:tilbake til hovedsida..........jump to the English main page:

Johan I. Borgos

Kysten og kystkulturen

Et forsøk på å rydde opp i begreper

Kapitler:

· Forord

· Innledning

· Et dikt om
kystkulturen


· Kultur, kulturarv og kulturminner

· Kulturendringer

· Etnisitet og identitet

· Folkelig kunnskap

· Utkanter, bygder og byer

· Norske kulturtyper

· Kysten og kystkulturen


· Kysthistoria før år 1000

· Rammevilkårene etter år 1000

· Fiskarbonden

· Husmannen

· Jektefarta

· Fiskeriene

· Den lille istida

· Klagebrevet fra 1695

· Utmarksnæringa

· De samiske fiskerne

· Den nye kystkulturen


· Utkantloven/
Småværloven

· Den mytiske nordlendingen

Litt om ordet kystkultur

Anton Wilhelm Brøgger (1884-1951) ga i 1925 ut boka "Det norske folk i oldtiden". Der brukte han ifølge Norsk Riksmålsordbok begrepet kystkultur i betydninga "en kultur som er egen for folk eller befolkning som bor langs kysten". Kanskje er dette første bevisste bruk av uttrykket som denne nettboka handler om. Og definisjonen er interessant.

Men ordet slo tydeligvis ikke an. I 1980 kom Aschehougs "Norges Kulturhistorie", der nevnes ikke kystkultur i saksregisteret, til tross for at verket har med den viktige artikkelen "Kystens kvinner – kystens bønder" av Brit Berggreen. Ordet kystkultur står heller ikke i "Bokmålsordboka" (Universitetsforlaget 1986), men "Tanums store rettskrivingsordbok" fra 1996 har det med.

I Aschehoug og Gyldendals "Store norske leksikon" (3. utgave, 1995-1998) finnes ikke eget oppslag på kystkultur, men i omtalen av Svein Molaug står det at han i 1985 utga tobindsverket "Vår gamle kystkultur". Det ser ut som Molaug med denne tittelen løfta ordet opp i offentlig bruk igjen midt på 1980-tallet.

Hva meines med begrepet kystkultur?

Definisjonen til Brøgger er kort og vid. Seinere bruk viser ei innsnevring av begrepet. Et søk på "kystkultur" i Bibsys-basen gir (2008) nesten sju hundre oppslag. Svært mange av bøkene/heftene dreier seg om båter, kulturminnevern og reiseliv. En del har utenlandsk forfatter eller språk. Jeg nøyer meg med noen få innhogg.

"Vår gamle kystkultur" er allerede nevnt. Der dominerer omtalen av båter og sjøretta aktiviteter. I 1994 kom tobindsverket "Nordnorsk kulturhistorie", utgitt av de tre nordnorske fylkene. Verket består av artikler som favner om heile landsdelen. Kystkulturen er ikke behandla spesielt, men dekkes sjølsagt av en rekke artikler, kanskje de fleste. Antakelig var det ikke nødvendig å navngi det sjølsagte.

"Røtter og vinger" av Svein Jentoft (Orkana Forlag 2001) har undertittelen "Kystkulturen i globalsamfunnet". Der blir kulturbegrepet brukt tvetydig: Kystkultur synes å ha en vid definisjon, men blir ikke forklart nærmere. Begrepet kultur brukes mer tradisjonelt, som for eksempel i sammensetninga "kultursektor" (se om det forvaltningsmessige kulturbegrepet her).

Stortingsmeldinger om kultur, for eksempel "Kultur i tiden" (St.meld. nr. 61, 1991-92) omtaler stort sett bare kulturprodukter og kulturytringer, med andre ord det som faller innafor det forvaltningsmessige kulturbegrepet. Meldinga nevner derfor ikke kystkulturen spesielt. Det gjør derimot ei anna utredning fra samme forvaltning og samme tidsrom, "Handlingsplan for kulturminneforvaltningen" (1992). Også der blir kystkulturen nevnt i forbindelse med båt og sjø, og bare i museal sammenheng, siden det dreier seg om kulturminner.

Disse eksemplene viser at kystkultur-begrepet nå brukes mest om sjøretta forhold, eller i museale sammenhenger. Definisjonen til Brøgger har ingen slike avgrensinger.

Kysten

Det påstås at den norske kystlinje er omlag 57 tusen kilometer lang, men tallet er egentlig uinteressant siden det ikke opplyses hva som er målt og hvordan man har gjort det. Antakelig har man målt strandlinja, som ikke er heilt det samme. Litt mer interessant for meg er opplysninga om at fjerdepartene av disse kilometrene ligger innafor grensene til Nordland fylke, og at Nord-Norge i alt har nesten 45% av kystlinja i Norge.

På kartet er kysten tegna som ei buktet linje, inn og ut av fjorder og viker, og med store og små øyer utafor, pluss utallige holmer og skjær. I kultursammenheng ville det vært bedre å snakke om ei kystsone, men dette begrepet blir i dag mest brukt i sammenhenger som har å gjøre med naturvern og naturforvaltning, og med størst vekt på sjøsida.

Ordbøkene definerer kysten som "ei stripe land langs havet", men det blir for vagt. Jeg tar som før utgangspunkt i rammevilkårene og ressursbruken, og da regner jeg som kysten de områdene der befolkninga bruker ressurser knytta til sjøen og til den nærmeste delen av landsida som en viktig del av sitt livsgrunnlag.

Jeg velger å bruke ordet kyststrøk om det området som omfattes av kystkulturen. Dette kystbeltet er breiere enn den "naturvernmessige" kystsona, i hvert fall innafor flomålet. Det vil si at jeg regner for eksempel båtbyggerbygdene innafor en del fjordbotner som en del av kystbosetninga.

Det var "bredda" til kyststrøkene. Hva med lengda? Kysten strekker seg fra grensa mot Sverige sør for Halden til russegrensa øst for Kirkenes, og i utgangspunktet omfatter kystkulturen heile strekninga. Men forskjellene er store fra sør til nord. Kystkulturen er ikke ei ensarta tilpasning.

Hovedtrekkene

Som nevnt foran definerte A.W. Brøgger kystkulturen slik: "En kultur som er egen for folk eller befolkning som bor langs kysten". Han sier imidlertid ikke hvordan den skiller seg fra andre kulturtyper.

I kapitlet om norske kulturtyper fant jeg ut at kystkulturen har jorda og sjøen som ressursbase, jordbruk og fiske som hovednæringer og naturlig nok kysten som bosted. Men kystkulturen er ikke en tilstand, det er en prosess, og den endra seg sterkt i løpet av 1900-tallet. Jordbruket har gått kraftig tilbake, og ytterst få har i dag jordbruk og fiske på samme selvangivelse. Beskrivelse min er derfor gyldig bare for en tidligere fase i kystkulturen, før 1950, og kanskje helst før 1900.

Eksemplet nedenfor er henta fra 1800-tallet. Grafen viser hvor stor andel av husholdene i Vesterålen som hadde husdyr, ifølge folketellinga fra 1865. 95% eide kyr og sauer – grunnstammen i enhver buskap, to av tre hadde gris, mens hest og geit sto i halvparten av fjøsene.

Dette var altså ei kombinert folke- og jordbrukstelling, men den oppgir ikke like sikkert antall hushold med fiske som næringsvei. Vi kan likevel regne som ganske sikkert at prosenten også der lå omkring 95.

Poenget er at bare på kysten var ei slik tilpasning mulig, der 95% av husholdene levde av kombinasjonen jordbruk og fiske. Det gir et sett med rammevilkår som man ikke finner andre steder i landet. Men hva var viktigst – jordbruket eller fisket?

Hovedpersonene i husholdet – fiskerbondeparet – blir nærmere undersøkt i et eget kapittel. Jeg skal først se litt på balansen mellom de to skålene til den høyre vekta. Dette er et enkelt "årsregnskap" for en fiskerbondefamilie:

I øverste delen av regnskapet står "inntektene", det vil si bidragene som skal dekke behovene. Så følger "utgiftene", grovt sortert etter hvilke behov som skal dekkes. I sluttlinja gjøres regnskapet opp med et "resultat", som ikke er tallfesta. Noen korte kommentarer til regnskapet:

1. Dette er både et kapitalregnskap og et resultatregnskap. Båter, husdyr og bruksgjenstander står sammen med inntekter og utgifter, stikk i strid med hvordan et firmaregnskap skal føres. Men dette er ikke et firma, det er et hushold.
2. Bidragene fra sjø og land uttrykkes i penger, kilokalorier og bruksverdi. Det første er innslag av pengehusholdning, de to siste dreier seg om sjølforsyning.
3. Rekkefølgen av utgiftspostene kan diskuteres, men er heller ikke det vesentlige ved regnskapet. Tredelinga skal først og fremst vise hva verdiskapinga til fiskerbondefamilien skulle dekke.
4. Regnskapet samsvarer med den sosialantropologiske betydninga av begrepet "bonde" (peasant) – et familiehushold som produserer for eget behov, og samtidig overfører en del av overskuddet til økonomiske og politiske makthavere.
5. Sluttlinja i regnskapet – "resultatet" – blir drøfta videre nedenfor.

Målet med strevet

Den russiske økonomien Aleksander F. Chayanov (1888-1937) studerte husholdene i det russiske landbruket og fant at de var enheter for både produksjon og forbruk. Det stemmer ikke heilt for fiskerbondekulturen. Store deler av kysten kom svært tidlig med i et internasjonalt varebytte som leverandør av ferdige produkter, det gjorde husholdene til eksportører. Men mye annet stemmer.

Teoriene til Chayanov dreier seg om forhold som kan anvendes på alle sjølbergingssamfunn i landet, ikke bare kystkulturen. Han hevda blant annet at målet for slike hushold var å oppnå et minstemål av levestandard. Med andre ord: Målet for strevet var å klare seg.

"Resultatet" i regnskapet er et uttrykk for dette. Det viktigste var å sørge for at det ikke blei for mye i minus, det kunne føre til nød. Et null-resultat var altså et godt resultat i den forstand at man har unngått nøda.

Chayanov sier at husholdene ikke prøvde å maksimere profitten – det fremste målet var ikke å bli rik. Likevel hendte det at de opplevde år da begge næringene ga langt mer enn man trengte. Hva skjedde da? Det viktigste er kanskje hva som ikke skjedde.

Overskuddet gikk ikke med til å skape vekst, det vil si øke kapasiteten husholdet hadde til å produsere. I stedet blei det brukt til ekstra fornying, kanskje særlig i drifta på havet, eller man spanderte på seg litt luksus.

Det hendte også at fiskeren simpelthen "sulte opp" – avslutta fisket – tidligere enn vanlig dersom han så at målet for året allerede var nådd. Overskuddet blei altså brukt til mer "fritid", også en form for luksus.

Egentlig kan man snakke om en økologisk tankemåte i den forstand at tankegangen demper vekst som kan true ressursgrunnlaget. Men fiskerbøndene kjente ikke økologi som teori, bare som praksis i en del sammenhenger, for eksempel eggsanking. Torving er derimot eksempel på ei ressursutnytting som ikke var bærekraftig.

I store trekk kan vi si at kystsamfunnet ikke hadde vekst som et mål for strevet. Kanskje kan vi kalle det et vedlikeholdssamfunn, men da må vi samtidig være klar over at fiskeriene hadde trekk som minner om en vekstøkonomi. Fiskerbondekulturen romma en dual-økonomi.

Den delte kulturen

Tegninga nedenfor er laga av Valborg Gamlesæter som illustrasjon til "Lofoten og Vesterålens historie. Bind 2". Den gir et gløtt inn i den delte tilpasninga som utgjorde fiskerbondesystemet, ryggraden i den gamle kystkulturen.

Valborg har valgt å la kvinne-delen dominere bildet, det er faktisk en uvanlig synsvinkel. I høyre del av bildet ser vi en snipp av manne-delen i kystkulturen, synliggjort med sjøen og en båt på vei mot land.

Delinga av kulturen gikk djupere enn mellom områdene der hver av ektefellene dreiv ressurshøstinga. Tabellen nedenfor viser de viktigste områdene.

Den nederste delinga, mellom en "heimekultur" (bånsuller og voggeviser, eventyr sagn, rim og regler) og en "bukultur" (lygarhistorier og overdrivelser med mere), er nokså spekulativ fra mi side, men ikke mer enn at jeg etter hvert vil lage et eget kapittel om emnet.

Et viktig forbehold til tabellen ovenfor: Pengehusholdninga omfatta mer enn fiskeriene. I perioder med feilslått fiske var det ganske vanlig at mange mannfolk gikk på land og tok lønnsarbeid. Det skjedde for eksempel rundt 1900, da svikta fisket samtidig som bygginga av Ofotbanen pågikk. En rekke fiskere dro til Narvik på anleggsarbeid. De fleste vendte heim igjen da banen var bygd, for samtidig tok fisket seg opp igjen.

Delinga etter økonomitype er velkjent og reell. Den forteller at husholdet hadde en såkalt dual-økonomi. Vanligvis gikk denne delinga mellom en bybasert "moderne" økonomi (pengehusholdning) og en tradisjonell bondeøkonomi (sjølforsyning). Også bondekulturen hadde innslag av en todelt økonomi, men ikke i samme grad som kystkulturen, og ikke over så lang tid.

I enhver dual-økonomi av denne typen vil den pengebaserte delen få høyest status, mens sjølforsyninga vil tape. Det skjedde også til slutt i kystkulturen, men det tok flere hundreår før det blei utfallet. Årsaken til at disse to økonomiene levde så lenge side om side, var trolig at de fantes innafor samme hushold. Dermed blei de en fellesstrategi for å overleve i stedet for å være konkurrenter om arbeidskrafta.

Illustrasjonen nedenfor viser bidragene fra jordbruket og fisket i forhold til "levegrensa", det minstemålet av behovsdekning husholdet må ha for å unngå nød. Utbyttet fra fisket svinga alltid sterkt, både på kort og lang sikt. Avkastninga fra jordbruket svinga også, men langt mindre, og fungerte derfor som "sikkerhetsnett". Det hendte ikke oftere enn to-tre ganger hvert århundre at begge næringene svikta samtidig, da blei til gjengjeld nøda stor. Slike kriser i kystsamfunnet blir behandla i et eget kapittel.

Et forsøk på en definisjon

En definisjon som skal være dekkende for kystkulturen gjennom tusen og langs en to tusen kilometer lang kyst, må bli enten lang og innfløkt eller kort og generell. Jeg velger en todelt måte å gjøre det på. I en rekke kapitler prøver jeg å gi både statiske og dynamiske framstillinger av kystkulturen, det får være den "lange" definisjonen. Som kort variant bruker jeg definisjonen til A.W. Brøgger lett omarbeidd og utbygd:

Kystkulturen er et tilpasningssytem som bygger på rammevilkårene i kyststrøkene og med særlig vekt på utnyttinga av ressurser både på sjø og land.

Litteratur

• Berggreen, Brit: Kystens kvinner – kystens bønder. Norges kulturhistorie bind 5. Aschehoug 1980.
• Borgos, Johan I.: Gård og slekt i Øksnes. Bind 1-4. Øksnes historielag 1988-1997.
• Borgos, Johan I.: Jordens ufructbarhed og Hafsens Fischerie. Hovedoppgave i historie Tromsø 1987.
• Brox, Ottar: Nord-Norge. Fra allmenning til koloni. Universitetsforlaget 1984.
• Lofoten og Vesterålens historie. Bind 1-3. Stokmarknes 1978-1995.
• Nordnorsk kulturhistorie. Bind 1-2. Gyldendal 1994.
• Norsk økonomisk historie 1500-1970. Band 1. Universitetsforlaget 1979.
• Ottar – tidsskrift for Tromsø Museum. Diverse hefter.
• Østerud, Øyvind: Utviklingsteori og historisk endring. Gyldendal 1978.

til "Kystkultur"
:tilbake til hovedsida..........jump to the English main page: