:tilbake til hovedsida..........jump to the English main page:

Johan I. Borgos

Utkanter, bygder og byer

Hva ordbøkene og utredninger forteller, og hvorfor de er på villspor

Kapitler:

· Forord

· Innledning

· Et dikt om
kystkulturen


· Kultur, kulturarv og kulturminner

· Kulturendringer

· Etnisitet og identitet

· Folkelig kunnskap

· Utkanter, bygder og byer

· Norske kulturtyper

· Kysten og kystkulturen


· Kysthistoria før år 1000

· Rammevilkårene etter år 1000

· Fiskarbonden

· Husmannen

· Jektefarta

· Fiskeriene

· Den lille istida

· Klagebrevet fra 1695

· Utmarksnæringa

· De samiske fiskerne

· Den nye kystkulturen


· Utkantloven/
Småværloven

· Den mytiske nordlendingen

Et ord er mye mer enn noen bostaver i vedtatt rekkefølge og en uttale som de fleste er enige om. Det vesentligste er at ordet bærer med seg ei forståelig meining fra avsender til mottaker, der ligger grunnlaget for enhver samtale.

Ord formidler også holdninger og verdier, men der er ikke enigheta om innholdet like stor. Noen kan oppfatte et ord som noe positivt, andre forbinder det med et negativt innhold. Vi må antakelig til vitenskapen for å finne heilt verdinøytrale ord – hvis de finnes.

Vi har en enkel måte å avsløre positive eller negative ladninger i ord som gir seg ut for å være nøytrale. Man lager ei liste over de ordene som har omtrent samme betydning, såkalte synonymer, og finner i tillegg ordforklaringene som står i leksika eller ordbøker. Da dukker det kanskje opp et mønster.

Det finnes ei norsk synonymordbok på internett, den er godt egna til formålet, sjøl om den tydeligvis er gammel (jeg har en bok-utgave fra 1964, der står de samme synonymene). Jeg leita etter tre ord – utkant, bygd og by. Det første og det siste kan regnes som ytterpunkter blant lokalsamfunn i Norge, mens bygd er en mellomting. Men først de ordforklaringene jeg fant

Leitinga begynte aller lengst fra sentrum:

Utkant – "område langt eller lengst fra sentrum (eksempel: de bor i utkanten av byen)"

Jeg var ikke ute etter utkanten av byen, så jeg søkte på er mer presist uttrykk:

Utkantstrøk – "avsides, lite sentralt strøk (især i fylke, land)"

Så fortsatte søket etter bygda:

Bygd – "landområde med gårder, som utgjør en naturlig eller administrativ enhet"

Jeg søkte også her på en variant, men den sa stort sett det samme:

Grend – "gruppe av bondegårder, hus eller hytter som ligger mer eller mindre samlet"

Og til slutt de mer sentrale strøkene:

Tettsted – "tettbygd sted"

Det var mildt sagt enkel og intetsigende, så jeg søkte på by:

By – "større tettbygget område med visse rettigheter, viss status"

Javel. Så leita jeg etter synonymer. Dette er hva jeg fant - æresord, sjekk sjøl:

Det er ganske lett å se mønstrene her:

1. Utkant-synonymene ligner mest av alt en serie negative og nedsettende skjellsord
2. Bygde-synonymene er merkverdig fåtallige, til tross for at bygde-Norge er svært stort og variert
3. By-synonymene framhever naturlig nok de sentrale og positive trekkene ved byen, men unngår de negative
4. Synonymene viser at ordbøkene har byen som ståsted og bruker den som utsiktspunkt mot resten av landet

Men dette er bare ord, vil mange si, og glømmer at de negativt lada ordene kan være med på å ødelegge det kulturelle sjølbildet til folk som bor langt fra de store sentrene. Den lange lista i venstre kolonne gir i hvert fall ingen positiv status til utkantene.

Det finnes andre måter å signalisere hvilke deler av Norges-kartet som er verd noe. Dagbladet kjørte en enquete på 1980-tallet, der spørsmålet var: "Hvorfor liker du Norge?" Daværende ordfører i Oslo, Petter N. Myhre, svarte: "Fordi vi har et mangfoldig land, med muligheter for alle. Alt fra store uberørte naturområder til storbyer med muligheter for menneskelig utfoldelse (mi utheving)."

Når sentrale politikere for en gangs skyld sier ting såpass klart, da kan ikke verdiladninga til synonym-tabellen lenger avfeies som bare ordbokpreik. Enda verre blir det når noen av de viktigste redskapene til politikerne viser samme skeivheta, eller bias, som det heter i statistikken.

Midt på 1980-tallet laga en forskningsinstitusjon ei utredning som skulle finne svar på om et bestemt utkantsamfunn var samfunnsøkonomisk lønnsomt eller ikke. Jeg hadde sjøl - i stor naivitet - sloss for å få dette gjort, i den trua at svaret ville bli positivt. Varselklokkene mine burde ringt da konsulenten ikke ville besøke det aktuelle stedet. "Det er ikke nødvendig, jeg har de nødvendige formlene," sa han.

Jeg skal ikke gjengi den 103 sider store rapporten her, bare nøye meg med et lite kutt som antyder metoden. Her er utregninga som viser at dama på posthuset var en samfunsøkonomisk utgiftspost:

Da sjokket over den ensidig negative konklusjonen i utredninga la seg, oppdaga jeg at resultatet egentlig var uinteressant. Metodene og formlene er uten tvil matematisk holdbare, men de er ikke samfunnsnøytrale. De gir sikkert tilnærma riktige svar for et bysamfunn med stor arbeids- og sektordeling, og med mange muligheter i arbeidslivet, men kommer til kort i analysen av sektorløse utkantsamfunn der sjølforsyninga fortsatt lever. (Oppdragsgiverne ga meg rett i det og putta utredninga i den berømte skuffa.)

Et par år (1987) etter kom boka "Scenarier 2000" og vakte mye debatt. Den presenterte tre scenarier - omsorg, forvitring og fornyelse. Forfatterne sier at "Det er de tre scenariene samlet som spenner ut lerretet for hva som kan skje."

Andre får vurdere hvor godt eller dårlig scenariene traff den videre utviklinga, mitt poeng er et annet - utkantsamfunnene kom like dårlig ut, uansett scenario. Det sjokka meg ikke lenger: De seks unge mennene som skreiv boka, har samme faglige bakgrunn som forfatteren av den to år eldre utkant-analysen, og benytta trolig de samme metodene. Da var svaret gitt i utgangspunktet. Utkantene ville tape fordi de var utkanter - altså ei ringslutning.

Å møte slike utredninger krever at man kan stille opp alternative definisjoner, modeller og metoder som passer bedre for å forstå utkantsamfunnet. Men sånt finner man svært lite av i faglitteraturen, altså må man prøve å lage noen verktøyer sjøl.

Byer, bygder og utkanter er ulike, men alle består av lokalsamfunn. Ordbøkene har faktisk ikke synonymer til ordet lokalsamfunn, men to forklaringer der begge stiller opp storsamfunnet som motstykke eller motsetning, akkurat det er litt uklart. Jeg ser bort fra disse forklaringene og begynner i en annen ende.

Lokal er et latinsk ord som kan oversettes med "knytta til et sted". Samfunn har gammelnorske røtter og betydde opprinnelig "sammenkomst". De to leddene peiker ganske presist på to dimensjoner ved et lokalsamfunn:

- den geografiske dimensjonen (et territorium)
- den samfunnsmessige dimensjonen (et samhandlingsområde)

Alle steder i landet der det bor ei gruppe mennesker, kan vi snakke om et lokalsamfunn, lite eller stort. Men de to punktene er bare et utgangspunkt. Her er mer om begrepet:

Særtrekk ved et lokalsamfunn:
- avgrensinga mot andre lokalsamfunn kan følger topografiske trekk, eller kan bygge på tradisjoner
- lokalsamfunnet er sjelden større enn at de fleste kjenner de fleste
- samhandlinga er større innafor grensene enn over grensene til andre lokalsamfunn
- lokalsamfunn er enheter i stadig endring, både i omfang og innhold

Under overskrifta lokalsamfunn finner vi store variasjoner langs mange akser. En av dem er folketall, og da møter et av punktene mine et problem: En by er for stor til at "de fleste kjenner de fleste". Men kanskje byen kan regnes som et konglomerat av små lokalsamfunn - bydeler, gater, blokker?

Jeg følger en annen akse, som har med økonomisk funksjon å gjøre, og prøver å forklare hva den ene enden av aksen er:

- senter: Et "sted" (lokalsamfunn) som produserer tjenester og/eller varer for et marked som er større enn stedet sjøl

Oftest er det slik at et senter vokser fram - og fortsetter å være et senter. Men ikke alltid. Mange av dagens utkanter har tidligere vært et senter i sitt område. Utkanter er ei gruppe lokalsamfunn med stor utskiftning og nyrekruttering. Derfor kan ikke utkanter defineres geografisk, men økonomisk:

- Utkanter: En økonomisk utviklingsfase som enten fører til avfolkning eller til at trusselen om avfolkning forsvinner.

Årsakene til ei slik utvikling kan være mange. De vanligste er antakelig tapte kommunikasjoner og tap av næringsgrunnlag uten at et nytt kommer i stedet. Alt dette fører til ei negativ utvikling som fort blir synlig:

Utviklingstrekk i utkantsamfunn:
- innflyttinga tørker inn (med forgubbing og nedgang i folketall som resultat)
- det dannes ikke nye hushold (samme resultat som forrige punkt)
- offentlige og private investeringer tar slutt (med økt pessimisme og lavere livskvalitet som resultat)

Det er viktig å skille mellom relative og absolutte utkanter. Det er den siste typen jeg har prøvd å beskrive. Den relative sorten finnes mest i politisk retorikk: Tromsø i forhold til Oslo, Bodø i forhold til Tromsø, Sortland i forhold til Bodø, Myre i forhold til Sortland - jeg stanser der, for da er vi snart ved veis ende, de absolutte utkantene.

Det er ikke noe mål å beholde alle utkantsamfunn for enhver pris, men kostnadene ved å legge dem ned er ganske store, både økonomisk, sosialt og kulturelt. Bedre kommunikasjoner og ny ressurstilpasning kan før mange småsamfunn ut av utkantfasen, og da kan den samfunnsøkonomiske gevinsten bli overraskende stor: Utkantene er nemlig opparbeid og nedbetalt samfunnskapital!

Konklusjonen? I hver fall den at ordbøker og offentlige utredninger verken er nøytrale eller til å stole på.

til "Kystkultur"
:tilbake til hovedsida..........jump to the English main page: