:tilbake til hovedsida..........jump to the English main page:

Johan I. Borgos

Fiskarbonden

Et tusenårig ekteskap

Kapitler:

· Forord

· Innledning

· Et dikt om
kystkulturen


· Kultur, kulturarv og kulturminner

· Kulturendringer

· Etnisitet og identitet

· Folkelig kunnskap

· Utkanter, bygder og byer

· Norske kulturtyper

· Kysten og kystkulturen


· Kysthistoria før år 1000

· Rammevilkårene etter år 1000

· Fiskarbonden

· Husmannen

· Jektefarta

· Fiskeriene

· Den lille istida

· Klagebrevet fra 1695

· Utmarksnæringa

· De samiske fiskerne

· Den nye kystkulturen


· Utkantloven/
Småværloven

· Den mytiske nordlendingen

Fiskarbonden var gjennom minst tusen år kjerna i kystkulturen. Og for å gjøre det klart enda en gang: Fiskarbonden var ikke en person, men et par – en fisker i bukse og en bonde i stakk. De to danna stammen i en type hushold som omfatta over nitti prosent av kystfolket til langt inn på 1900-tallet.

Fiskarbondehusholdet sto for både høsting, foredling og forbruk i det gamle kystsamfunnet, og var dessuten eksportør av fiskevarer. Denne tilpasninga skapte dermed verdier som ga inntekter for flere nivåer i samfunnet, fra husholdet og soknet til borgerskapet og forvaltninga.

Det var ikke noen ensarta tilpasning. Fiskarbonden og husholdet deres fantes i mange utgaver og varierte langs flere akser, blant annet –

• gjennom det tidsrommet vi kan følge dem
• både på langs og tvers av kysten
• etter størrelse målt i antall personer
• etter økonomi
• etter rådighet over jorda de brukte

Felles for de aller fleste variantene var den todelte økonomien til husholdet, med en sjøbasert del og en landbasert. Todelinga førte til ei arbeidsdeling mellom mann og kone, men også arbeidsfellesskapet fantes. Dersom vi ser på arbeidsområdene til husholdet, fordelte fiskarbondeparet oppgavene slik:

Paret kunne ikke bytte "hovedroller", så begrepet likestilling blir meiningsløst når man skal beskrive et slikt samfunn. I stedet er det grunn til å anta at forholdet mellom mann og kone som hovedregel var prega av likeverd. Begges innsats og tilstedeværelse var like viktige for at husholdet skulle fungere, i hvert fall som økonomisk enhet.

En fiskarbonde blir til

Koblinga mellom giftemål og levebrød var sterk, det meste tyder på at ekteskapet var først og fremst ei økonomisk tilpasning. Rundt 95 prosent av både menn og kvinner som levde til vanlig giftealder, blei vigd minst én gang. De få som aldri gifta seg, fikk vanligvis et usikkert liv. Mange av dem var uføre på en eller annen måte.

En del innførsler i kirkebøkene viser på at prestene kunne kreve handfast bevis for det økonomiske fundamentet til et par før vigsel kom på tale. Denne trolovinga er fra Bø i Vesterålen, og "papiret" er altså en bygselseddel fra jordeieren:

Den 28^de Novemb^r 1787
Trolovet Hans Jonassen Røstnes med Pigen Ane Michelsdatter Polden, som efter Papiir af Hanna Petternelle Sl. Desingthun dateret 16^de Novbr. har bøxlet en halv Vog Fiskes leye i Gaarden Røstnes, for dette med videre caverer Ole Jonsen Røstnes, Ole Danielsen Røstnes.

Kildene viser at den sønnen eller dattera som overtok gårdparten etter foreldrene, svært ofte gifta seg like før eller kort etter at den første av foreldrene døde. Eldre søsken som gifta seg før den tid, hadde vanligvis skaffa seg en gårdpart andre steder, og yngre søsken blei som regel nødt å gjøre det samme. Dersom et par måtte gifte seg før bygselen blei ledig, bodde de gjerne på gården som husmenn eller innerster til de kunne overta den.

Ventinga på en gårdpart var trolig viktigste grunnen til at giftealderen lå høgt – i gjennomsnitt 26 år for kvinner og et par år mer for menn, i hvert fall før 1900. Det førte igjen til at mange menn og kvinner fikk barn før de gifta seg. Eilert Sundt fant tidlig ut at sånt var vanligere i kyststrøk enn ellers i landet.

Det nygifte fiskarbondeparet hadde som regel flere i husholdet allerede fra starten. Minst en av det forrige brukerparet fortsatte vanligvis å bo i huset, kanskje også en fosterunge, og dessuten ei tjenestejente. Den siste var ei nødvendig hjelp når husmora blei gravid.

Vanlig oppfatning er at husholdene i tidligere århundrer omfatta omlag fem-seks personer. Diagrammet over viser antall voksne i knapt fire hundre hushold fra Vesterålen, ifølge den såkalte koppskatten fra 1645.

Den venstre søyla viser enker og enkemenn som lever aleine, lengst til høyre står husholdene til embetsmenn, med nesten tjue personer. Gjennomsnittet er 3,3 personer, og dersom man legger til to barn, stemmer det godt med et antall på fem til seks medlemmer i husholdet.

Barneflokken

Langt fra alle fiskarbondeparene fikk barn sammen. Først på 1700-tallet var hvert femte ekteskap barnløst, rundt 1800 hvert sjuende, og hundre år etter hvert tiende ekteskap. Årsakene til barnløshet var flere:

• i mange ekteskap døde en av ektefellene før paret rakk å få barn
• enker som gifta seg på nytt, var ofte for gamle til å få barn
• en av ektefellene kunne være ufruktbare av fysiske årsaker

Barnløse par tok som regel til seg fosterunger, enten fra egen slekt eller fra naboer. Sjølsagt var barmhjertighet og hjelpsomhet blant grunnene til oppfostringa, men trolig i like stor grad behovet for arbeidskraft. Mange beretninger fra tidligere fosterunger viser at den siste grunnen ofte veide tyngst.

Det store flertallet av parene fikk barn sjøl, ofte mange barn, og fødslene kom tett. Dersom et barn levde opp, blei det neste født 20 til 24 måneder etter, i hvert fall dersom mora var under 35 år gammel. Døde et nyfødt barn, kunne det neste bli født et år etter. Mønsteret kan forklares med at ungene fikk brystmelk av mora til de var årsgamle, og dette dempa fruktbarheta like lenge. Når spebarnet døde nyfødt, falt denne dempinga bort.

Det fantes mange store barnekull, især på 1800-tallet – kildene for Vesterålen forteller om kvinner med opptil seksten fødsler. Men det var unntakene. Grafen over (klikk for større utgave) er bygd på data om nesten 3500 ektepar, den viser at over halvparten hadde fire barn eller færre.

Sjøl om et par fikk ti barn eller mer, blei det ikke nødvendigvis like mange munner å mette. De eldste i flokken flytta ut før de siste blei født, noen kunne bli bortsatt i ung alder til barnløse par, og i tillegg døde som regel flere av barna tidlig.

Fram til 1814 lå spebarndødeligheta rundt 25 prosent på kysten, og ytterlige en fjerdepart av årskullene døde før konfirmasjonsalderen. Dette barnetapet var trolig viktigste grunnen til at parene fikk så mange barn de kunne. Det gjaldt å ha noen som kunne forsørge foreldrene når de blei gamle.

I løpet av 1800-tallet falt spebarndødeligheta mye. Det førte til at flere i barnekullet nådde voksen alder, men fødselstallene begynte ikke å falle før århundret var slutt. Da tok folk i bruk prevensjonsmidler og fikk færre barn enn før. Det var ikke lenger nødvendig med en størst mulig ungeflokk.

Boplassen

Fisket var i de fleste tilfellene en viktig del av økonomien til husholdene på kysten, det samme gjeldt jordbruket. Men rådigheta over gård og hus var ikke den samme for alle fiskarbondeparene. Denne oversikten viser de viktigste typene (se også artikkelen om husmennene):

De heldigste parene kunne starte samlivet som sjøleiere eller leilendinger. De to typene var langt på vei samme tilpasning – den klassiske fiskarbonden. Overgangen til sjøleie kom tidligst i sør, og nådde langt nord på Helgeland før 1700-tallet tok slutt. Lenger nord kom overgangen etter 1850, og aller sist i Finnmark, der all jord lenge var umatrikulert.

En del fiskevær langs kysten hadde heller ikke matrikulert jord – de var ikke skyldsatt. Der blei en del av oppsitterne kalt værmenn, og de kan langt på vei sidestilles med leilendinger, sjøl om de ikke hadde egne gårdparter. Disse fiskeværene blei skyldsatt sist på 1700-tallet, etterpå forsvant begrepet værmann gradvis.

Mange par begynte som husmenn mens de venta på at en bygsel skulle bli ledig. I så fall bodde de som regel på heimgården til en av ektefellene, og var i praksis medbrukere der. Men de fleste som starta samlivet på en husmannsplass, fikk aldri egen gård, og måtte kanskje flytte mange ganger.

Også tilpasninga som husmenn fantes i ulike utgaver langs kysten. I sør var pliktarbeid hos jordeierne vanlig, i nord dukka pliktarbeidet opp ved overgangen til sjøleie, men da gikk husmannstida mot slutten.

Flertallet av husmennene festa et jordstykke de kunne bruke, de levde som fiskarbønder. En del hadde ingen jordvei, det ga andre tilpasninger. Husmenn uten jord var stort sett det samme som strandsittere, og begge gruppene fantes mest i fiskeværene.

Ytterst få par levde som innerster (leieboere) all si tid. Å losjere hos andre var vanligvis en midlertidig fase i samlivet – i starten, på slutten, eller i perioder når stor nød gjorde ei slik løsning til eineste alternativ.

Økonomien

Både sjøleiere og leilendinger satt med gårdparten på livstid, forutsatt at økonomien deres ikke raste sammen. Sjøleieren kunne gå fallitt, da havna ofte skjøtet på andre hender. Bygselbrevet til en leilending blei ikke regna som eiendel, derfor står det aldri på listene over et dødsbo. Men dersom fiskarbondeparet ikke makta bygselavgiftene, kunne det føre til at de måtte forlate gården.

Økonomien til fiskarbondeparet sto på to bein – jordbruket og fisket. Gårdsdrifta var sjølforsyning, fisket både pengeinntekt og sjølforsyning. Tilsammen ga de ei ramme som varierte fra hushold til hushold, og gjennom livet for hvert av fiskarbondeparene.

Kurven over skal antyde spredninga fra fattigdom til velstand, målt etter hvor godt behovene til husholdet blir dekt. Den gir et bilde av et nokså egalitært samfunn (grensene mellom de fire sektorene fantes ikke virkeligheta). Bildet må ikke oppfattes som statisk: I ei hard krisetid var veien fra velstand til fattigdom nokså kort.

Kurven kan anvendes for alle fiskarbondeparene samla, ikke bare de som satt med en gårdpart. De fleste husmennene og strandsitterne havna nok for det meste i venstre del av diagrammet, men mange sto seg bedre enn de fattigste blant gårdfolket. Det skyldes ikke minst at en stor del av inntekta kom fra fisket, og mange husmenn var solide høvedsmenn.

Blant de jordløse parene i og rundt fiskeværene finner vi ofte at kona i huset tjente penger på ulike typer husflid – sying, strikking, veving. Slike hushold kunne klare seg rimelig bra i oppgangstider, med blei ekstra sårbare når kriser ramma.

Innerstparene var ei mangslungen gruppe. Mange var ganske fattige, mens andre dreiv for eksempel med handel og kunne tjene godt i perioder. De siste skaffa seg vanligvis eget hus og kanskje en gårdpart etter ei tid.

Gårdsdrifta

I utredninga "Nordland. En statistisk-økonomisk analyse" fra 1957 står dette:

Jordbruket, som opprinnelig var beregnet på å skaffe fiskerbefolkningen den nødvendigste vegetabilske næring, er nå spesialisert til nærmest å være husdyrbruk.

Utredninga oppgir ikke hvilket tidsrom den regner mellom "opprinnelig" og "nå". Men sjøl om man trekker linja heilt fra vikingtida, gir utsagnet antakelig et galt bilde av det gamle kystjordbruket, i hvert fall i Nord-Norge. Kildene fra 1600-tallet og seinere forteller at husdyrholdet dominerte.

Kurven over (klikk for større utgave) viser størrelsen på de vel 1500 buskapene i Vesterålen i 1865, regna i kyrlag (ett kyrlag er lik ei ku eller seks småfe).

Fordelinga ligner "velstandskurven" lenger opp på denne sida, men her er toppen svakt todelt. Buskapene til husmenn løfter venstre del av kurven, buskapene til leilendinger og sjøleiere den høyre delen.

Knapt åtti familier står uten buskap (lengst til venstre). Denne gruppa utgjorde fem prosent av husholdene, og rommer alt fra nygifte par som enda ikke hadde skaffa seg buskap, til gamle og fattige som hadde mista dyrene sine.

Buskapene til husmenn lå vanligvis på to-tre kyrlag – ei ku, kanskje to, samt fem-seks småfe, og noen eide hest. De fleste leilendingene og sjøleierne hadde minst fire kyr og ti-femten småfe samt en hest i fjøset.

Stell av dyr og fjøs var kona sitt arbeid, og det tok tid. Dersom vi regner med at det tok fire timer daglig, ørk som helg og ingen ferie, utgjør det omkring 1500 arbeidstimer i året. Når dyrene slapp ut på beite, tok ungene seg av gjetinga.

Dyrefôret besto av tørrhøy – så langt det rakk. Slåttonna blei ofte gjort unna ved dugnader, og mange steder var høstinga av innmarka et fellesforetak for oppsitterne på gården. Prost Eric Colban i Lofoten og Vesterålen kritiserer dette i ei beretning fra først på 1800_tallet:

På de allerfleste gårdene der det finnes flere oppsittere, er det et skadelig fellesskap såvel i hjemmemark som i utmark, skog, torvskjær m.v. Visse åkerstykker dyrker vel enhver for seg når de blir sådd, men alt det øvrige er felles: Høyet deles på marken mellom oppsitterne, som gjerne har like andeler i gården. Skog og torv benytter enhver som han best vet og kan.

Om våren var fôrmangel vanlig, i hvert fall der bruksdelinger hadde gjort innmarka for knapp i forhold til dyretallet. Mange slag ekstrafôr blei brukt, fra tang og tare til oppkok av fiskeslog. Skjæring av ris var også vanlig. Dikteren Hans Lind nevner bunøda i "Brev heimana", der kona forteller:

Sjøl lyt eg i fjøsen, hald kretturan stelt,
sjøl toga og løypa eg – her di'kje svelt,
men hellest omkring står di skamfødd.
Før bunød, det har di i annakvar grend,
i risskog og tangfjæra e det eit renn –
d'e bra vess di berga dem framfødd!

Fiskeriene

De aller fleste husholdene eide en båt, og mange eide to eller flere. Småbåter med en eller to mann blei brukt til nærfiske og transport. Storbåter med opptil åtte mann ombord var viktigste farkoster når fiskefeltene lå langt unna. Å drive fiske betydde å være heimefra store deler av året.

Båtlaget, med høvedsmannen i spissen, spilte en sentral rolle i kystkulturen. Deltakerne danna både et økonomisk fellesskap på land og et mannskap med stor kompetanse på havet. De dreiv en hasardiøs kamp mot naturkreftene.

Risikoen for å miste liv eller helse var stor. Heilt til først på 1900-tallet var hyppigste dødsårsak for menn over femten år knytta til deltakinga i fisket. Det gjaldt ikke bare drukning ved forlis, men også mange smittesykdommer, som for eksempel tuberkulose.

Med så stor risiko kan man undres over at så mange valgte å drive fiske. For det første fantes det få alternativer for voksne menn, for det andre måtte husholdet ha penger til skatt og avgifter, og for det tredje – sjansen var verd å ta: Så lenge det gikk godt, ga det tilstrekkelig å leve av. Alle visste at det kunne gå galt, men det hindra ikke et mannskap å dra ut på fiskefeltet.

Petter Dass forteller om virkningene av forlis for de som satt igjen heime:

I løpet av 1700-tallet og gjennom det neste århundret tok fiskerne gradvis i bruk større båter. Årsaken var større mengder bruk – og dermed større fangster. Det krevde dessuten flere mann ombord. Båtkulturen vil få et eget kapittel i denne nettboka, men her skal et viktig utviklingstrekk nevnes.

Utover 1800-tallet og enda mer etter 1900 blei båtene stadig større, dyrere og mer avanserte. Samtidig fortsatte gårdsdrifta stort sett med samme metoder og teknologi som tidligere. Den sjøbaserte virksomheta fikk større prestisje enn den landbaserte, det gjorde mannen sitt virkefelt "mer verd" enn kona sitt, og ordet "kvinnfolkarbeid" fikk negativ verdi.

Da fiskarbonde-systemet gikk i oppløsning på 1900-tallet, overlevde fiskeri-delen, mens gårdsdrifta i stor grad blei lagt ned. Det fikk store følger for kystkulturen, og drøftes i et eget kapittel. Det var også slutten på en mange hundre år lang stafett av fiskarbondepar på gårdene langs kysten.

Avslutninga for et fiskarbondepar

Kurven over (klikkbar) viser varigheta av ekteskapene til vel ti tusen par i Vesterålen mellom 1700 og 1950, gruppert etter det århundret de blei vigd i.

De tre loddrette stiplalinjene markerer gjennomsnitts varighet i hver av gruppene. På 1700-tallet varte et ekteskap gjennomsnittlig i seksten år, på 1800-tallet ti år mer, og på 1900-tallet over førti år.

Kurvene sier også litt om levealder. En vanlig giftealder på 26-28 år pluss varigheta av ekteskapet viser at på 1700-tallet døde den første av ektefellene i gjennomsnitt mellom 42 og 44 år gammel. Men hvem døde først?

Diagrammet over (klikkbart) gir svaret for vel ti tusen par i Vesterålen på 1700-, 1800- og 1900-tallet, regna etter når den første av ektefellene døde. I nærmere to tredeler av tilfellene døde mannen først. Forskjellene var mindre på 1800-tallet, det kan skyldes at de store barnekullene i det århundret sleit mer på helsa til kona.

I to av tre tilfeller satt det altså ei enke igjen. Dersom hun hadde voksne unger, kunne de overta gårdparten og ansvaret for husholdet. Men var ungene mindreårige, gifta hun seg som regel opp igjen og etablerte et nytt fiskarbondepar.

Rekrutteringa

Opplæringa av ungene til å bli fiskarbønder foregikk i heimen og lokalsamfunnet. Det begynte med leik – guttene seilte med båter i fjæra, jentene stelte med dukker eller laga fjøs med skjell som husdyr. Fra seks-/sju-årsalderen måtte de arbeide både ute og inne, alt fra gjeting til oppgaver i huset.

På andre halvdel av 1700-tallet kom skolen inn som en tredje arena, først som kristendomsopplæring, seinere med andre fag. Men fiskarbondesystemet blei aldri "pensum" i skolen.

Barndommen slutta i femtenårsalderen, med konfirmasjonen. Da var både gutter og jenter opplært og blei regna som voksne. Ungdomstida – en periode med utdanning – hører til på 1900-tallet og seinere.

Noen-og-tjue år gamle begynte de unge å se seg om etter en ektemake og en gårdpart. En ny generasjon i fiskarbondesamfunnet var i ferd med å overta plassen til foreldrene.

Litteratur

• Berggreen, Brit: Kystens kvinner – kystens bønder. Norges kulturhistorie bind 5. Aschehoug 1980.
• Borgos, Johan I.: Jordens ufructbarhed og Hafsens Fischerie. Hovedoppgave i historie Tromsø 1987.
• Borgos, Johan I.: Gård og slekt i Øksnes. Bind 1-4. Øksnes historielag 1988-1997.
• Borgos, Johan I.: Sortland bygdebok. Gård og slekt, bind 1-3. Sortland kommune 2001-2007.
• Borgos, Johan I.: Andøy bygdebok. Gård og slekt, bind 1-3. Andøy kommune 2003-2008.
• Brox, Ottar: Nord-Norge. Fra allmenning til koloni. Universitetsforlaget 1984.
• Elstad, Åsa: Nye tider – nye tekstilar? Hovudfagsoppgåve i historie Tromsø 1991.
• Elstad, Åsa: Moteløver og heimføingar. Orkana 1996.
• Lofoten og Vesterålens historie. Bind 1-3. Stokmarknes 1978-1995.
• Moe, Knut: Bygdefolket i Nordland. Bodø 1976.
• Nordnorsk kulturhistorie. Bind 1-2. Gyldendal 1994.
• Norsk økonomisk historie 1500-1970. Band 1. Universitetsforlaget 1979.
• Ottar – tidsskrift for Tromsø Museum. Diverse hefter.
• Sundt, Eilert: Om sædeligheds-tilstanden i Norge. Gyldendal 1976.

til "Kystkultur"
:tilbake til hovedsida..........jump to the English main page: