:tilbake til hovedsida..........jump to the English main page:

Johan I. Borgos

Jektefarta

Båtene, brukerne og leia

Kapitler:

· Forord

· Innledning

· Et dikt om
kystkulturen


· Kultur, kulturarv og kulturminner

· Kulturendringer

· Etnisitet og identitet

· Folkelig kunnskap

· Utkanter, bygder og byer

· Norske kulturtyper

· Kysten og kystkulturen


· Kysthistoria før år 1000

· Rammevilkårene etter år 1000

· Fiskarbonden

· Husmannen

· Jektefarta

· Fiskeriene

· Den lille istida

· Klagebrevet fra 1695

· Utmarksnæringa

· De samiske fiskerne

· Den nye kystkulturen


· Utkantloven/
Småværloven

· Den mytiske nordlendingen

Tørrfiskhandelen hadde tre grupper aktører – de som dro fisken opp av havet og tørka den, de som frakta den til Bergen, og de som kjøpte fisken der:

Dette handelssystemet varte i mange hundre år, og var viktig både for kysten og Bergen. I Bergen bys historie omtales handelen som langt på vei "selve grunnlaget for Bergens eksistens". Betydninga for kystfolket ser vi lett når melet ikke kom eller blei for dyrt. Det førte som regel til stor nød, for eksempel på 1620- og 1690-tallet, og ikke minst under Napoleons-krigene, årene like før 1814.

Tørrfiskhandelen skapte altså ei gjensidig avhengighet mellom fiskerne langs kysten og kjøpmennene i Bergen, men også mellom dem og den tredje aktør-gruppa – de som frakta varene. Men hvem var de?

De som frakta tørrfisken sørover, omtales ofte som nordfarere, i hvert fall i de første århundrene. Seinere sto også bergensborgere og trondheimsborgere for en del av fraktinga, før bygdefarskipperne overtok på 1700-tallet.

Nordfarerne

Begrepet "nordfarere" har vært brukt både om båtene som seilte leia med last og om mannskapet ombord. Båtene blir omtalt lenger ned, her skal vi se på hvem som seilte dem. Mange har meint at nordfarerne var nordnorske fiskere, og det har nok ei kjerne av sannhet, siden de ofte utgjorde mannskapet. Men det var neppe vanlige fiskere som eide og dreiv båtene.

Handelen med tørrfisk begynte før 1100-tallet. Det kan synes utrolig at man for mer enn ni hundre år siden klarte å utvikle et handelssystem der avstanden mellom produsent og kjøper var tusen kilometer langs ei farlig og umerka lei som bare kunne seiles i dagslys.

Tørrfiskhandelen skapte imidlertid ikke noe nytt transportsystem. Den brukte samme ruta som den såkalte finneskatten, og kanskje seilte både pelsvarer og tørrfisk på samme kjøl den første tida. Opprinnelig blei handelen med finneskatten utført av nordnorske høvdinger, mnge av dem fra adelsslekter. Kanskje kan vi snakke om en tørrfisk-adel på kysten.

Uansett opphav, disse storkarene var trolig de tidligste nordfarerne. De hadde gode forutsetninger for å frakte tørrfisken til Bergen: Tilgang på store nok båter, makt og myndighet til å skaffe seg last og mannskap nordpå, og ikke minst – et nettverk av slekt og venner langs leia.

"Tørrfisk-adelen" er så langt bare en dårlig dokumentert hypotese. Det er nærliggende å spørre: Dersom den har eksistert, hvor blei den av? Kanskje forsvant den i to etapper. På grunn av sin mobilitet var denne gruppa særlig sårbar da Svartedauen kom til Bergen i 1349. Smitten blei frakta raskt nordover til de faste anløpsstedene, og ramma dermed også nettverket.

Noen slekter overlevde imidlertid denne katastrofen, blant annet på Andøya. Der var de fortsatt sentrale i jektefarta på 1500-tallet, men forsvant fra næringa da fiskeværene blei ramma av ei stor krise det neste århundret.

Begrepet nordfarere fortsatte imidlertid å bli bruk, sjøl om andre aktører kom inn i jektefarta. På 1300-tallet overtok de tyske hansaene stadig mer av tørrfiskhandelen i Bergen, men utlendinger hadde ikke lov å seile nord for Bergen. De handla med nordfarere som kom til stevnene i byen med tørrfisk, eller med andre som seilte nordover og kjøpte opp tørrfisk. Denne gruppa var byborgere.

Byborgerne

Etter 1560 mista Hansa-kontoret maktstillinga si, og borgere fra Bergen og Trondheim overtok tørrfiskhandelen. De gikk også inn i fraktinga av fisken, men erstatta neppe de gamle nordfarerne. Økninga av handelen var stor, det var plass for mange nye aktører.

Betegnelsen byborgerne viser at de hadde borgerskap i heimbyen. Det er imidlertid ikke like klart hvor de bodde. En del reiste nordover bare for kortere opphold, andre blei mer bofaste der. Noen bygsla en gård og betalte skatt nordpå, de blei i praksis en del av nordfarer-gruppa. Ofte viser bare etternavnet eller eventuelle tilnavn hvilke slekter som er innflytta.

Bergens-borgerne utgjorde flertallet, især blant dem som slo seg ned nordpå. Mange i den siste gruppa ga opphav til sentrale slekter langs kysten, og gårdene deres blei viktige knutepunkter ved leia i langt tid framover, noen heilt til i dag.

Bergen hadde monopol på handelen med Nord-Norge, men kjøpmennene på Bryggen var ikke aleine om denne virksomheta. Byborgerne tok med seg varer nordover og omsatte dem der, ofte ulovlig. Det var i mange tilfeller starten på lokal handel langs kysten, ikke minst med brennevin og tobakk.

Bygdefarskipperne

Sist på 1600-tallet og inn i det neste århundret overtok ei ny gruppe tørrfiskfraktinga. Det hang sammen med utviklinga av bygdefar-systemet.

Allerede før 1700 blei jektefarta nordpå organisert i bygdefar, en avtale mellom fiskerbøndene i et område og en jekteskipper (jekteeier) om frakting av tørrfisken til Bergen. Avtalen ga jekteskipperen klare rettigheter til fraktinga lokalt. Ordninga blei stadfesta i 1739 ved de såkalte jekteartiklene.

Skipperen holdt jekt, allmuen skaffa tørrfisk - det var bygdefaret. Det lokale tinget kunne ta bygdefarsretten fra én skipper og gi den til en annen. Det skjedde for eksempel i Øksnes da presteenka Kirsten Egede i 1716 ba om – og fikk – det bygdefaret Samuel Tøgersen hadde hatt. Etter Kirsten Egede overtok først Jørgen Ernst Dishington (som flytta til Sortland) og deretter Tarald Giæver bygdefaret.

Disse fire personene viser mangfoldet blant bygdefarskipperne. Samuel Tøgersen kom fra ei lokal fiskerbondeslekt, Kirsten Egede var datter av en danskfødt sorenskriver, Jørgen E. Dishington hadde skotske aner og kom via Bergen, mens Tarald Giæver hørte til ei nordnorsk slekt med røtter i Nord-Tyskland.

Dette bildet viser jekteleiet Breistrand omlag 1890, med en galeas på havna. Midt i husklynga vises hovedbygninga (kvitmalt) som Kirsten Egede reiste i 1734, og som etterfølgerne Dishington og Giæver bodde i. Bygget står fortsatt på stedet.

Bygdefarskipperne fortsatte praksisen med å drive handel ved sida av jektefarta. På andre halvdel av 1700-tallet begynte staten å gi bevillinger til å drive som gjestgivere, og mange bygdefarskippere fikk på den måten et utvida økonomisk fundament. Det utvida de i mange tilfeller med handel da Bergen mista monopolet på den, og noen av dem blei dessuten store jordeiere.

Men sjøl om inntektene kom fra mange hold, dreiv disse storkarene i ei risikofylt næring. De hadde store inntekter, men også betydelig utgifter. Formuen var stor, det var også gjelda. Mange i denne gruppa levde flott – og døde fallitt.

På 1800-tallet forsvant avtalene mellom jekteskipperne og allmuen. Det var slutten på bygdefar-systemet, og før århundret tok slutt, var også jektefarta langt på vei historie.

Den lange rekka av nordfarere, byborgere, bygdefarskippere og gjestgivere utgjorde en slags overklasse langs kysten. Noen blei kalt nessekonger, men avstanden til fiskerbøndene var aldri stor, og skjebnefellesskapet alltid tett. Det fantes ingen vanntette skott mellom de to gruppene: En del jekteskippere kom fra fiskerbondeslekt, mens mange barn av borgere og bygdefarskippere blei fiskerbønder.

Sjølsagt hørte konflikter med i dette bildet, mellom jekteskippere, mellom dem og fiskerbøndene, og i forhold til myndighetene. Likefullt var de som dreiv jektefart og handel sentrale aktører innafor kystsamfunnet og spilte en viktig rolle i kystkulturen, både som et livsnødvendig bindeledd med markedet, og som formidlere av impulser fra by og kontinent.

Båtene, mannskapet og leia

Jekteskipperen eide jekta, jektestyrmannen seilte den. Mannskapet besto ellers av håseter, voksne menn fra området rundt jekteleiet. De fikk sett både leia og byene i sør, først og fremst Bergen. Reisene ga geografiske og kulturelle erfaringer som skapte høy ferdselskompetanse blant kystfolket og bidro til den åpne kulturen.

Jekteleia var lang, urein og farlig. Fyr eller sjømerler fantes ikke, så jektene kunne bare seile i dagslys. Styrmennene hadde ikke kart, bare meder og solid erfaring. Mange jekter holdt følge på turen til og fra Bergen, det trygga seilasen, som kunne ta både to og tre uker hver vei.

I 1745/46 tegna Andreas Heitmann det såkalte Norlandiakartet, som dekker kysten i Nordland og Troms. Kartet er over to meter langt, bildet ovenfor viser strekninga fra Meløy (i venstre bildekant) til Dønna (lengst til høyre), med sjølve leia prikka inn.

Utsnittet gir et godt inntrykk av farvatnet som jektene måtte gjennom. Fallvind fra fjordene innafor og pålandsvind fra havet utafor gjorde seilasen utrygg, og mange jekter forliste. Petter Dass nevner blant annet katastrofen på Folla først på 1600-tallet.

De mange stoppene langs leia skapte kontakter som bidro til å gjøre kystkulturen mer enhetlig, ikke minst på grunn av nye slektsforbindelser. Dessuten brukte svært mange vestlendinger jektene som skyssmiddel for å komme seg nordover når ressursene blei for knappe heime.

Minnet om jektefarta fortsatte lenge etter at båtene var borte fra leia. Enda mot slutten av 1900-tallet blei lekebåtene til ungene på kysten kalt jekter.

Litteratur

• Aschehougs Norges-historie (1995) bind 2
• Bertelsen, Reidar: Lofotens og Vesterålens historie. Fra den eldste tida til ca. 1500 e. Kr. 1985.
• Lindbekk, Kari: Lofotens og Vesterålens historie. 1500-1700. 1978.
• Bottolfsen, Øystein: Lofotens og Vesterålens historie. 1700-1837. 1995.
• Borgos, Johan I.: "Jordens ufructbarhed og Hafsens Fischerie. Befolkning, bosetning og økonomi i Barkestad og Langenes fjerdinger 1700-1820." Sámi Instituhtta 1988
• Fossen, Anders Bjarne: Bergen bys historie. Bind II. Universitetsforlaget 1979.
• Kiil, Alf: "Nordlandshandelen i det 17. århundre", Svorkmo 1941
• Kiil, Alf: "Da bøndene seilte", Messel forlag 1993
• Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, bind 12
• Norsk historisk leksikon, J.W. Cappelens forlag 1975
• Norske Regnskaps- og Jordebøker I og III
• Norske Lensregnskaper bind 4
• Ottar. Tidsskrift fra Tromsø Museum. Diverse hefter.
• Petter Dass: "Nordlands Trompet". J.M. Stenersens forlag AS 1989

til "Kystkultur"
:tilbake til hovedsida..........jump to the English main page: