stor buskap og inntekt som det andre brukerparet. Formelt sett var de nygifte og de avgåtte parene husmenn uten jord, men de deltok uten tvil i drifta av gården.


2. Rubrikk-husmenn

Denne gruppa omfatter først og fremst samiske par som bodde i områder utafor grensene til matrikkelgårdene, og av den grunn ikke var husmenn under noen gård. Boplassene lå som regel langt fra nærmeste matrikulerte gård.

I folketellinger og skattelister var det bare tre rubrikker å velge mellom – sjøleiere, leilendinger og husmenn. Disse samiske parene blei plassert i rubrikken husmenn, sjøl om de formelt sett ikke var det. Men de var heller ikke leilendinger eller sjøleiere.

På slutten av 1700-tallet blei de fleste av disse boplassene oppretta som nye matrikkelgårder. Da fikk oppsitterne der vanligvis status som leilendinger, men uten å ha endra si økonomiske tilpasning. Forskjellen var bare at nå kunne de plasseres i en annen og logisk riktigere rubrikk.


3. "Vanlige" husmenn

Dette er husmenn av en type som kan sammenlignes med de sørnorske. De aller fleste var husmenn "på livstid" og ikke som ei midlertidig tilpasning, dette skilte dem fra familie-husmennene. De kunne sjølsagt være i slekt med gårdfolket, men uten å ha status som "arvinger" eller medbrukere.

I denne gruppa finner vi de fleste av typen husmann med jord. Husmannsplassene kunne ligge i utkanten av gården, men også mellom gårdpartene. Arbeidsplikt nevnes ikke før 1851, da husmannsloven blei satt i kraft. Innflytta gårdfolk (blant annet prestene) ser ut til å være de første som krevde arbeid fra husmannen.

Husmennene med jord var fiskarbønder, på linje med leilendinger og sjøleiere. Vi kjenner mange eksempler på at de også var høvedsmenn på åttring eller fembøring, og da hadde de gjerne noen av gårdfolket i mannskapet. Et mindretall av de "vanlige" husmennene klarte forøvrig å få sin egen gårdpart.

Gruppa "vanlige" husmenn finnes gjennom heile perioden fra 1600 til 1900, men øker sterkt etter 1850 og overgangen til sjøleie på de fleste gårdene. Sammen med familie-husmennene utgjør de en betydelig del av de vel to hundre husmannsparene i 1900.


4. Jekte-husmenn

Alle jektegårdene på første halvdel av 1600-tallet hadde svært mange husmenn i forhold til antall leilendinger på gården. Forholdet kunne være så høgt som ti til en når leilendingen var jekteskipper (Stave og Bleik).

Kildene så tidlig dreier seg for det meste om skattelister, og de oppgir ikke direkte om disse husmennene hadde jord eller ikke. Imidlertid kalles de ofte strandsittere, det tyder på at de ikke hadde egen jordstykker.

Skattelistene viser at disse husmennene hadde bedre økonomi enn andre husmenn, og de bodde gjerne lang tid på jekteleiet. Dessuten ser vi at de fleste forsvinner fra gården samtidig som jektefarta der opphører. Alt dette tyder på at de var nært knytta til jektefarta, trolig som mannskap eller som tjenere for jekteskipperen.

Sammenbruddet i fiskeriene utover første halvdel av 1600-tallet førte til at antallet jekter sank sterkt. Dermed blir denne husmannsgruppa borte, stort sett før 1650. Da jektefarta tok seg opp igjen på 1700-tallet, blei trolig leilendinger brukt som håseter, altså jektemannskaper.


5. Fiskevær-husmenn

Som navnet sier, bodde disse husmennene i fiskeværene. De aller fleste var husmenn uten jord, og de kalles også strandsittere. Gruppa var svært stor – av de sytti til hundre oppsitterne i fiskeværet Andenes på første halvdel av 1600-tallet var over seksti prosent husmenn. Noen av dem kan plasseres i gruppa jekte-husmenn, men de fleste var fiskevær-husmenn. Til sammen danner de to gruppene flertallet av det store antall husmenn i 1610.

Folketallet i fiskeværene falt kraftig da fisket svikta utover 1600-tallet, og ett av dem (Finnvika) forsvant for godt. Nedgangen i antall fiskevær-husmenn forklarer det meste av fallet for husmannsgruppa fram til 1701.

Etter 1850 vokste fiskeværene igjen i takt med stadig bedre fiske. Det førte på nytt til økning av tallet på fiskevær-husmenn, og i 1900 var det godt over sytti prosent husmenn blant oppsitterne på Andenes. Blant dem var det imidlertid mange som hørte til ei forholdsvis ny gruppe husmenn.


6. Handtverkere

I de tidligste skattelistene på 1600-tallet nevnes en del handtverkere, om vi skal tro tilnavnene de fikk, men antallet minker etter hvert. Utover 1800-tallet reiste mange handtverkere fra Sør-Norge nordover – smeder, tømmermenn og snekkere, skomakere og skreddere. De fleste blei husmenn, ofte på de tettest befolka gårdene, og utgjorde en merkbar del av antallet husmenn i 1900.

Kildene viser at denne gruppa ofte dreiv handtverket i kombinasjon med andre næringer, først og fremst fiske. Overlappinga med fiskevær-husmennene er derfor betydelig, og det er vanskelig å si hva som var viktigste næringa i hvert enkelt tilfelle. Men når folketellinger og andre kilder nevner handtverket de dreiv, må man regne at det var noe mer enn ei attåtnæring.


En oversikt

I denne figuren skal farga på de vannrette stavene antyde økning og minking av antallet husmenn i de seks gruppene. Dersom denne oversikten sammenholdes med grafen "Gårdfolk og husmenn" lenger opp på denne sida, er det lett å se forklaringa på det høga antallet i husmenn i 1610, bølgedalen til etter 1800, og den sterke stigninga fram mot 1900.

Oversikten sier ingenting om økonomien til de ulike typer husmenn, og heller ikke hvordan de fordelte seg på de vel seksti matrikkelgårdene i Andøy. Ulikhetene var store på begge disse punktene.


Økonomien til husmennene

Variasjonene i levekårene til husmennene varierte sterkt i de tre århundrene som denne undersøkinga omfatter. Det samme gjaldt sjølsagt økonomien til dem som satt med sin egen gård. Ei enkel sammenligning mellom de to gruppene sier kanskje mer enn talltunge statistikker.

Familie-husmennene lå naturlig nok nærmest gårdfolket i økonomi, det gjelder særlig medbrukerne.

Rubrikk-husmennene er vanskeligere å bedømme, ikke minst fordi den samiske næringstilpasninga skilte seg en del fra den norske. Men når de samiske bosetningene blei matrikulert og oppsitterne dukker opp i kildene som leilendinger, hadde de ofte langt bedre økonomi enn andre husmenn, familie-husmennene unntatt.

"Vanlige" husmenn hadde jamnt over svakere økonomi enn gårdfolket, men det gjaldt mest næringene på land. En vanlig buskap hos gårdfolket talte en hest, fire-fem kyr og ti til femten småfe. Husmennene hadde vanligvis ei ku og fire-fem sauer, det henger sammen med knappere jordressurser.

Forskjellene var mindre i den sjøbaserte næringene. Som nevnt kunne en husmann være høvedsmann og hyre gårdfolket som mannskap. Grensene mellom de to gruppene var derfor ikke skarpe: De fattigste leilendingene hadde svakere økonomi enn de husmennene som sto seg best.

Denne husmannsgruppa og de to foregående hadde stort sett samme sårbarhet som gårdfolket. Økonomien svinga i samme takt med opp- og nedgangstider, men utslagene var nok sterkest for husmennene i økonomiske krisetider.

Jekte-husmennene ser ut til å ha hatt tryggere økonomi enn øvrige husmenn, i hvert fall klarte de seg jamnt over bedre under krisa på 1620-tallet. Det er imidlertid eineste grunnlaget for denne vurderinga, og når ei jektedrift opphørte, blei denne gruppa hardt ramma og forsvant fra gården.

Fiskevær-husmennene hadde som regel liten eller ingen buskap og ytterst lite jord til dyrking. Når fisket slo til, klarte de seg rimelig bra, i hvert fall godt nok til at stadig nye par valgte denne tilpasninga, men de blei svært sårbare dersom fisket slo feil. Også leilendingene merka virkningene av feilslått fiske, men nedgangen blei alltid langt djupere for husmennene i fiskeværene.

Handtverkerne kunne tjene godt, men var kanskje den mest sårbare gruppa blant husmennene. De solgte tjenester til familier i primærnæringene, og blei ekstra hardt ramma når fisket svikta eller jordbruket slo feil. Handtverkerne var imidlertid de mest mobile, de kunne lett flytte til andre områder med bedre muligheter for livberging.

Alt sett under ett hadde husmennene dårligere økonomi enn gårdfolket og var langt mer sårbare i nedgangstider. Dessuten var husene deres mindre og dårligere, og mange bodde i gammer. Verst blei situasjonen når alder eller sykdom gjorde dem uføre, da endte de svært ofte som fattiglemmer.

Tilsammen har dette i ettertid gitt gruppa et fattigdomsstempel som langt på vei skjuler at husmennene sto for ei betydelig verdiskaping gjennom de tre århundrene som er undersøkt her – og mange av dem er stamforeldre til store slekter i dagens samfunn.


Husmannsvesenet opphører

Etter 1900 forsvant husmennene, men det tok over femti år før de siste var borte. Nedtrappinga fulgte tre linjer:

  • De fleste fikk fradelt husmannsplassen som egen (matrikulert) gårdpart og kjøpte den. De blei altså sjøleiere.
  • En del husmenn flytta ut, noen til Amerika.
  • Et lite mindretall døde som husmenn på plassen sin.

Et interessant Andøy-poeng til slutt: Det nest største fiskeværet, Bleik, hadde i 1900 38 oppsittere. Ingen av dem var husmenn. Den viktigste grunnen til dette ligger på landsida. Gården hadde på andre halvdel av 1800-tallet svært store områder med dyrkbar jord, og ei utskiftning på 1870-tallet ga en gårdpart til samtlige par på gården. Det blei altså ingen husmenn der det var jord nok til alle!


Litteratur

  • Lindbekk, Kari: Lofotens og Vesterålens historie. 1500-1700. 1978.
  • Bottolfsen, Øystein: Lofotens og Vesterålens historie. 1700-1837. 1995.
  • Borgos, Johan I.: "Jordens ufructbarhed og Hafsens Fischerie. Befolkning, bosetning og økonomi i Barkestad og Langenes fjerdinger 1700-1820." Sámi Instituhtta 1988
  • Borgos, Johan I.: Bygdebøker for Øksnes (4 bind), Sortland (3 bind) og Andøy (4 bind)
  • Hovdhaugen, Einar: Husmannstida. Samlaget 1975.
  • Norsk historisk leksikon, J.W. Cappelens forlag 1975
  • Norske Regnskaps- og Jordebøker I og III
  • Norske Lensregnskaper bind 4
  • Ottar. Tidsskrift fra Tromsø Museum. Diverse hefter.
  • Skappel, S.: Om husmandsvæsenet i Norge. Kristiania 1922
[return arrow] til "Kystkultur"
[backarrow] :tilbake til hovedsida..........jump to the English main page: [english-arrow]